Påskedagen er en dag med mange aktører. Kirkekunsten har ofte framstilt dem å gripende måter.
- Soldatene som voktet graven, vi ser forskrekkelse og angst i blikkene deres.
- Kvinnene som oppsøker graven for å salve Jesu kropp – det er som tiden stanser opp. Det hele er ufattelig. De undres. Eller vi ser en gryende jubel i blikkene.
- En av dem er alene – i samtale med ham hun trodde var gartneren. Det viste seg å være Jesus selv. Blikket fylles med håp, og hun sier: Rabbuni! Sangen Å salige stund uten like skildrer Maria Magdalenas opplevelse.
- To lysende engler framstilles på den steinen som er veltet fra. De utstråler trygghet. Noen kunstnere viser oss kvinnene som løper for å fortelle videre det de har opplevd. «Gå og si til hans disipler, og til Peter …»
- Enkelte har også malt et bilde med stor fart. Vi ser Peter og Johannes springende, den ene før den andre. De har fast kurs mot den åpne graven. Eller vi ser dem inne i graven. Øynene avspeiler tro, tro på underet.
Et faktum og en tolkning
NT bruker to uttrykksmåter om det faktum som skjedde.
Noen steder leser vi: «Jesus sto opp fra de døde.»
Andre steder leser vi: «Jesus ble oppvakt eller oppreist fra de døde.»
Den handlende er Gud, men Jesus er også den handlende: «Han sprengte dødens lenker.»
I trosbekjennelsen sier vi «sto opp fra de døde tredje dag». Vi bekjenner et faktum.
Men uten en tolkning av dette faktum, havner det i rekken av underlige ting som har skjedd. Og takk og lov: NT gir oss en tolkning. Den kommer til oss via åpenbaringsord. Ord som forklarer hva det innebærer at Jesus sto opp fra de døde.
I denne artikkelen skal vi ta for oss nettopp tolkningen. For Gud proklamerte et budskap ved å reise Jesus opp fra graven. Jeg vil sammenfatte det i formuleringen Guds ja. Gud sa et rungende «ja» påskemorgen.
Den kan uttrykkes i fem punkter. Om du vil, kan du la hvert punkt representeres med en finger. Da får du til slutt en åpen hånd:
1) Påskedagen er Guds ja til løftene.
Dette var det sterkeste budskapet apostlene hadde da de talte i synagogene rundt om i Romerriket. Gud hadde lovt noe i GT. Han hadde en frelsesplan, og den var forutsagt. Denne planen skulle virkeliggjøres og bli et evangelium, et gledesbudskap.
Og Gud har holdt løfter sine, ja oppfylt dem:
Apg 13,32: «Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene. Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus.»
Om igjen og om igjen utdyper apostlene dette. Messias måtte lide og oppstå – om Guds løfter skulle virkeliggjøres. Og det har skjedd. Jesus er løftenes Messias som ikke bare døde, men også oppsto i herlighet. Det var da løftene fullt ut var oppfylt.
For soldatene ved graven var dette skjult. Men det åpenbares av den tolkningen Jesus på forhånd hadde gitt og av det lys apostlene fikk etter oppstandelsen.
Løftene kan ikke svikte,
nei, de står evig fast.
Jesus hvert ord har beseglet,
den gang hans hjerte brast.
Ja, Jesus beseglet hvert ord i løftene da han døde, men påskedag var det Gud selv i himmelen som sa sitt JA. Et ja til det han hadde lovt oss. I Jesus har alle Guds løfter «fått sitt ja, derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss» (2 Kor 1,20).
Påskedagen er dagen for vårt AMEN til det Guds oppfylte løfter. Kjære venn, løft Bibelen opp foran øynene dine og si: AMEN!
2) Påskedagen er Guds ja til Jesu selv-vitnesbyrd.
Jesu selv-vitnesbyrd er det vitnesbyrdet Jesus bar fram om seg selv – i ord og handling. Ja, nettopp dette er evangelienes store tema: Jesu selvvitnesbyrd.
Han trådte fram med en guddommelig selvbevissthet. Jesus regnet seg som ett med Faderen. Han gjorde sine undergjerninger slik Gud gjorde sine store skapergjerninger: «Bli lys, og det ble lys» (1 Mos 1,3). «Han bød og det skjedde, han talte og det sto der.» (Sal 33, 6 og 9).
Jesus sa til en spedalsk: «Bli ren!»
Jesus sa til lamme: «Stå opp!»
Jesus sa til onde ånder: «Far ut!»
