Noen ganger så virker det som rettferdigheten skjer også i denne verden. Når Anders Behring Breivik fikk sin forvaringsdom. Eller når en ser gode, kristne mennesker som er preget av Guds ord og hans Ånd, bli rikt velsignet med mye medgang i livet. Da virker ting å være i “balanse”.
Men hvor ofte føler vi egentlig på dette? Langt oftere så blir “urettferdige”, som Bibelen kaller dem som ikke tror, like velsignet som oss “rettferdige”. Og nesten vel så ofte så er situasjonen snudd på hodet og den urettferdige blir mer velsignet enn oss. Hvorfor i alle dager er det slik, når vi tross alt tror på en rettferdig Gud?
I fra de siste versene i Bergprekenen i Matteusevangeliet leser vi (5:45b):
For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.
Før vi går videre må vi oppklare en liten ting: Sol og regn er ikke “værmessige” ytterpunkter, slik det er for oss. Når det regner hos oss er det dårlig vær. Når det er skyfri himmel er det godt vær. Men både i dagens og det tidligere Israel, så ble begge deler sett på som noe positivt. Både solen og vannet gir næring til mennesker, dyr og avlinger og utfyller hverandre i sine “roller” i naturens kretsløp. Så her ser vi det vi opplever også i dagliglivet, at urettferdige får like mye vann og sol og mat og liv som oss. Så dette bibelsitatet viser Guds allmenne velsignelser til mennesker.
Når ondskap har fremgang
Hva sier da Bibelen om de situasjonene der den som lever i opprør mot Gud blir mer velsignet enn oss som underlegger oss hans autoritet? Vi leser i Salme 73:12-14:
Se, dette er de ugudelige. Evig trygge vokser de i velmakt. Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og vasket mine hender i uskyld. Likevel ble jeg plaget hele dagen. Hver morgen kom til meg med tukt.
Når vi så skal begynne å svare hvorfor dette skjer, så skal vi ta det over flere punkter.
- Syndefallets konsekvens – vi har skapt det meste av lidelsen selv
Det er så lite rettferdighet i verden, først og fremst fordi vi mennesker selv har valgt å gjøre opprør mot Guds skaperordning. Hver og en av oss gjør seg selv til en gud fra tid til annen, eller tilber noe annet. Syndefallets konsekvens er at verden blir full av urettferdighet. For alle synder rammer andre.
Leif Andersen skriver i sin sjelesorgsbok “Gud hvorfor sover du?” (s. 22):
Vi kan i virkeligheten ikke undre oss over verden eller vårt liv når vi selv har vendt ryggen til den eneste som vil oss godt!
- Gud er ulykkens skaper og former historien mot et endelig mål
Denne overskriften er uten tvil provoserende for et moderne sinn, som har Gud fint plassert i en dogmatisk boks som er passe utfordrende og passe hyggelig for vår smak. Men i Skriften så prøver slettes ikke Herren å slippe unna sitt ansvar og beskriver seg som ondskapens skaper. Bare Gud har all makt og visdom og styrer historiens gang. Selvsagt har han et endelig ansvar.
Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. Jes 45:7
Herren tar liv og gir liv, han fører ned i dødsriket og fører opp derfra. Herren gjør fattig og han gjør rik. Han nedtrykker og han opphøyer. 1. Sam 2:6-7
Herren ga, og Herren tok, Herrens navn være lovet! Job 1:21b
Skal vi bare ta imot det gode fra Gud og ikke også det onde? Job 2:10b
Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. Jak 1:2
Guds allmakt er ikke bare tomme ord i Bibelen, det er altgjennomgripende. I Jobs første kapittel leser en om hvordan djevelen måtte gå til Gud for å få tillatelse til å plage Job. Det er ingen reell maktkamp med ondskap og djevel, annet enn at han lar oss som er kristne være med og stride den gode strid med ham.
Men Gud bruker heller ikke alltid allmakten til å gripe inn når det skjer ondskap. Gud har ansvaret, men det er ikke hans skyld. Gud tvinger ingen til å følge hans vilje. Det får jo også utslag i form av synd og lidelse. Og Gud avventer jo også å gripe inn og utsetter den siste dag, slik at så mange som mulig skal bli skrevet opp i livets bok.
Men vi kan være trygge på at Gud har kontroll. Vi kan være fulle av angst, men Gud er like allmektig og suveren over vår situasjon uansett hva vi føler.
- Gud ønsker at vi som kristne skal forstå verdens lidelser, akkurat som Jesus ved å bli menneske forstår alle menneskers lidelser
Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Jes 53:4a
Vi har ikke bare fått Guds nåde så vi skal slippe en evig fortapelse. Når Jesus tok på seg dine sykdommer og oppfylte lovens krav og kjøpte deg fri fra dine plager og din synd, så ble han også intimt kjent med deg. Han levde også som et menneske for å kunne forstå menneskers synd, han ble lidende for vår skyld, for å forstå den som lider. Og alt ditt ble hans og han har derfor en mer intens medfølelse for dine lidelser og utfordringer enn noen andre og han kjenner deg ut og inn.
Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. 1. Joh 4:11
Gud trenger ikke vår takk, selv om det er bra for oss og riktig å gi ham lovprisning. Men en vel så stor tilbedelse er det å ta den takknemligheten og rette den mot vår neste. Akkurat som Jesus levde et helt liv på jorden og døde for andre, så skal vi leve våre liv i takknemlighet til han ved å ofre oss selv og vårt eget for andre. Dette kan gjøres gjennom å sette andre foran våre egne behov.
