År 1882 begynte Lina Sandell å gi ut det som kom til å bli tre forskjellige bøker med hennes samlede sanger. Årsaken var at hun ville forsikre seg om at de versjoner som ble bevart for ettertiden også var de som formidlet den opprinnelige, rosenianske teologien. Det hadde nemlig med tiden dukket opp versjoner av hennes sanger som inneholdt omskrivninger med inspirasjon fra den forsoningslære som karakteriserte Paul Peter Waldenström og Svenska Missionsförbundet. En dyp ulykkelig utvikling, mente Lina Sandell.
For oss som i dag tilhører en bevegelse som var i sentrum av 1870-tallets såkalte "forsoningsstrid", kan spørsmålet om objektiv eller subjektiv forsoningslære føles fjern. Men etter min mening finnes det all årsak til å spørre oss om hvorfor våre fedre og mødre så det viktig å holde fast ved den forståelse av Jesu kors som Carl Olof Rosenius hadde presentert i sine skrifter. Jeg tror rett og slett at det finnes rikdommer i den objektive forsoningslæren som vi ikke må miste. Eller som man også kunne ha uttrykt det: jeg tror at mye av den overfladiskhet av teologien som kan skjelnes i Svenska kyrkan og i store deler av frikirken hører sammen med at man har fått et nytt syn på Jesu Kristi kors. Om ikke teoretisk, så i hvert fall praktisk.
Hva alt sammen dreier seg om
Før vi kan gå dypere in i dette emne er det nødvendig å sammenfatte hva det hele dreier seg om. Agne Nordlander skriver i sin bok Korsets mysterium: "Samtlige bibelutleggere fastholder enig at menneskets synd, menneskets ulydighet og opprør, har gitt opphav til en fremmedgjøring og en motsetning mellom Gud og mennesket. Menneskets opprinnelige holdning mot Gud er preget av mistillit og fiendskap. Men kan en også si, at det finnes noe på Guds side som forhindrer menneskets gjenforening med ham som må fjernes, før det kan oppstå en tilstand av fred mellom Gud og menneske? På det spørsmålet gir teologene forskjellige svar" (s. 115).
Poenget med den objektive forsoningslæren er at det virkelig finnes noe fra Guds side som står i veien mellom ham og oss. Som hele verdens rettferdige dommer bærer han på en vrede mot alt som bryter ned hans gode skapelse – noe som i praksis fører til en vrede fra Guds side også mot de mennesker som han har skapt. Som syndere har vi rett og slett fortjent av Guds straff, og dette er en straff som Jesus selv lar seg rammes av når han som Guds offerlam dør på korset.
Den subjektive forsoningslæren plasserer hele problematikken i forsoningsdramaet til oss mennesker. Det som står i veien for den som vil leve i fellesskap med Herren er ikke Guds vrede over synden. I steder er det (kun) vår forherdelse og uvilje til å omvende oss.
Fornyet interesse
Spørsmålet om den objektive respektive subjektive forsoningslæren har fått fornyet interesser gjennom boken Försoning behövs av Sofia Camnerin og Arne Fritzson, som ble utgitt på Verbum bokforlag høsten 2007. Fritzson står for en forholdsvis klassisk teologi, mens Camnerin representerer et såkalt befrielse-feministisk perspektiv. Som assisterende kirkeleder for Equmeniakyrkan (hvor tidligere Svenska Missionsförbundet inngår) står hun i tillegg som representant for det samfunn som allerede fra starten av så den subjektive forsoningslæren som sin eksistensberettigelse.
Ingen trenger å være i tvil om at Camnerin er en ivrig tilhenger av denne forsoningslære. Hun forklarer at hennes hovedfokus ligger på forsoning mellom mennesker i stedet for mellom menneske og Gud. Ut fra dette beskriver hun sin sak som å "problematisere" noen tolkninger av Jesu kors. "Til disse hører at Gud på noe vis trenger Jesu død for å kunne forsones med menneskene", skriver hun, for å sen bemerke med misnøye: "Dette gjør Gud ansvarlig for Jesu død, og Jesu lidelse og død nødvendig for vår frelse" (s. 23).
Lesingen av Försoning behövs blir for meg en advarsel om hva våre forfedre kjempet for å bevare. Allikevel har jeg respekt for Camnerins uro at menneskelig lidelse kan "aksepteres og bekreftes" gjennom å tale om Kristi lidelse som ideal – "ikke minst i lyset av barn og voksne som lever i mishandlingssituasjoner" (s. 26). Derimot når offermodellen helt viskes ut fra den kristne forkynnelsen kan man i stor grad si at barnet helles ut med badevannet. Noen eksempel:
1. Jesu kors – utenfor Guds vilje?
Jesu kors reduseres til noe utenfor Guds vilje. Camnerin anser "at korset, imperiets avretting, er en tragisk hendelse vi skal sørge og protestere imot, den ondskap som denne hendelse er et uttrykk for" (s. 11). Og det er sant: både jøder og den romerske okkupasjonsmakten skal naturligvis stå til aNS-barna for sitt agerende i forbindelse med Jesu korsfestelse. I Apostlenes gjerninger kan vi allikevel lese at den nyfødte kirke ber til Gud med ordene: "Både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningfolkene og Israels stammer – alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje" (Apg 4:27-28, forfatters kursivering).