Jesus sa til vær og bølger: «Bli stille!»
Jesus sa til døde: «Kom fram!»
Hvem andre enn Gud kan tre fram på en slik måte?
Slik Gud sa «Jeg er den jeg er!» da han presenterte seg for Moses, slik trådte Jesus fram med dette unike «Jeg er den jeg er».
Jesu sju «Jeg-er»-ord avspeiler den samme guddommelige selvbevisstheten. Og den påfølgende metaforen gjør hver gang frelsen avhengig av vårt forhold til ham selv: «Jeg er livets brød», «verdens lys», «døren», «den gode hyrde», «oppstandelsen og livet», «veien, sannheten og livet», «det sanne vintre».
Det var riktig det de skriftlærde sa: Han gjør seg selv lik Gud!
Aller mest provoserende var det kanskje at han tilga synder på himmelens vegne. «Dine synder er deg forlatt!» Tenk å gjøre slikt i sitt eget navn! Hvem tror han han er? Det ble debatt om ham, en slags rettsprosess underveis:
Pro Jesus var hans egne ord og handlinger, døperens vitnesbyrd, disiplenes vitnesbyrd, Åndens vitnesbyrd. Anti Jesus var de som ikke ville la seg overbevise, men kom med de verste beskyldninger om blasfemi – gudsbespottelse.
Hva skjedde påskedag?
Rom 1,4: … og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsenfra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.
Påskedagen er Guds ja til alt Jesus sa om seg selv. Himmelen grep inn i rettsprosessen med sine mange ulike anklagere og ulike slags forsvarere. Gud selv ble det avgjørende vitne. Han rettferdiggjorde Jesus. Det vil si: Jesus er den han sa seg å være.
Jesus ble, sier Paulus, «… rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet» (1 Tim 3,16).
Den rettferdiggjørelsen det her siktes til (Jesu rettferdiggjørelse), er Guds domsavsigelse i himmelen – om Jesu selvvitnesbyrd. Og denne domsavsigelsen skjedde ved opphøyelsen – påskedag og Kristi himmelfartsdag.
Vi kan altså stole på alt Jesus sier om seg selv i evangeliene! Gud har bekreftet det da han reiste Jesus opp av graven.
3) Påskedagen er Guds ja til langfredag.
Her kommer dype sannheter som gjelder sammenhengen mellom leddene i andre trosartikkel. Især gjelder det linken mellom langfredagen og påskedagen. Hør her fra Fil 2,8–9:
«… fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn.»
Hvorfor gjorde Gud Jesus levende? Hvorfor reiste han ham fra graven? Svaret lyder: Fordi Jesus var lydig. Lydig mot Guds plan. Og den innebar lydighet til døden.
Hans død skulle ikke være en verdig død. Derfor måtte det tilføyes noe: «lydig til døden, ja, døden på korset». I Jesu tilfelle var nemlig korsdøden en død under Guds forbannelse. Korset var forbannelsens tre. Jesus var lydig og gikk inn under den forbannelsen Guds lov lyser over syndere.
Derfor reiste Gud ham opp og ga ham æresetet ved sin høyre hånd i himmelen. Det uttrykkes like sterkt i Heb 2,9:
«Men han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.»
Hva måtte til for at Gud skulle innsette Jesus som regent ved sin side i himmelen og «krone ham med herlighet og ære»?
Svar: Han måtte lide døden … smake døden … for alle.
Så avgjørende var Jesu død i Guds plan at Sønnen måtte veien om korset for å vinne plassen som den opphøyde Messias og Herre.
Peter sa det på pinsedag: «Så skal hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias» (Apg 2,36). Gud responderte med et takkens JA til Sønnen.
Jesus kom til jorden for å dø, heter det i en sang. Ja, det var like før han skulle dø at Jesus sa: «Min time er kommet!» eller «Timen er kommet!»
Hvilken time?
Den timen alt dreier seg om. Den timen alt det som evangeliene forteller, sikter fram imot. Han sa på korset: «Det er fullført!» Og Gud i himmelen svarte på påskedag med sitt rungende JA.
4) Påskedagen er Guds ja til meg.
Dermed blir også påskedagen Guds JA til meg! Nå vet jeg at jeg har en nyttig tro, en som holder i livets stormer, ja, like til døden!
Paulus forsøkte å tenke seg situasjonen om Jesus ikke hadde blitt oppreist på påskedag:
1Kor 15,17): «Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder.» Altså, ikke bare en unyttig tro. Jeg måtte selv ha stått ansvarlig for mine synder. Jeg ville ‘vært i mine synder’.
