Følgende tekst er et utdrag fra den ferske boken til Arne Helge Teigen: “Kors og frelse. Oppgjør med postmodernistisk kritikk av forsoningslæren.”
Vil du lese resten av boken? Du kan bestille den på ateigen@fjellhaug.no
BOKEN KOSTER 100 KR – OG SENDES I POSTEN FOR 140 KR – DA ER PORTO INKLUDERT
FRA KAPITTEL 1:
Rett før påske i 2012 ble A-magasinet, Aftenpostens ukemagasin, sendt ut med følgende formulering på omslaget: «Jesus døde for våre synder. Nå har kristne mistet troen på synden». Denne påstanden ble fulgt opp med en lang artikkel i bladet, der flere kristne mediekjendiser ble intervjuet. De kunne bekrefte at læren om synden står svakt blant dagens kristne, men gav ellers forskjellige forklaringer på hvorfor mange likevel tror at Jesus døde for menneskenes synder.
Artikkelen i A–magasinet lar særlig et spørsmål henge igjen. Dersom læren om synden er på vikende front blant kristne, er det da mening i å tro at Jesus døde for menneskenes synder? Svar på dette spørsmålet gis ikke i nevnte artikkel.
Nå, i 2016, opplever vi imidlertid at flere gir de svar som kan forventes. Det mest aktuelle eksempel på dette i skrivende stund, er knyttet til artisten Bjørn Eidsvågs virksomhet. Høsten 2016 fremfører han og skuespilleren Svein Tindberg en teateroppsetning med tittelen «Etterlyst: Jesus», på Det Norske Teater. Skuespillet formidler inntrykk fra Bjørn Eidsvågs liv, og eksponerer ham i kontrast, særlig til virksomheten på bedehuset. En anmelder i Aftenposten formidler følgende inntrykk av forestillingen:
Fundamentalister av alle slag tar skriften bokstavelig, og da må ordet og kjærligheten vike. Det vil ikke presten, dikteren og singer/songwriteren Bjørn Eidsvåg være med på. Han prediker kjærlighetens evangelium, og det gjør han med sine sanger, sine dikt og sine ord for vår tid.
Hva slags evangelium er det så Eidsvåg har på hjertet? Svar på dette spørsmålet ble formidlet meget klart i en debatt i Litteraturhuset i Oslo, i anledning teaterfremstillingen (26.09.2016). Her avviser Eidsvåg at Jesus Kristus døde for menneskenes synder, og hevdet ellers at Jesus døde for den visjonen han trodde på. «… Jeg synes¬ det er veldig ugreit at Gud drepte sin egen sønn», uttalte Eidsvåg, i følge Vårt Land.
Forsoningen i teologisk debatt
Er det noen sammenheng mellom artikkelen i A-magasinet som kom i anledning påsken 2012, og Eidsvågs uttalelser i 2016? Det er vanskelig å svare på. En sak er i alle fall sikker. Tydelig uttalt kritikk av læren om at Jesus døde for menneskenes synder, er mye tydeligere nå.
Bjørn Eidsvåg er ikke alene om å avvise læren om Jesu stedfortredende soning. I løpet av de siste årene har læren om forsoningen blitt et av de virkelig store temaene i den internasjonale teologiske debatt.
Hvordan kom denne debatten i gang, og hva handler den egentlig om? Hvordan kan argumentene som fremføres i debatten vurderes – eventuelt imøtegås? Denne lille boken er skrevet for på å gi noen svar på slike spørsmål.
Skal vi forstå noe av bakgrunnen for vår tids diskusjoner om forsoningslæren, må vår oppmerksomhet rettes mot det evangeliske miljøet i England. Vi må orientere oss tilbake til år 2003, og rette blikket mot en hendelse som førte til dyp uenighet og diskusjon, nettopp om forsoningslæren. Den aktuelle debatten pågikk særlig i en organisasjon som kalles den Evangeliske Allianse. I ettertid kalles den nettopp for «The Atonement Debate».
Innsikt i de synspunktene som ble gjort gjeldende da denne debatten brøt løs, gir et godt og nødvendig utgangspunkt med tanke på å forstå hva dagens teologiske diskusjoner om forsoningen handler om.
