I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok “Blir jeg aldri bedre?”. Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under “serie” under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.
26. mai
Før jeg fikk øynene opp for evangeliet, hadde jeg nok også den oppfatningen at en kristen skulle ha oppmerksomheten vendt mot Jesus. Men han måtte heller ikke glemme loven og formaningene. Hvis han gjorde det, ville alt ende i synd og elendighet. Jeg hadde en slags fornemmelse av at det burde være balanse i tingene.
Nå, etter at hjertet er blitt rettet mot Jesus alene, ser jeg hvor galt jeg tenkte. Jeg har fått erfare det i mitt eget liv. Før kunne jeg godt gå på akkord med budene og formaningene. Jeg sa til meg selv at jeg ikke måtte være altfor lovisk. Ingen av oss kunne så allikevel oppfylle loven. Det skulle vi heller ikke, for det hadde Jesus gjort. Jeg merket meg også at ikke alle kristne så like strengt på det. Og mitt syn på saken kunne ikke være så helt av veien, for jeg lå så absolutt til høyre for midten.
I dag er dette annerledes. Jeg har holdt opp med å stirre på det jeg skal gjøre. Nå ser jeg bare på Jesus, og takker for det jeg har i ham. Jeg hviler i hans makt. Det har gitt meg en lyst til Guds bud og formaninger som kjør meg mye mer opptatt av å leve slik Herren vil det. Nå tar jeg det mye mer alvorlig når jeg merker trangen hos meg selv til å unnskylde synd. Jeg ber mye til Gud om at han må åpenbare for meg hva som er rett, og avsløre for meg det som er galt i livet mitt.
Dette gjorde jeg ikke før. Da syntes jeg at jeg stort sett var i stand til selv å finne ut hva jeg skulle og ikke skulle. Jeg har tenkt en hel del på hva som kan være grunnen til dette. Jeg tror det henger sammen med at det finnes en slags allmenn bevissthet om hvordan vi bør leve. Den finnes blant kristne og blant ikke-kristne. Ingen slike oppfatninger står absolutt fast. Verdens mening om godt og ondt forandrer seg hele tida. Det gjør de kristnes også. Jeg forestiller meg verden som et stort dampskip som sleper en liten båt i en kraftig trosse. Noen ganger er slepetauet langt, andre ganger kort. Men det er bestandig damperen som bestemmer hvor den vesle båten skal være hen. Den kan nok selv styre litt til høyre eller til venstre. Men hovedkursen er lagt.
Jeg er på sett og vis blitt redd mine egne tanker og meninger. Hvor har jeg dem fra? Jeg tror at jeg langt på vei har fått dem bestemt av den alminnelige mening. Og jeg er blitt klar over at den er noe ganske annet enn det Guds ord sier om tingene.
Etter at jeg har begynt å leve et liv i tro sammen med Jesus, spør jeg ham hva som er rett og hva som er galt. Jesu svar finner jeg i Bibelen.
I forgårs hadde jeg bedt Jakob og Else hjem til oss til kvelds. Birgit var ikke særlig stemt for det. Barna hadde likt seg storartet på den weekenden Rikke og jeg og noen andre arrangerte. Men Birgit likte seg ikke. Jeg forsøkte å ta meg av henne hele tida, så hun ikke skulle føle seg alene. Men om lørdagskvelden, etter at jeg kom fra et lite ledersamvær, fant jeg henne gråtende inne på soverommet vårt. Hun ville hjem. Hun kunne ikke gi noen forklaring, men følte seg slett ikke bra. Jeg fikk beroliget henne, men jeg må si jeg kjente det som en lettelse da vi kunne sette oss på bussen og dra hjem søndag ettermiddag.
Jeg tror Birgit kvier seg for å få besøk av Jakob og Else fordi hun er redd at jeg med vold og makt vil trekke henne med i bedehus-miljøet igjen. Hun vil ikke med der. Å gå i kirken er hun med på, og der føler hun seg hjemme. Men av en eller annen grunn vil hun ikke på bedehuset. Hun synes at det er noe snevert og intolerant over de folkene som går der. Hun vet ikke, sier hun, om det kan være mitt forhold til Rikke som har gitt henne slik motvilje mot hykleri og enhver form for skalkeskjul.