2. Gud kan virke også gjennom det onde
Samtidig som Jesu kors reduseres til noe utenfor Guds vilje avtar også (forsvinner?) den for Rosenius så dyrebare sannheten at Gud både kan godkjenne og være virksom i det som menneskelig sett kan synes meningsløst eller vondt. Camnerin "tolker lidelsen [mer] som noe Gud rammes av, kjemper mot og overvinner, enn noe Gud handler gjennom og bruker for et større formål" (s. 101).
Også her får vi vel si at perspektivene ikke utelukker hverandre – det er fordervelsesmaktene, ikke Gud, som står for ondskapen her i verden. Til mysteriet med Guds storhet hører dog at det som kan virke destruktivt også kan føyes in i Guds plan for denne verden. I Apostlenes gjerninger kan vi for eksempel lese om en forfølgelse mot de kristne i Jerusalem som fikk stor betydning for evangeliets spredning og om hvordan Paulus frivillig møtte lidelse som førte til at han fikk preke både for landshøvdingene Felix og Festus og for keiseren i Rom (se Apg 8:1; Apg 20:22-24).
3. Guds rettferdighet opprettholdes
Den objektive forsoningslæren er dertil den som best understøtter Bibelens tale om Gud som hele verdens Dommer. Gud reagerer med vrede over synden, og denne vrede får sitt berettiget utløp på korset, med bakgrunn i dette kan han med beholdt troverdighet erklære synderen rettferdig. I luthersk-pietistiske miliøer har dog den fremste betoningen pleid å ligge ved individets frelse, individets rettferdiggjørelse, men Paulus skriver faktisk at det er Guds (ikke vår) rettferdighet som opprettholdes gjennom Jesus korsdød! (se Rom 3:25-26).
4. Bærekraft i nødens stund
Sjelesørgerisk blir det til slutt betydelig vanskeligere å hente trøst fra den subjektive forsoningslæren når vi er vaklende i vår egen tro. Om korsets eneste oppgave er å vise på Guds kjærlighet – uten at korset i seg selv gjør/oppnår noe – blir det fremste ansvaret for vår frelse å ligge på oss: på vårt oppgjør heller enn på Jesu offer. Men hva gjør vi "når samvittigheten anklager, når bristene og sveket i min tro oppdages, når min ufullstendige omvendelse fremtrer, når mørket i mitt hjerte truer å overvinne troens flamme, når hele min kristendom ikke holder målet i den Helliges øye"? (Nordlander, s. 124). Ved en varig fornektelse av Herren og hans nåde er det jo en selvfølge at en setter vår frelse på spill. Men gjennom å stole på ham som på korset "forsonte verden med seg selv" (2. Kor 5:19), og som dessuten gjorde dette "mens vi ennå var Guds fiender" (Rom 5:10), kan vi allikevel forankre vår frelse i noe dypere enn oss selv.
Agne Nordlander fortsetter: "Forsvarsargumentet er ikke godt nok, dét at jeg overgav meg til Gud på et ettermøte, og det føltes veldig deilig. Det var da!… Nei, her trenger jeg en helt annen grunn å stå på. Her trenger jeg belegg fra Skriften, at Gud er for meg, akkurat så dårlig og ussel som jeg er i min elendighet. Det er i denne situasjonen som den så kalte objektive forsoningen viser sin bærekraft" (s. 124).
Omvendt perspektiv
De spørsmålene som jeg har berørt er naturligvis alt annet en enkle. Vi har alle grunn til å nærme oss dem med en stor porsjon ydmykhet. Men jeg kan allikevel ikke unngå å forundre meg over at det med den subjektive forsoningslæren ikke blir Jesu offer, uten Guds kjærlighet generelt som er å betrakte som forsonende. I stedet for å være et uttrykk for Guds kjærlighet blir altså korset (i hvert fall med Sofia Camnerins versjon) til en symbol for denne kjærlighets motsats – menneskets ondskap! Herved får Jesu korsfestelse et radikalt annerledes innhold enn i den rosenianske teologien, og kan for Camnerin ikke engang beskrives som et seierstegn (s. 93).
Heller ikke her ekskluderer perspektivene hverandre. Den objektive forsoningslæren inkluderer jo et antall av perspektivene fra den subjektive. Men at Jesu død er å betrakte som en offerdød må allikevel sees som en sentral del av den bibelske åpenbarelsen. Som Johannes formulerer det hele:
Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 1.Joh 4:10
Kilder:
Försoning behövs av Sofia Camnerin og Arne Fritzson (Verbum 2012).
Korsets mysterium av Agne Nordlander (EFS-förlaget 1982).
Artikkelen er oversatt fra svensk av Sara Andertun. Artikkelen har tidligere stått i Till liv. Den kan leses på svensk her: Den objektiva försoningsläran Till liv.
Denne artikkelen ble først publisert 2017.
