Denne teksten er et utdrag fra boken Rettferdig i Kristus. Boken kan bestilles her.
Det er tre ting vi må ha klart for oss når vi skal gi oss i kast med dette emnet. Den som har lest Luther, vet at det er akkurat dette som også han pleier å understreke:
- Dette emnet er det største og viktigste i hele den kristne læren.
- Det er også det vanskeligste, både når det gjelder å forstå det og siden anvende det i sitt eget liv.
- Likevel anses det av de fleste for å være det letteste av alt. De som er åndelig døde og ikke har noen særlig erfaring, mener at en raskt nok blir ferdig med dette emnet.
Syndenes forlatelse – det viktigste av alt
Men dette punktet i troslæren som handler om Guds nåde, syndenes forlatelse og den evige rettferdigheten i Kristus, er altså det største og viktigste av alt. Det er nemlig nettopp ordet om syndenes forlatelse som gjør oss til kristne.
Det kan ellers være så som så med et menneskes kristendomskunnskap. Men hvis ordet om syndenes forlatelse har blitt en levende realitet for ham, er han alt en kristen. Da har han alt fått tatt imot Guds Ånd som gjør ham lykkelig, tilfreds og salig, og som også gjør ham villig og dugelig til all god gjerning.
Hvis et menneske derimot vet og kan alt annet, men er usikker på dette punktet, er han enda ikke en kristen. Han kan være religiøs og from, men han er ikke en kristen, han er ikke født på ny. Han kan fatte mange beslutninger og be og kjempe for å sette dem ut i livet. Men alt preges av ulyst og treghet, så lenge ordet om syndenes forlatelse ikke er blitt levende for ham.
Men se på den som har syndenes forlatelse! Hvor glad og ydmyk og villig er vel ikke den som har fått visshet om at syndene hans er tilgitt!
En Ordets forkynner kan brenne av hellig iver. Han kan tale og formane. Ja, han kan piske fram sine tilhørere med trussel om helvetes oppslukende flammer. Men hvis han ikke har gjort Kristus og forsoningens nåde til hovedsaken i sin forkynnelse, er det hele forgjeves.
Tilhørerne kan ha lært en hel del. De kan i en viss mening være vakte, men det skjer ingen forandring inne i dem. Synden beholder sitt grep, og det hersker død og treghet og uåndelighet. Arbeidet har vært uten frukt. Hjertet ligner en åker der en nok har pløyd og harvet, men enda ikke sådd, og regnet og solskinnet har enda ikke fått utført sitt verk.
Men hvis da forkynneren snur om og begynner å forkynne Kristus og ham korsfestet, begynner det å skje noe. Det begynner å bli grønt, og knoppene kommer fram, og harde hjerter smelter. De blir bøyelige, ydmyke og glade. De blir fylt av kjærlighet og dugelige til alt godt.
Ja, det er nettopp dette – og ikke noe annet – som gjør oss salige. Hvis jeg har syndenes forlatelse, er jeg et Guds barn. Kan jeg bli noe større eller ønske meg noe bedre her i livet? Men hvis jeg ikke har syndenes forlatelse, hva hjelper vel alt annet?
Hvor ulykkelig er vel ikke det mennesket som ikke har syndenes forlatelse! Han er hele tiden under Guds dom og forbannelse: når han går inn og når han går ut- når han er hjemme og når han er borte, i glede og sorg, i arbeid og hvile, i liv og død, ja, i evighet.
Syndenes forlatelse – vanskelig å forstå og tro
Men det aller vanskeligste for en kristen er nettopp dette å forstå læren om syndenes forlatelse. Like vanskelig er det å holde fast på dette hver dag og tro at syndene virkelig er tilgitt. Hvor ofte en kristen enn øver seg på dette ved å lese og høre og snakke om Kristus og om den nåden som er i ham – så blir han likevel aldri utlært.
Det har å gjøre med dette at en kristen daglig ser og kjenner synd og svakhet hos seg selv. Han vet at det er så mye som svikter i hans kristendom. Men den nåden og rettferdigheten han har i Kristus, ser han ikke og kjenner han ikke. Og hjertet hans, som før var så selvsikkert og rolig og trygt – det er nå fortvilet, bevende og svakt. Den ånd som frykter Herren, har fått plass der. Og etter som troen nå virkelig er en sann og frelsende tro, blir den utsatt for Satans mange angrep.
Derfor er det ingen sann kristen som har kommet så langt i troen at han aldri behøver å kjenne frykt og bekymring for sin sjel. Selv de som talte med engletunger om verdien av Kristi blod, har til sine tider vært så svake, anfektede, og bekymrede at de har hatt svært vanskelig for å tro. David, Paulus, Luther og andre er slående bevis på dette.