Dette siste tror jeg er en unnskyldning. Grunnen er nok at hun selv er blitt fremmed for den forkynnelsen hun kan risikere å høre på bedehuset. Jeg har også lagt merke til at hun helst går i kirken når det er gamlepresten som skal tale der. Han har aldri sagt noe som har støtt henne på noen måte. Det har derimot den unge presten, og det har forandret hennes innstilling til ham. Hun var så begeistret de første gangene hun hørte ham. Men nå er det tydelig at begeistringen har kjølnet. Det har så mye lettere for å komme noe i veien, slik at vi ikke kan gå i kirken, når det er han som preker. Det går så mye greiere når gamlepresten står på prekenlista.
Jeg synes ikke at Birgits holdning til bedehuset skal føre med seg at vi må avskrive alle de gamle vennene våre. Derfor presset jeg på for å få Birgit til å gå med på at Jakob og Else skulle komme. Til slutt gikk det i orden. Kvelden ble vellykket, og Birgit var også glad for besøket.
På forhånd hadde jeg vært litt spent på hvordan det ville gå, og hva vi skulle snakke om. Men det hadde jeg ikke behøvd å engste meg for. Etter den første halvtimen med litt trykket stemning, begynte Birgit å tø opp. Hun spurte og grov om flere av våre gamle kjente, som hun hadde inntrykk av at Jakob og Else ofte var sammen med. Begge to er flinke til å fortelle, så stemningen ble litt etter litt riktig munter.
Hvordan det gikk til eller ikke, kan jeg ikke si, men plutselig var vi inne i en diskusjon om sannhet og løgn. Vi kom til å snakke om hvor ofte en kan bli presset til å si en usannhet på arbeidsplassen. Som regel er det snakk om ubetydelige småting, men det kan ofte forekomme i mer alvorlige sammenhenger. Det kan være saker der en rett og slett blir bedt om å gi opplysninger som en vet er uriktige.
Til min overraskelse mente Jakob at man måtte skjelne. Han hevdet at hvis uvedkommende ringte i telefonen og bad om å få snakke med en eller annen, så var det ikke å lyve om du sa at vedkommende ikke var til stede. I alle fall ikke hvis han eller hun satt og ristet på hodet og tydelig gav til kjenne at samtalen var uønsket. Som grunn oppgav Jakob at det var så vanlig å si slikt. Folk visste at ordene ikke til stede enten betydde at personen ikke var der, eller av en eller annen grunn ikke ønsket samtalen. Både Else og Birgit holdt med Jakob.
Dersom jeg tenker tilbake på tida før Jesus fikk rom i hjertet mitt, er jeg sikker på at jeg også ville ha erklært meg enig. Men nå kan jeg ikke gjøre det. En synd blir ikke mer riktig av at det er mange som begår den. Når Jesus, som er Sannheten, bor i et menneskes hjerte, da må vedkommende også snakke sant.
Vi ble ikke enige, og gikk over til å prate om noe annet.
Jeg kjenner meg på ingen måte som noen helgen. Tvert imot. At jeg ser på Jesus som mitt alt og vet at han bor i meg, har ført til et avgjørende vendepunkt i livet mitt. Lyset faller nå inn over meg selv. Jeg kjenner meg gjennomsyret av synd. Når jeg hører en predikant si: «Du skal tilbe Herren din Gud og tjene ham alene,» synes jeg at jeg til en viss grad gjør det. I alle fall så lenge predikanten skildrer hvordan gudløsheten har grepet om seg i landet vårt. Jeg synes også at jeg ikke er helt som mange andre kristne. Jeg vet at Jesus betyr alt for meg etter at jeg har fått nytt liv ved evangeliet. Jeg kan merke på mange andre at de mangler det.
Men når predikanten kommer inn på hva det betyr å tjene Gud alene, synes jeg at jeg er blitt veid og funnet for lett. Det er så mye halvt i livet mitt. Snikende kulde og likegyldighet stanser ikke ved dørstokken hos meg.
