Det var en helt vanlig dag, og som vanlig gikk den unge profeten Jesaja opp til templet i Jerusalem.[1] Men dagen ble alt annet enn vanlig. For i templet møtte han Gud.[2]
Jesaja var antagelig ute på tempelplassen da det skjedde. Plutselig, helt uten forvarsel, var Gud selv til stede – i en skikkelse så veldig at det svimlet for Jesaja. Han så
Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet. Serafer sto omkring ham. Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet. Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk. Jes 6:1-4
Skikkelsen må ha vært overveldende stor, for det står at slepet av kåpen hans var nok til å fylle templet! Men likevel var det ikke størrelsen som gjorde sterkest inntrykk. Det var noe annet, noe uforklarlig. Det var en hellighet og renhet så sterk og påtrengende at Jesaja plutselig så seg selv i et helt nytt lys:
Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. Jes 6:5
I begynnelsen hadde kanskje den unge profeten – innerst inne – vært litt stolt av at han fikk være profet for Israels Gud. Tenk at Gud hadde sett seg ut nettopp ham!
Men nå ble alt annerledes. I det sterke lyset fra den hellige og rene Gud, ble alt hans eget så urent. Han så at det klebet seg synd ved alt, til og med tjenesten hans som profet. Han hadde fått formidle livsviktige ord fra Gud – men midt i formidlingen kunne hans eget sinn produsere egoistiske og hovmodige tanker – fordi han var profet.
Jesaja så det i ett nu – jeg kan ikke bestå innfor den hellige Gud, men jeg kan jo ikke rømme fra Gud heller! Konklusjonen var forferdelig: Jeg er fortapt!
Men nettopp da hendte det noe helt utenkt. Den hellige Gud selv – han som var selve nøden og problemet for Jesajas syndige sinn – han grep inn:
Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet. Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg! Jes 6:6-8
Det var sterkt det Gud sa til Jesaja på denne måten: – Nå vet du, Jesaja, at det er jeg, Gud, som er ditt egentlige problem og din nød. Men nå håper jeg at du også forstår at det er jeg, Israels Gud, som samtidig er din redning. Jeg er den eneste som kan og vil redde deg. Jesaja må ha forstått, for han svarte ja på Guds kall – ja til å bli sendt, uten å vite hvor, og til hva.
Dommen over de stolte
Jesajas tjeneste ble preget av at Gud åpenbarte seg for ham, både til dom og frelse. I begynnelsen av Jesaja-boken har han en veldig skildring av hvordan det må bli å møte den hellige Gud til dom:
For Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høyt og over alt opphøyet, så det blir ydmyket, … Og menneskets overmot blir bøyd, og mennenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høy på den dagen. Og avgudene – med dem er det helt forbi. … På den dagen skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har laget for å tilbe dem, bort til muldvarpene og flaggermusene, og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høyhets herlighet, når han reiser seg for å forferde jorden. Hold da opp med å stole på mennesket, som bare har en pust i sin nese. Hva er han å akte for? Jes 2:12, 17-18, 20-22)[3]
Frelse ved Herrens tjener
Jesaja har mange og sterke domsord, men det vi først og fremst forbinder med denne profeten, er løftene om Frelseren som skal komme, Messias, Herrens lidende tjener. Disse løftene er særlig sterke og klare i det man gjerne kaller de fire sangene om Herrens lidende tjener.[4]
I den første sangen er det Gud selv som fører ordet:
Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! … Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengselet.Jes 42:1, 6-7
Messias presenteres her som Herrens tjener – og det er han, fordi han skal bringe det grunnleggende offer som må til for å sette Guds evige frelsesplan ut i livet.[5] Han skal bringe frelse, ikke bare til Israel, men også til hedningefolkene. Dette er jo en utrolig nyhet, men Gud minner oss så om at de løftene han før har gitt er gått i oppfyllelse. Og slik vil det også gå denne gangen. Herren sier oss det i god tid på forhånd, for at vi skal tro det når det så skjer:
De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet. Og nå forkynner jeg nye ting. Før de spirer fram, lar jeg dere høre om dem. Jes 42:9
I den andre sangen (Jes 49:1-6) er det Messias selv som fører ordet:
Og nå sier Herren, som fra mors liv har dannet meg til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham – og jeg er æret i Herrens øyne, og min Gud er blitt min styrke – han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende. Jes 49:5-6
Her blir det klart at Messias er noe annet og mer enn en jordisk konge og befrier på linje med kong Kyros. Han skal bringe frelse til både jøder og hedninger – og frelse må her være noe annet og mer enn politisk frigjøring. Og tenk – så sier han at det er for lite å frelse Israel, ”min frelse må nå til jordens ender,” sier han! Han vil at frelsen skal nå til Norge. Og han vil slett ikke at budskapet skal stanse der – for Messias vil at det skal nå til jordens ender.
