Kirken har opp igjennom historien gjort mange forsøk på å definere Bibelen sitt kvinnesyn, med varierende hell. Tertullian gjør kvinnen til den spesifikke representant for arvesynden og Augustin sier at kvinnen kun kan frelses gjennom slektens videre forplantning.[1]
Jeg skal ikke gjøre greie for mer kirkehistorie i denne artikkelen, men det er verdt å merke seg at kallet til å være mor, eller forventningen om hva det er eller bør være, alltid har vært et hett diskusjonstema.
Fra min oppvekst
Når jeg gikk på ungdomsskolen ble det å være hjemmeværende mor ofte omtalt som «å stå på kjøkkenet og føde unger». Det var ikke det bildet jeg hadde av min egen mamma og jeg hadde vanskelig for å identifisere denne rollen med den stolthet og glede min mamma viste i sin hverdag.
I dag er jeg selv blitt mamma. Det er en del av hvem jeg er. For mine barn er det faktisk mitt navn, mamma. I den første tid etter man er blitt mamma, er det vel også det som definerer aller mest hvem man er, om man ønsker det eller ikke. Man er mamma 24/7. Bleieskift, stell, mating og lite nattesøvn gir en helt ny hverdag.
For mange er drømmen blitt virkelighet, for andre kan den nye hverdagen både være krevende og tøff. Bildet en hadde av det fornøyde lille nurket som lå ved mors bryst samstemte ikke helt med den skrikende virkeligheten!
Oppdragelse med evigheten i sikte
Det første jeg vil minne deg om er at Bibelen omtaler det å få barn som en gave fra Gud.[2] Det er ikke noe man kan skaffe seg når det passer, det er et under hver gang et barn fødes. En gave og en oppgave vi som foreldre får. Vi skal lære og vise barna hvem de er og hvem de er skapt til å være. Ikke bare barn av sine foreldre, men barn til himlenes og jordens Skaper. Vi skal ikke først og fremst oppdra dem til å bli selvstendige individer og samfunnsborgere, men det aller viktigste vi kan gjøre er å vise dem hvem Jesus er og hvem han vil være i deres liv.
Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel Ord. 22:6
Jeg tenker ofte på hvor annerledes Maria sitt liv må ha blitt etter engelen Gabriels besøk. Hennes tanker og planer for fremtiden ble radikalt forandret, men hun møtte sin nye livsoppgave med ydmykhet.[3] Tenk at Jesus istedenfor å komme til jord som Kongenes konge, velger å komme som en sårbar og totalt hjelpeløs baby. Han fødes til jord av en ung tenåring!
Ingen av oss har fått et syndfritt barn som Maria og det er vel få områder i livet vi kan føle oss så maktesløse og frustrerte. Jeg hadde så mange klare tanker, holdninger og meninger om hva som var det beste for barn og hvordan de skal oppdras, før jeg selv ble mamma. Noe holder jeg fortsatt fast på, men mye har jeg nok måttet revurdere. Da er det godt å huske på det vers som står i Jes 40:11
Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem. De får som har lam, skal han lede.
Et kall fra Gud
Det er ikke slik at du har fått et kall som du på egen hånd må finne ut av. Du får være et får som leder ditt lille lam etter beste evne. Jesus, som er din sjels hyrde og tilsynsmann[4] vil lede deg. Han har hovedansvaret både for fårene og lammene.
Det er mange velsignelser i det å få leve sammen med barn. En av de rikeste tingene er hvordan de på en konkret og naturlig måte har Jesus med i hverdagen. Jeg kommer aldri til å glemme når førsteklassingen opprørt kommer hjem og utbryter: «Mamma, visste du at det faktisk finnes de som ikke tror på Gud!» Eller evnen de har til å se bønnesvar og under i de enkleste ting i hverdagen – her har vi voksne mye å lære!
Paulus underviser om forskjellige kall i 1. Kor 7, og der er noen oppmuntrende ord til deg som har fått kall til å bli mor. Mange ganger kan en føle at en skulle ha rukket over så mye annet, men det å ta seg av sine barn tar mer tid enn hva man trodde. Ditt første kall er å komme til Jesus og bli hos ham. Har du så mann og barn så har du et ansvar der, som den ugifte ikke har. Du skal med god samvittighet vite at det du gjør i ditt kall som mor, det gjør du for Herren like mye som den som for eksempel preker.
Enhver må bli i det kallet han var i da han ble kalt. 1. Kor. 7:20
Ikke la andres forventninger og samfunnet sitt press få deg til å se smått på ditt kall til å være mor. Det er en kort tid man har sammen med barna når de er små, en tid de trenger sin mor på en særlig måte for å få en trygg tilknytning. Så kommer tenåringstiden der barnet må få løsrive seg fra sine foreldre for å lære å stå på egne ben, og selv om du fortsatt er mor, blir din oppgave ganske annerledes.
[1] S 149 M Synnes Vakthold om den skjønne skatt Luther forlag 1996
[2] Salme 127,3
[3] Luk 2,38
[4] 1 Peter 2,25