Forsoningsdebatten
Hovedgrunnen til at forsoningsdebatten brøt ut, var at to fremtredende evangelikale teologer, Steve Chalke og Allan Mann, ga ut en bok med tittelen The lost Message of Jesus (Zondervan 2003). Her skrev de at læren om Jesu død hadde fått altfor stor plass blant kristne. Kirken har glemt selve hovedsaken i den kristne tro, nemlig Jesu etiske forkynnelse, hevdet de to forfatterne. De hevdet ellers at det gjennom kirkens historie er utviklet feilaktige oppfatninger om Jesu død, og de avviste læren om at Jesus døde for å sone for menneskenes synder.
Chalke og Manns synspunkter vakte stor oppsikt i det evangeliske miljøet i Storbritania. Debatten som fulgte, fikk stort omfang, og kom særlig til å gjøre seg gjeldende i USA. For å få de forskjellige oppfatningene frem i lyset, arrangerte Den evangeliske allianse og London School of Theology en teologisk konferanse (symposium) i 2005. Her ble Chalke og Manns synspunkter presentert, drøftet, og i stor grad imøtegått. Konferansebidragene ble deretter gitt ut i en bok som fikk tittelen The Atonement Debate.
En rekke teologiske tungvektere leverte sine bidrag i de dagene konferansen pågikk. Den tyngste kritikken mot læren om Jesus stedfortredende soningsdød, kom antageligvis fra professor Joel Green fra Asbury Theological Seminary i Kentucky. Som forsvarer av læren om stedfortredende soning, stilte blant annet professor Jerry G. Williams. Han har i senere år levert betydelige bidrag med tanke på å forstå oldkirkens lære om forsoningen. Vi skal komme tilbake til hans synspunkter i et senere kapittel.
Etterdønninger og posisjonering
Selv om den Evangeliske Allianse tok klar stilling i favør av læren om Jesu stedfortredende soning, har debatten om forsoningen fortsatt. I løpet av årene som har gått, er det gitt ut flere artikler, bøker og studier, som sikter på å forsvare og begrunne læren om Jesu stedfortredende soning. Her kan blant annet nevnes en stor artikkelsamling som er gitt av en gruppe teologer fra Sørstatsbaptistene, nemlig Pierced for our Transgressions (2007).
Denne boken gir grundig innføring i Bibelens lære om stedfortredende soning. Den tar også oppgjør med forskjellig former for forsoningskritikk. Boken er et solid motsvar, ikke bare til Chalke og Mann, men også til annen kritikk av forsoningslæren som gjøres gjeldende for tiden. De som ønsker å forstå og vurdere de argumenter som gjøres gjeldende i debatten om forsoningen, bør lese denne boken.
I tillegg til bidrag fra konservative teologiske miljøer, er det også levert en rekke artikler, studier og bøker som setter læren om stedfortredende soning under kritikk. Vi skal komme tilbake til noen av disse bidragene i et senere kapittel. Vi signaliserer allerede her, at vi da særlig vil konsentrere oss om synspunkter som gjøres gjeldende fra teologer som målbærer såkalt postmodernistisk teologi. Grunnen til dette er at mye av den skarpeste kritikken av læren om Jesu soningsdød nettopp kommer fra postmodernistiske teologer. Et studium av den kritikken som reises fra dette hold, gir etter min mening også grunnlag for å forstå de oppfatninger som fra tid til annen kommer til uttrykk i norsk presse (og teater) om Jesu person og gjerning.
Steve Chalke og Allan Mann er, som vi forstår, ikke alene om sine synspunkter. En av dem som særlig Chalke viser til som teologisk inspirator og meningsfelle, er den amerikanske pastoren Brian McLaren. For tiden regnes han for å være den mest betydelige lederen i den såkalte Emerging Church bevegelsen. Skal man forstå hvordan postmodernistisk teologi populariseres og kommer til anvendelse i en kristen bevegelse, bør man ta en titt på Emerging Churchs bevegelsens historie og utvikling.
De oppfatninger som har vunnet frem i denne bevegelsen i løpet av de siste årene, viser med all tydelighet at den nye forsoningskritikken får bredt gjennomslag, også utenfor de akademiske miljøene.
Opplegget for denne boken
Siktepunktet med denne boken er dobbelt. For det første vil jeg vise hvordan læren om stedfortredende soning settes under kritikk i vår tid, primært av teologer eller kirkelige ledere som representerer postmodernistisk teologi.
For det andre vil jeg imøtegå kritikken, og vise at læren om Jesu stedfortredende død for våre synder er i samsvar med Bibelens lære om Jesus Kristus. For å styrke min argumentasjon, vil jeg også gi noen glimt inn i forsoningslærens historie.