Herrens lidende tjener
I den tredje sangen (Jes 50:4-9) er det fortsatt Messias selv som taler. Først kommer det fram at Messias har som oppdrag å forkynne – og at han derfor må høre hva Herren vil at han skal si:
Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører. Jes 50:4
Og denne oppgaven vil han gå inn i:
Herren Herren har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake. Jes 50:5
Men så kommer det fram at Messias’ tjeneste medfører lidelse:
Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt. Men Herren Herren vil hjelpe meg. Derfor blir jeg ikke til skamme. Derfor har jeg gjort mitt ansikt hardt som stein. Jeg vet at jeg ikke skal bli skuffet. Jes 50:6-7
Denne siden ved Messias’ liv og død blir så utdypet i den fjerde sangen – Jes 52:13-53:12:
Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Jes 53:7
Men i tillegg får vi her også Guds egen tolkning av det som skal skje:
Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Jes 53:5-6
Det er fantastisk å lese dette – og samtidig vite at det er skrevet over 700 år før Jesus døde på korset. Det er som om profeten skulle ha vært til stede på Golgata. Han får også med seg hva folk tenkte da det skjedde:
Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? Jes 53:8
Jesaja åpenbarer også hvordan dette kan bli til frelse for oss:
Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han ba for overtredere. Jes 53:11-12
Et skikkelig langtidsvarsel!
Norske meteorologer er dyktige, og daglig kan vi følge med i hvor flinke de er blitt. De nøyer seg ikke lenger med bare det første døgnet, nå kommer de med 7-dagers varsler – og rett som det er får de bortimot rett. Det er imponerende.
Men dette er jo ingenting mot Bibelen. Jesaja gir oss jo et 700-års varsel om hva som skal skje med Jesus. Og i Det nye testamente kan vi lese at varslet hans faktisk stemmer.[6]
Dette lar seg rett og slett ikke forklare uten Gud. Å lese profeten Jesaja parallelt med evangelienes framstilling av Jesu lidelseshistorie er totalt overbevisende for meg. Jeg finner ingen annen forklaring enn at det er Gud som står bak både Bibelen og profetene.
Apostelen Peter gir oss et innblikk i hvordan profetene hadde det når de fikk sine åpenbaringer fra Gud:
Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. 1. Pet 1:10-11
Vi kan vel se for oss profeten Jesaja. Han var helt klar over at han skulle skrive om en mann i store lidelser, om en mann som led for våre synder. Men han visste ikke hvem denne lidende mannen var eller når han skulle dukke opp. Derfor gransket han det han hadde av skrifter for om mulig å finne det ut. Men han skrev, selv om han ikke forsto alt – for han forsto at budskapet var fra Gud.
[1] Navnet Jesaja betyr ”Herren er frelse.” Esaias er den greske formen av navnet. Hans far het Amos, men var ikke profeten Amos.
[2] Jesaja hadde sitt syn i det året da kong Ussia døde, altså i 740 f.Kr. Det er noe uenighet mht om dette markerer starten av hans virke som profet – eller om han allerede hadde virket en tid. I det følgende skriver vi ut fra at synet i templet representerte en kallsfornyelse for den unge profeten – jfr Hoaas 1976: ”Fortolkning til profeten Esaias” s 60-63. Jesaja virket som profet i minst 40 år, fra 740-700 f.Kr. Antagelig har han virket noe før år 740, og han kan ha fortsatt til etter år 687 f.Kr.
[3] Denne skildringen minner sterkt om den vi finner i Bibelens siste bok – i Åp 6:14-17
[4] Se Jes 42:1-9, 49:1-6, 50:4-9 og 52:13-53:12. Mange teologer mener at Jesaja ikke kan ha skrevet den siste del av Jesaja-boken, fra kap 40. Man argumenterer da blant annet ved ulikheter i språk og stil, og at man her får navngitt perserkongen Kyros, som levde langt senere. Dette er imidlertid ikke avgjørende motargumenter. Profetiens vesen er jo nettopp at Gud åpenbarer framtiden for profeten som skriver. ”Den som ikke våger å sette opp grenser for profetøyets synsvidde, tør heller ikke nekte –Esaiabokens enhet.” (Fr. Wisløff 1959: Det gamle testamente IV, De profetiske bøker s. 95)
[5] Ef 1:3-7, Joh 3:13-18
[6] Matt 27:27-44, Mark 14:65-15:36, Luk 22:63-23:39, Joh 19:1-24