Her kommer også lidelse inn i bildet, som Gud lar ramme kristne like hardt som den rammer andre. For hvordan skulle vi vel kunne vise denne kjærligheten og medfølelsen for andre – bli Kristus mer lik – om vi ikke selv lider som han? Om vi ikke lider, hvordan kan vi lære å forstå denne verdens lidelser på et personlig og følelsesmessig plan?
Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! 2. Kor 12:10
Vi tar med et vakkert sitat igjen fra Leif Andersen (s. 65):
Apostlene fant ikke trengselsgleden ved å kjenne lidelsens “hvorfor” – de fant den ved å kjenne lidelsens “hvem” … Til ham klaget de sin nød, til ham bad de om hjelp og beskyttelse og over ham gledet de seg … Og det gjorde det så kontant at de enda kunne prise seg lykkelige over lidelsen som Herren hadde påført dem – bare fordi den kom fra ham!
- Det går ikke så bra med syndere “til slutt”
Urettferdigheten får en dag en slutt. Det står noen interessante vers i Salme 73, to vers etter den teksten som ble sitert i innledningen (Sal 73:12-14). I vers 16-17 leser vi:
Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne – inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og ga akt på hvordan det går dem til slutt.
En dag skal alle uomvendte syndere få sin dom og rettferdigheten skal fullbyrdes. Det er skremmende, men det er også rettferdig og noe Jesus selv understreket at vil skje når han sier om Gud:
Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte. Luk 12:5
Men det er også en trøst når vi ser at folk får fremgang ved å jukse, ta seg til rette, utnytte, snylte på skatten, blottlegge sin egen eller andres nakenhet, selger seg, kjøpe seg til sin rett, er korrupte og lyver om det, kjøper og selger slaver, dreper barn i mors liv og søker sitt eget først – at det i evighetens løp ikke lønner seg å gjøre urett selv om det kan gi kortvarig vinning.
- Guds råd er ikke alltid noe vi får innsikt i, fordi han er en Gud som skjuler seg for oss
Det vi kristne får vite om ulike spørsmål er alltid på “a need to know basis”, som amerikanerne kaller det. Vi får ikke vite mer om Gud og hans råd enn det vi strengt tatt trenger eller har godt av.
Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud, du frelser! Jes 45:15
Midt inne i en lovprisning av Israels Gud skal frelse sitt folk med en evig frelse, så kommer Jesaja med dette merkelige utbruddet. Det er utvilsomt vanskelig å forstå sammenhengen mellom Herrens frelse og det faktum at han skjuler seg – og det er vel enda sjeldnere noe vi lovpriser. Det kan like ofte være et irritasjonsmoment for oss.
Men det er også et annet aspekt ved dette.
Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider? Sal 10:1
Når Gud skjuler seg i trengselstider så kan det i alle fall fra vårt ståsted virke som at han ikke tok jobben som “verdenspoliti” alvorlig nok. Vi vil aldri klare å forstå fullt og helt hvorfor Gud bruker lidelsen til å forme oss, for som Moses ser vi bare Gud bakfra.
For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. 1. Kor 13:12
Men samtidig vet vi
at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. Rom 8:28
Absolutt alle ting vi møter bruker altså Gud til noe godt for oss som tror at Jesus er Messias. Det er et budskap som gir trygghet når hverdagen raser sammen rundt oss eller i oss.
- Spørsmål rundt det ondes problem stilles litt på hodet
Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Joh 6:44
Det er ingen av oss som har gjort seg fortjent til å få evig liv. Gud må dra oss. Som Rom 3:10-12 også understreker er ingen av oss rettferdige i oss selv og ingen av oss søker Gud av oss selv.
Det er viktig å klargjøre, for å kunne si det neste jeg nå skal si. Nemlig at vi kanskje avslører oss selv litt i de to vanligste spørsmålene vi stiller når det gjelder det ondes problem. “Hvorfor griper ikke Gud inn mot ondskapen og frigjør oss fra den?” og “Hvorfor har kristne like tøffe liv som alle andre?”
Det er i seg selv helt legitime spørsmål. Men de avslører at vi kanskje har en grunntanke om at det egentlig ikke er fortjent alt det onde som skjer oss. Uansett hvor frelste og frie vi måtte være, så har vi aldri gjort oss fortjent til det på noe tidspunkt. Alt er nåde. Det rettferdige ville snarere vært at vi alle som en – både den største synder og den frommeste kristen – blir dømt på dommens dag og får all mulig motgang i dette livet. Vi er gjennomsyret av vår arvesynd. Og som kristne kan vi ikke rose oss av noen av våre gode gjerninger i Kristus heller. Alt har vi fått gjennom den hellige tro.
Kanskje burde vi heller snu spørsmålene sånn ca. på hodet, for å lettere kunne se Guds godhet i det som faktisk skjer med alle mennesker som blir opprettholdt av hans nåde: “Hvorfor griper Gud inn i ondskapen i det hele tatt når vi mennesker er som vi er? Og hvorfor skal han gripe endelig inn på dommens dag og frelse dem som tror på Jesus?” Vi kan også spørre oss: “Hvorfor er i det hele tatt Gud med oss kristne i sorgen og bærer oss?” Alle lysglimt, selv i en kullsvart hverdag, er små glimt av Guds godhet mot oss. Om vi klarer å se noe av dette kan hver eneste lille knøttopptur vi får gjennom livet være som vår egen lille personlige julaften.
