Det er ikke mange gitt å få slik en attest, men Moses fikk den – og han fikk den til og med av Gud selv:
Men Moses var en meget ydmyk mann, mer enn alle mennesker på jorden. 4. Mos 12:3
Dramatisk start
Egentlig skulle jo ikke Moses ha levd opp. Han ble født da Israelsfolket hadde vært i Egypt i nærmere 400 år. I starten hadde det gått fint for jødene i Egypt. De fløt på velviljen etter den store innsatsen Josef gjorde for å berge hele folket fra hungersnød.[1] Men etter hvert kom det nye konger på tronen i Egypt, konger som ikke kjente Josef.[2] De gjorde israelittene til slaver for seg, og for å holde dem nede befalte farao at jordmødrene skulle drepe alle guttebarn som ble født.[3]
Foreldrene til Moses sendte nok ikke bud på noen jordmor. De klarte faktisk å holde både svangerskapet og fødselen skjult. Da gutten ble født, ble det verre. Han skrek jo, han som andre spedbarn, så foreldrene levde i konstant redsel for at gutten skulle bli oppdaget.
Etter tre måneder forsto de at egypterne ante uråd, og at de måtte regne med husundersøkelse i løpet av timer. Foreldrene la en desperat plan. De satte gutten ut i en kurv på Nilen, og ba storesøsteren hans om å holde seg i nærheten for å se hva som skjedde. Kanskje håpet foreldrene at de kunne få tak i kurven og gutten etter at husundersøkelsen var over.
Men så tok utviklingen en fantastisk retning. Det ble faraos datter som fant kurven:
Da hun åpnet kisten, fikk hun se barnet, og se, det var en liten gutt som lå der og gråt. Hun kjente medynk med gutten og sa: Det er et av hebreernes barn. Da sa guttens søster til faraos datter: Skal jeg gå og finne en amme for deg blant de hebraiske kvinnene, så hun kan fostre opp barnet for deg? Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Så gikk piken og hentet guttens mor. Faraos datter sa til henne: Ta denne gutten og fostre ham opp for meg, jeg vil gi deg lønn for det. Kvinnen tok da gutten og fostret ham opp. Og gutten vokste opp og hun gikk til faraos datter med ham, og han ble som en sønn for henne. Hun kalte ham Moses, for – sa hun – jeg har dratt ham opp av vannet. 2. Mos 2:6-10
Slik gikk det til at foreldrene til Moses fikk betaling for å fostre opp sin egen sønn. Og det ble farao som måtte betale – han som hadde utstedt dødsdom over alle israelittiske guttebarn! Det er bare Gud som kan få til noe slikt. Etter en tid kunne så moren overlate gutten til faraos datter som fostret ham opp som sin egen sønn. Slik gikk det til at
Moses fikk opplæring i all egypternes visdom. Apg 7:22
Vi vet ikke om Moses kunne huske sine egne foreldre, men faraos datter fortalte nok om hans dramatiske start på livet – slik at Moses fikk vite at han ikke var egypter, men israelitt. Det måtte være en merkelig hemmelighet å gå med mens han levde i luksus ved faraos hoff.
Han grublet sikkert over sitt opphav og sin skjebne, for Bibelen forteller at han en dag dro for å se hvordan israelittene hadde det. Han må ha blitt sjokkert og sint over det han fikk se:
Han fikk da se en egypter som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. Moses vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Da slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden.2. Mos 2:11-12
Dagen etter viste det seg at noen likevel hadde sett hva som skjedde. For å unngå faraos dødsstraff rømte han til Midians land – antagelig på østsiden av Sinaihalvøya. Slik gikk det til at Moses fikk førti års erfaring i å leve under de harde vilkårene han siden skulle lede sitt folk under. Det var litt av en overgang for en forfinet mann fra det egyptiske hoffet å leve i førti år sammen med beduiner i Sinaiørkenen. Men uten denne bakgrunnen hadde han ikke kunnet løse den enorme oppgaven han fikk.