De banker på, og samme hva jeg gjør, så går de innenfor. Jeg har også innsett at verdslighet ikke bare er et spørsmål om hva slags holdning jeg inntar til visse overkommelige ting. Den har med tankegangen, livsverdiene og den allmenne livsinnstillingen å gjøre.
Før betraktet jeg verdsligheten som et problem først og fremst for andre kristne. Nå må jeg innrømme at det er mitt eget problem. Den er noe jeg ikke kan få vasket vekk, og det gjør meg virkelig vondt. Jeg må spørre for fullt alvor hvem som skal befri meg fra meg selv.
Enda en gang må jeg nevne boken Livets brød. Enda en gang er den blitt til hjelp for meg. Den har vist meg at på tross av det jeg føler, skal jeg vite at det jeg lengter etter, allerede er skjedd. Jesus har gjort det. Hjelpen min ligger ikke i at jeg går og baler med meg selv, men i dette forunderlige at jeg er korsfestet med Kristus.
Før snakket jeg mye om å legge seg ned ved korsets fot. Nå har korset fått en helt annen betydning for meg i hverdagen. Også når jeg sitter ved skrivebordet på kontoret, er mitt gamle selv korsfestet med Kristus. Jeg har fått kjenne en forunderlig styrke ved å hvile i det.
25. august
Birgit har alltid sagt at vi måtte gjøre noe for barna. Det er hun som har en stor del av æren for at vi ofte har tatt av sted til Frognerparken søndag ettermiddag, eller til Holmenkollen eller på tur i Grefsenmarka. Før tok jeg denne foretaksomheten hos Birgit som et uttrykk for at hun flyktet hjemmefra, fra alt det hun ikke fikk gjort unna. Derfor holdt jeg ofte igjen når hun hadde lyst til et eller annet. Det gjør jeg ikke lenger.
Jeg har gitt Birgit rett. Det er også min oppgave å være sammen med barna. Vi må gjøre noe for dem, og lære å fungere sammen som en familie. Birgit elsker ordet fungere. Selv hater jeg det. Mennesker skal ikke fungere. Maskiner fungerer. Det er forresten så mange moderne ord som irriterer meg. De er så banale. Det er mellom arbeidskameratene sine Birgit fanger opp alle disse uttrykkene. Så bruker hun dem overfor meg med en selvfølgelighet som om hun alltid hadde kjent dem. Jeg på min side slår ned på slikt som en gribb på et åtsel. Men hvor mye ufred har jeg ikke fått i stand ved å angripe disse uttrykkene med nebb og klo.
I går tok jeg mot til meg. Det har plaget meg at barna våre ikke går på søndagsskole eller i barneforening av noe slag. Jeg har også følt det vondt at jeg selv ikke var aktivt med i noe arbeid i Guds rike. Jeg mente det burde finnes en oppgave for meg også. Derfor spurte jeg Birgit hva hun ville synes om at vi begynte en barneforening i kjelleren hver lørdag formiddag.
Hun syntes at det var en god idé, hvis jeg tok meg av det. Jeg ville bare ha godt av å øve meg i å omgås barn litt bedre. Men jeg måtte være klar over at hun ikke ville være med.
Jeg ble både glad og skuffet. Det var godt å merke at Birgit var innstilt på at jeg skulle begynne. Men jeg hadde også håpet på at jeg kunne få dratt henne med i kristelig arbeid igjen gjennom barneforeningen. Dette ønsket hun helt tydelig ikke. Det er ganske bestemte grenser for hvor langt hun ønsker å gå.
Siden har jeg tenkt at det kanskje ikke er Guds vilje at Birgit skal gå inn i kristelig arbeid så lenge hennes gudsforhold er som det er. Kan min kristelige aktivitet ha medvirket til at det gikk så mange år før jeg fant frem til frelsende tro? Jeg stod frem og sang og vitnet for Kristus uten selv å være kommet i sann livsforbindelse med Jesus.
