«Fordi han selv er jøde, makter Avi Snyder på en klargjørende måte å tydeliggjøre jødenes behov for og rett til å få del i evangeliet. Han makter å skjære gjennom våre ulike unnskyldninger for å slippe unna kallet til å gå med evangeliet først, ja, for å gå med evangeliet i det hele tatt», skriver Rolf Kjøde i sin omtale av boken Jøder trenger ikke Jesus. Og andre misforståelser.
Spoler vi et par tusen år tilbake og leser hva Paulus hadde å si om det tilsynelatende dilemmaet «jøde – misjon», møter vi følgende fyndord:
For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.Rom 1:16
Paulus vitner sterkt og klart om kraften i Guds evangelium, og han gjør et poeng av at når det gjelder evangelietro, har vi faktisk en prioritert rekkefølge: jøde først … og så greker. Denne er skissert av Jesus selv:
Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende. Apg 1:8
Nå hersker det utrolig nok uenighet blant kristne om hvorvidt den kristne vitnetjenesten i det hele tatt skal rettes mot jøder. Er det virkelig slik at jøder trenger evangeliet, spørres det. Som Guds utvalgte paktsfolk har de vel sin egen vei til Gud? En vei rundt, så å si. Rundt korset.
Den jesustroende jøden Avi Snyder rister iherdig på hodet i møte med en slik teori. Hans livsprosjekt er å gjøre jøden Jesus kjent for verdens jøder – de som har røtter i Jerusalem, Judea og Samaria – slik at de kan tro og bli frelst. Snyder leder organisasjonen «Jews for Jesus» sitt arbeid i Europa, og har vitnet for titusener av mennesker verden over.
Hvorfor avviser Snyder så kontant all tvil og motvilje knyttet til misjon blant jøder? Jo, for hvis ikke Jesus er jødenes Messias, kan han heller ikke være verdens frelser. Hva betyr det? Hvis Jesus ikke er jødenes forløser, vil det å oppfordre til tro på ham være det samme som å lede jøder til frafall. Hvis ikke Jesus er Israels Messias, er han heller ikke Kristus for alle folkeslag. Da vil også kristne som tilber ham, drive med avgudsdyrkelse.
Er det bare folkeslagene som trenger en forløser? Vel, hele Det gamle testamentet vitner om jødefolkets behov og lengsel og løfte om Messias, en forventning troende jøder bærer fremdeles. En kristen vil kunne bekrefte at Messias har kommet, han lever i dag og du kan lære ham nært å kjenne i evangeliet der han siteres på følgende:
Ingen kommer til Far uten ved meg. Joh 14:6
Ordene var i første omgang rettet til jøder.
Det jødiske folk finner i dag sine mest trofaste venner blant kristne. Nå har ikke dette vennskapet alltid vært like uttalt, og store og voldsomme er de overgrep som gjennom historien har utspilt seg under et kristent skalkeskjul.
Snyder skriver: «Lengselen etter forsoning bor i hjertet til mange jøder og ikke-jøder. Ved Guds nåde er forsoning mellom oss mulig for dem som måtte ønske det. Men det er et lite aber: For at jøder og ikke-jøder skal oppleve en ekte og gjennomgripende forsoning med hverandre, må hver av oss først forsones med Gud gjennom Messias Yeshua. Det kan ikke bli noen sann forsoning mellom oss uten gjennom korset. Det kan ikke bli noen sann fred uten fredens fyrste. Hvorfor? Fordi han er vår fred, han gjør oss ett og bare han kan bryte ned de fiendtlige murene som skiller oss.»
Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende. Apg 1:8
Hva ville følgene bli om vi tok Jesu siste ord om vitnetjenesten bokstavelig? Hadde det vært naturlig at alle misjonsorganisasjoner sendte misjonærer til Israel eller andre steder i diasporaen der jøder befinner seg? Spørsmålet kan sikkert diskuteres, og det er mulig å innvende at når det gjelder misjon som mye annet, er det nødvendig å prioritere; alle kan ikke være fysisk til stede overalt. Er det kollektive ansvaret dermed slettet? Det er vanskelig å lese Jesus annerledes enn at det alltid må finnes aktive Jesus-vitner i Jerusalem, vår tids Israel, eller blant folket som har sine røtter her.
Det er fra Jerusalem all misjon springer ut. Lar vi det levende vitnesbyrdet om Jesus dø ut blant folket hans, skjærer vi over roten for vår kristne misjon. På denne bakgrunnen er det derfor en selvfølge at enhver kristen menighet og organisasjon deltar aktivt – i en eller annen form – i å holde liv i «de søsknene som bor i Judea» (Apg 11:29). Det gir god mening å holde fram de første som noensinne ble kalt kristne, menigheten i Antiokia, som et tankevekkende forbilde her: «Da ble disiplene [de kristne] enige om at hver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de søsknene som bodde i Judea.»
Avi Snyder: «Evangelisering blant hedninger var et kontroversielt spørsmål i kirkens tidligste år, mens evangelisering blant jøder ble tatt for gitt. Det var normen, og ingen bestred verken aktiviteten eller behovet.»
Boken kan blant annet kjøpes her: Avi Snyder: Jøder trenger ikke Jesus. Og andre misforståelser (Lunde Forlag 2018)