Det store oppdraget
Åtti år gammel er Moses fortsatt sauegjeter i Midian – hos presten Jetro[4] Han er gift med Jetros datter, Sippora, og de har fått to sønner. En dag Moses er ute med saueflokken, skjer det noe ufattelig:
Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken sto i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp. Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn. Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud. Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for å befri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. Det er det landet hvor kana’aneerne bor, og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene. Israels barns skrik har nå nådd opp til meg. Jeg har også sett hvordan egypterne mishandler dem. Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt. 2. Mos 3:1-10
Det er ikke vanskelig å forstå at Moses hadde innvendinger mot slikt et oppdrag. Han hadde mange, og han fortalte Gud om dem. Men Gud trakk ikke sitt kall tilbake. Han svarte med å gi Moses løfter om sitt nærvær og sin hjelp.[5]
Gud drøyde heller ikke lenge med å vise at hans løfter var til å regne med i praksis. Da Moses tok fatt på veien tilbake til Egypt, kalte Gud på Aron, broren til Moses:
Herren sa til Aron: Gå Moses i møte i ørkenen! Han gikk av sted og møtte Moses ved Guds berg, og kysset ham. 2. Mos 4:27
Tenk deg to menn som har førti mil med veiløs ørken mellom seg. Så går de mot hverandre – og møtes faktisk! De måtte oppleve det som et stort under, og en bekreftelse på at Gud sto bak det hele.
Bibelen forteller så om hvordan Moses og Aron gikk til farao for å få ham til å la israelittene forlate Egypt.[6] Forsøket mislyktes, men Gud sendte Moses til farao på nytt – denne gangen med advarsel om den ulykken som ville ramme landet dersom farao ikke lot folket fare. Farao sa fortsatt nei, og Gud svarte med å sende den ulykken Moses hadde varslet. Slik ble Egypt rammet av ti landeplager før farao måtte gi seg.[7]
Folket dro ut, men farao angret seg og satte etter dem med hæren sin. Gud gjorde et ufattelig under – slik at israelittene kunne gå tørrskodd på bunnen av Sivsjøen, men da egypterne satte etter dem, druknet hele hæren.[8]
Ørkenvandringen
Så begynte førti års ørkenvandring – med Moses som leder. Mangelen på vann og mat ble raskt prekær. De sto midt i ørkenen. Det fantes ikke vann. Da gjorde Gud et under som er helt hinsides alle naturlige forklaringer. Han satte ikke Moses til å grave en ekstra dyp brønn. Han lovet ikke regn neste dag. Han sa til Moses at han skulle ta staven sin og slå på blanke berget der han sto!
Og Moses slo – og så strømmet vannet fram![9] Dessuten ga Gud folket manna – små næringsrike korn som de måtte samle hver dag så lenge ørkenvandringen varte. Slik underviste Gud israelittene om deres totalavhengighet av Gud.
Etter tre måneders ørkenvandring kom de til Sinaifjellet, som ligger langt sør på Sinaihalvøya. Der åpenbarte Gud seg for Moses og ga ham de ti bud.[10] I tillegg ga Gud detaljerte bestemmelser om hvordan budene skulle anvendes i det israelske samfunnet på den tiden.[11] Moses fikk også utførlige bestemmelser om tabernaklet og hvordan offertjenesten der skulle innrettes.[12]
Det var så visst ikke lett å være leder for israelittene. Folket var egenrådig og vendte seg stadig bort fra Herren og den veien Moses ville lede dem.[13]
Moses er ulydig og blir straffet
Bibelen legger heller ikke skjul på at også Moses falt i synd. Igjen var det vannmangelen som var problemet, og folket klaget sin nød til Moses og Aron. De ba til Gud, og så kan vi lese hva som skjedde:
Og Herren talte til Moses og sa: Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror. Og dere skal tale til klippen midt for deres øyne, så skal den gi vann fra seg. Slik skal du la vannet strømme ut fra klippen for dem og gi både folket og buskapen å drikke. Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, slik som Herren hadde befalt ham. Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nå, dere opprørere! Mon vi kan la vann strømme fram for dere av denne klippen? Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven. Da strømmet det mye vann ut, så både folket og buskapen fikk drikke. Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal dere ikke føre dette folk inn i det landet jeg har gitt dem.4. Mos 20:7-12
Mange stusser og spør: Hva galt var det Moses gjorde? Jo, han slo på klippen, akkurat som han hadde fått beskjed om en gang tidligere. Han hadde fått det til før. Derfor var det ikke noen ydmyk Moses som nå trådte fram. ”Nå, dere opprørere! Mon vi kan la vann strømme fram for dere av denne klippen?” Tenk, Moses sier ”vi.” Han hadde visst glemt at det er Gud som skal gjøre underet. Gud hadde bedt ham om å ”tale til klippen” – ikke et eneste effektfullt slag med staven – bare bruke ord – tale til blanke berget!