Jeg har gjort meg mine tanker om kristelig virksomhet i forbindelse med barneforeningen jeg skal starte. Jeg har sagt til meg selv at nå vil jeg ikke gjenta de feilene jeg gjorde i ungdomsforeningen. Jeg skal ta avstand fra alle former for tall-tyranni. En gang var det faste spørsmålet: Hvor mange var dere? Det var ikke noe møte eller arrangement uten at tallet ble nevnt. Vi la alt for stor vekt på det. Hvor er de nå, alle de unge som var med den gangen? Jeg tror det gikk med dem som med meg selv. De kom ikke til tro på Jesus mens de gikk i ungdomsforeningen. De overgav seg nok til Jesus, og de ble omvendt, som vi kalte det. Men de ble ikke løst fra alt sitt eget ved evangeliet. De kom aldri i et slikt forhold til Jesus at han ble deres daglige livsbehov.
Jeg tror nå at Morten har rett når han mener at det som får slike unge til å komme om og om igjen, det er fellesskapet. Samfunnet rundt oss er blitt så fattig på virkelig fellesskap. Derfor trekker kristelige foreninger og klubber så mange unge. Jeg er sikker på at man gjør rett i å satse på dem som kommer — ja, i langt høyere grad enn vi gjorde i ungdomsforeningen i Lyngbakkveien. Vi understreket for hverandre at vi måtte vitne, be og lese i Bibelen. Men vi forsømte det viktigste: Vi hjalp ikke hverandre til å hvile i evangeliet. I denne sammenhengen hadde vi bare et eneste spørsmål: Har du tatt imot Jesus som din frelser? Og det mente vi at vi hadde gjort alle sammen. Vi var jo blitt omvendt, vi hadde bøyd kne og sagt ja til Jesus.
Likevel var det vel slik at denne omvendelsen bare hjalp noen få av oss frem til livssamfunn med Jesus. Jeg tror den gjorde det for Else og Jakob blant andre. Men den gjorde det ikke for de aller fleste av oss.
Jeg har begynt med å lese Bibelen fra ende til annen. Jeg tror jeg vil ha godt av det, og jeg synes det er flaut at jeg aldri har lest hele Bibelen. Det er mange ting som har slått meg. For eksempel det som står i 2. Mosebok kapittel tjuetre, vers tjueseks, om å føde for tidlig. Jeg har aldri visst at dette uttrykket føde for tidlig forekom i Bibelen. Ellers har jeg saktens tenkt på hvordan det kunne være. Vi snakket mye om det den gangen Birgit ventet Henrik. Hun hadde en arbeidskamerat som fødte et barn for tidlig. Hvor mye for tidlig, husker jeg ikke. Men barnet overlevde ikke.
Etter at jeg møtte talen om for tidlige fødsler i Bibelen, har jeg tenkt på om ikke det er et treffende uttrykk for det som skjedde i ungdomsforeningen. Vi var snare til å føre de nye frem til tro. Vi hadde ikke tid til å vente på Guds time. Vi hadde ikke tro for at Gud kunne la noe modnes. Alt skulle skje fort. Derfor ble det så overfladisk.
Hadde det ikke vært bedre om vi ikke hadde vært så opptatt av stadig å bli flere? I stedet burde vi vel ha satset på at Ordet måtte bli forkynt til tro, og bli mottatt av dem som kom.
Jeg blir ganske vemodig når jeg tenker på alle som kom, og på det vidunderlige samholdet vi kjente. Tenk at det bar så lite frukt. Likevel har jeg sagt til meg selv at Gud brukte ungdomsforeningen.
Jeg vil gå frem på en annen måte i barneforeningen. Jeg har bedt Gud om at det ikke må komme flere på barnemøtene enn at jeg kan være i stand til å kjenne omsorg for hvert enkelt barn. Jeg har også bedt om at akkurat de barna må komme som jeg kan være til hjelp for. Jeg har bedt Gud vedkjenne seg arbeidet i barneforeningen ved at noen av barna kommer til tro på Jesus.
Det hender nok at jeg er litt redd for å få problemer med disiplinen. Jeg er ingen stor pedagog, og våre egne to er ikke dydsmønstre. Nå har jeg kommet over en katalog over hjelpemidler, og det har gitt meg nytt mot. Samtidig sier jeg til meg selv at jeg er ikke utlært om jeg har begynt. Birgit har rett i at jeg trenger å lære å omgås barn og snakke til dem.
Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.