Men på grunn av påskedag er ikke dette situasjonen. Gud selv erklærer Jesu død som tilstrekkelig for at han vil være forsonet med meg, forlikt med meg. Jeg får være hans barn, for «Jesus gjelder i mitt sted.»
Rom 8,34: «Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.»
Ingen kan fordømme meg. Ikke en gang Guds lov. Fordømmelsesdommen har rammet en annen. Påskedag erklærte Gud at det Jesus gjennomførte, var evig nok for meg. Han tilfredstilte Guds krav og gikk inn under Guds plan. I dag er han i himmelen som min forbeder. Og han ber for meg til ham som har godkjent det verket han gjorde langfredag. Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus (Rom 8,1).
Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud,
min himmel er nå åpen.
Min Jesu seier-rike død
fordømmelsenes piler brøt
og knuste mørkets våpen,
O røst,
min trøst,
ved hans seier
som jeg eier,
helved bever.
Han var død, men se, han lever. (B. Boye 1778)
Jeg satt en gang og pratet med en muslimsk jente om vårt og deres gudsbilde. Da prøvde jeg å si med enkle ord, hvordan min Gud er. Jeg forsøkte å forklare disse uttrykkene: «Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen.»
Dette kaster også lys over to andre store tema som angår oss:
- Gud ville vi skulle døpes til Jesu død og oppstandelse, slik apostlene sier. Da forenes vi med hans død og oppstandelse. Vi får del i Kristus, hans forsoning og kalles til å leve oppstandelseslivet. Ved dåpen proklameres Guds ja til meg, det ja som han sa påskedag.
- Dette skal sluttføres i oppstandelsen på den ytterste dag. Gud anerkjenner altså kroppen vår som viktig! Ja, Jesus oppsto fysisk – rett nok på en for oss uforståelig måte. Men når vi bekjenner «legemets oppstandelse» har det sin grunn i Guds ja påskedag: Syndene kunne ikke holde Jesus i graven, de var sonet og tatt bort.
På den siste dag skal det samme skje med meg: Syndelegemet som ble lagt i grav, skal oppstå fullkomment. Guds ja fra påskedag kommer i reprise: Et ja til meg! «Syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.»
5) Påskedagen er Guds ja til folkeslagene.
Påskedag er også et JA som sprenger rammene for Israel. Påskedag kom Jesus ut av graven og møtte sine med fred: Joh 20,19: Fred være med dere!
Men denne fredshilsen gjaldt alle. Han ville disiplene skulle gå ut med den. Etter oppstandelsen er misjonen Jesu hovedtema. Gjennom oss vil han realisere dette som Paulus beskriver slik:
Ef 2,17: «Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved.»
Dem langt borte er ikke-jøder, slike som ikke hadde hatt kontakt med GT i sin historie. Også de var inkludert i planen Gud hadde lagt om å forsone alle med seg selv. Da Jesus kom ut av graven og sa «fred», tenkte han ikke bare på de tolv. Han tenkte, ifølge Paulus, på folkeslagene. Derfor bød han oss være sendebud i Kristi sted. Gud viser sin kjærlighet på korset og bekrefter den påskedag:
Fiendskapet er borte
Skilleveggen brutt ned
Adgangen åpnet til riket
Kristus er selv vår fredMisgjerningene sonet
Nå har han nåde å gi
Ingen fordømmelse finnes
Synderen settes friOppstått er Jesus Kristus
Gir selv de døde liv
Seirer der mørket rådde
Leger det knekkede sivLandegrensene krysses
Skip over store hav
Budskap for Guds forkomne
Lys over død og grav
(Egil Sjaastad)
Dermed er påskedagen Guds ja til det som kristne har forsøkt fra aposteltiden: Å krysse etniske, kulturelle, geografiske, sosiale grenser.
Apostlenes gjerninger har Jesu oppstandelse som hovedtema. Og konsekvensen de trakk var: Noen må bli sendt og noen må sendes. Misjonens største inspirasjon er at Gud oppreiste Jesus – også for dem langt borte.
Dette var et ja pr. finger på høyre hånd. Guds ja til løftene. Guds ja til Jesu selvvitnesbyrd. Guds ja til langfredag. Guds ja til meg. Guds ja til folkeslagene.
Jeg har vunnet, Jesus vant,
døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt,
jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet,
Jesus vant, og jeg har vunnet!
(J.N.Brun)