Gud satte altså Moses på en ny prøve her. Han ville øve opp lydigheten hans enda et hakk. Moses skulle bare bruke ord. På den måten skulle han ikke falle inn i en rutine der under ble noe han selv kunne og behersket. Det var Gud som skulle ha æren, ikke mennesker. Men her sviktet altså Moses. Derfor fikk han bare lede folket fram til grensen av Kana’an – inn kom han ikke.
Moses og hans forhold til Gud
Bibelen forteller ganske mye om forholdet mellom Gud og Moses – og det er vel her vi har mest å lære. Hebreerbrevet begynner med begynnelsen:
Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige.Hebr 11:24-27
I tro til Gud valgte Moses bort luksuslivet ved det egyptiske hoffet, for han visste at han hørte til et annet folk. Og så tok han omkostningene det førte med seg. Dette er et ord til ettertanke for oss som har det så godt. Vi trenger også å besinne oss på hvilket folk vi hører til. Vi velger vel ”å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn,” for det er da dem vi hører til. Og derfor søker vi et annet fedreland.
Bibelen forteller flere steder at Gud kalte til seg Moses og hadde et spesielt forhold til ham. Da Gud ga loven på Sinai, var Moses på fjellet – i Guds nærhet – i førti dager. Da han kom ned igjen, oppdaget folket noe underlig og skremmende:
Men Moses visste ikke at hans ansiktshud skinte fordi han (Gud) hadde talt med ham. Og Aron og alle Israels barn så at huden på Moses’ ansikt skinte, og de fryktet for å komme nær til ham. 2. Mos 34:29-30
Folket forsto at Moses hadde vært hos Herren. De kunne ikke forklare det, men de så det. Og så fryktet de Moses, og fulgte ham. Dette er noe som skulle tale også til oss. Det er ikke et ord om å endre adferd for å se frommere ut, men en påminnelse om å leve nær Gud. Og det vil merkes – selv om vi ikke ser det selv.
Gud laget også en avtale for å kunne treffe Moses nede i leiren. Det skulle skje i tabernaklet:
Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn. 2. Mos 25:22
Moses skulle si det Gud ville ha sagt. Derfor måtte han inn i stillheten ved nådestolen. Der ville Gud tale med ham. Og så kunne han gå ut og tale til folket. Livet hans skulle være en pendeltilværelse mellom nådestolen og folket – inn for å lytte – ut for å si det – inn for å lytte… Det er slik Gud vil innrette våre liv også
Vi er ikke kalt til å skaffe vann i ørkenen, som Moses. Men Gud kaller også oss til tro, lydhørhet og lydighet.
[1] 1Mos 41-42
[2] 2Mos 1:8
[3] 2Mos 1:11,15-22
[4] Også kalt Re’uel, 2Mos 2:18, 4Mos 10:29
[5] 2Mos 4
[6] 2Mos 5:1-9
[7] 2Mos 7-12
[8] 2Mos 14-15
[9] 2Mos 17:1-7
[10] 2Mos 19-20
[11] 2Mos 21-23
[12] 2Mos 25-31, 3Mos 1-27
[13] Se bl.a. 4Mos 11, 14, 16 og 21
