Jeg gir hermed det påbud at alle folk i hele mitt kongerikes område skal skjelve og frykte for Daniels Gud. Dan 6:27
Fortellingen om Daniel i løvens hule (og egentlig hele Daniels bok) rommer mange viktige lærdommer for oss. Vi er kalt til å leve i denne verden, som på mange måter ligner på den gudsfiendtlige verden som Daniel ble ført bort til som fange. Men ikke av verden. Tvert imot er vi kalt til å leve med den samme troens integritet og fasthet som Daniel viste.
Daniels liv og forbilde kan få gi næring til oss i den fastetid som ligger bak oss i kirkeåret, men som fortsetter i samfunnet nå. Det gir oss mulighet og tid til å ransake oss selv, til å be og å bruke Guds Ord.
Hvis Gud nå er en så mektig Gud at Han kunne stenge gapet på løven, hvem skulle da ikke ville be til ham? Daniel hadde et forbud mot å be til Israels Gud, men hvordan skulle han kunne la være? Det framgår i og for seg ikke om Daniel trodde at Gud kunne redde ham fra løvene. Kanskje trodde han, som vennene Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som ble truet med den brennende ovnen for sin tros skyld:
Vår Gud, som vi tjener, han er mektig til å frelse oss. Av den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han frelse. Men hvis ikke, så skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbildet du har stilt opp. Dan 3:17-18
Det står ganske tydelig at Daniel ikke søkte seg til Gud for å bli utfridd fra løvene, men fordi det var så uendelig dyrebart for ham å være i nærkontakt med Gud. Fiendene kunne kaste ham til løvene, men de kunne ikke ta hans Gud fra ham. Løvenes glupske gap var ikke det verste som kunne skje. Døden kom før eller senere uansett, men det ble ikke satt strek for Daniels liv før Gud ville det. Tiden hans var i Guds hender (Salme 31:16).
Det viste seg så at Gud hadde usynlige engler i sin tjeneste som kunne lukke løvenes gap. Gud hadde ennå planer for Daniels liv og for andre gjennom Daniel.
En av konsekvensene av episoden med løvehulen var at kongen ble åndelig vakt og befalte at folket skulle skjelve og frykte for Daniels Gud, han som var den levende Guden for både Israels folk og Nebukadnesar.
Dette var en del av Guds vilje og plan, der Gud tvang det onde til å tjene Hans gode formål og la alt samvirke til det beste. Og faktisk så svarer Gud også på folkets bønn i Babel, og for Babel. Profeten Jeremia hadde nemlig oppfordret folket:
Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel. Jer 29:7
Hva kunne være en sterkere bønnhørelse enn at kongen ble omvendt til Gud, han som først hadde lagt den langvarige og vonde plagen på dem at de måtte dyrke avguder? Hva kunne være mer fantastisk enn at denne kongen nå sendte ut befaling om at alle i riket nå skulle frykte Israels Gud? Det som skjedde, forutsatte en tro som ikke så lett lot seg skremme og en bønn som ikke stilnet.
Daniel fortsatte å be til Gud, tre ganger om dagen som han brukte å gjøre (Dan 6:10). Daniel ba nok også for byen, hvor gudløse innbyggerne enn var, og for kongen som straffet Daniel nettopp for at han holdte fast ved bønnen.
Nøkkelen til det livet vi er kalt til å leve, «i Babel, men ikke av Babel», er å leve i troens nærhet til Daniels Gud, som også er vår Gud. Daniel levde ut sitt bønneliv ved å sette av faste tider hver dag til bønn, men det står også at Daniel søkte sin Gud ved å granske Skriften (Dan 9:2).
I Skriften fant Daniel at fangenskapet i Babel skulle vare i 70 år. Da innså Daniel at han sannsynligvis aldri skulle få se sitt hjemland igjen. Det vekte en dyp syndsbekjennelse for både hans egen skyld og for folkets. Daniels syndsbekjennelse er en ydmyk betraktning over syndens og vantroens vesen, nemlig å ikke høre Guds røst (Dan 9:4-11).
Men aller mest er det en troens bønn at det er hos Herren barmhjertighet og tilgivelse finnes, at Gud tross alt ikke har forlatt sitt folk, sin by og sitt tempel. Herrens nåde hvilte fremdeles over Daniel, den våket over folket der i fremmed land, blant avguder og umoral. I dette fant Daniel troens hvile på tross av at han aldri skulle få komme tilbake til hjemlandet sitt. Kallet han hadde fått var i Babel, i kongens tjeneste, til bønn og nytte for hele Babels befolkning, men også for Israel.
Det står også at engelen Gabriel kom til Daniel.
Med det samme du begynte å bære fram dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Dan 9:23
Du er høyt elsket – tenk hvilken hilsen å få fra Gud! Det er som profeten Jesaja skriver:
I all deres trengsel var det ingen trengsel. Jes 63:9
Men Guds kjærlighet er ikke bare ord. Rett etter at Daniel får denne hilsenen kommer en av de merkeligste Messiasprofetiene i hele det Gamle Testamente, ikke minst på grunn av at den har så spesifikke tidsangivelser (Dan 9:24-27). Der taler engelen om Guds kjærlighets ypperste uttrykk: den Aller-helligste skal salves og han skal ødelegges, helt blottlagt. Samtidig skal den Salvede stadfeste en pakt med «mange» og som en sammenfatning beskrives det hele som Guds verk for å «innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet» (Dan 9:24)
Ved at denne profetien blir oppfylt gjennom Kristus, den Salvede, og at Han ga sitt liv på korset på Golgata helt blottlagt, kan hver og én ta til seg engelens hilsen som en personlig hilsen: Du er høyt elsket!
Artikkelen er først publisert i Hälsning (Församlingsfakulteten), nr 2 2020, og er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
