Han har eksistert, og han må ha vært prest – den mannen som så at
forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Matt 27:51
Det skjedde på langfredag, akkurat da Jesus døde. Når det står som det gjør i Bibelen – ”ovenfra og ned” – så betyr det at noen må ha sett at det skjedde. Og den som så det, må ha vært prest, for andre hadde ikke adgang til Det hellige – det første rommet inne i selve templet.[1]
Presten og forhenget
Vi kan forsøke å tenke oss inn i situasjonen til denne presten. Han hadde sine faste vakter ved templet, og da var det en hel del ting som skulle ordnes. Det var en rekke ofringer å passe på. Dessuten var det skuebrødene og røkelsen. Og framfor alt skulle han passe på lampene inne i Det hellige, de måtte aldri slokne.[2]
Dette året hadde han fått vakt i påsken, og nå var han inne i templet. Han hadde nok vært der mange ganger før, men han hadde aldri sluttet å beundre hvor fint det var der inne i Det hellige. Tre av veggene var flott utsmykket med gull og ornamenter. Den fjerde veggen var forhenget – det som dannet skillet mellom Det Hellige og Det aller helligste.
Forhenget var praktfullt. Det var ett sammenhengende teppe, vevd av blå og purpurrød og karmosinrød ull, og av fint tvunnet lingarn.[3] Teppet dekket hele veggen, og den var ti meter lang og femten meter høy.
Det aller helligste
Forhenget var imponerende, men samtidig skremmende. For innenfor forhenget var Det aller helligste – med paktkisten, lovtavlene og nådestolen av rent gull. Og der inne hadde Gud tilsagt sitt nærvær. Den hellige og veldige Gud, Herren hærskarenes Gud, Israels Gud, hadde sagt at han ville bo der.[4]
Ingen vanlig prest hadde vært innenfor forhenget, bare ypperstepresten. Han kunne gå inn en gang i året, på den store forsoningsdagen. Dersom presten hadde hatt vakt på den store forsoningsdagen, så husket han nok ennå alvoret da han skulle hjelpe ypperstepresten med å kle seg for offerhandlingen innenfor forhenget.
Han ville ha merket hvor nervøs ypperstepresten var da han skulle gå inn – og hvor nøye han hadde vært med at alle forskrifter og seremonier måtte følges pinlig nøyaktig. Dessuten hadde jo presten både hørt og lest om hvordan to av sønnene til Aron døde fordi de brøt de forskriftene Gud hadde gitt.[5]
Presten som hadde vakt, hadde aldri sett hvordan det så ut i Det aller helligste. Han hadde ikke våget å smugkikke engang. For forhenget formelig prekte til ham: Israels Gud bor der inne – ved nådestolen. Derfor er det livsfarlig for oss vanlige prester å gå inn der. Det er synden som gjør at det må være slik. Jeg kan ikke uten videre møte den hellige og rene Gud. Forhenget beskytter meg mot Gud. Slik kan han ha tenkt.
Den merkelige fredagen
Men denne fredagen skjedde det noe. Det hadde vært en merkelig dag helt fra starten – med mye bråk i området rundt templet. Også de som arbeidet i templet hadde fått høre at det var tre menn som skulle korsfestes. Men all uroen dreide seg om den ene av dem – en som het Jesus og var fra Nasaret.
Denne Jesus var en merkelig mann. Han hadde, påviselig, gjort en lang rekke under. Det lot seg ikke bortforklare. Og folket var glade i ham og samlet seg om ham. Men nettopp derfor var fariseerne og de skriftlærde så sinte på ham. Presten syntes nok han kunne forstå det.
Romerne var jo på vakt overfor alt som smakte av opprør og oppstand og slo hardt ned på alle tendenser til uro. De religiøse lederne var redde for at romerne skulle stramme grepet og ta fra dem den resten av frihet de hadde på det religiøse området. Derfor hadde folkets ledere slått til mot Jesus rett før påskehøytiden. Presten forsto nok det.
Nå var det merkelig stille i gatene. Folkemengden hadde fulgt med ut til retterstedet for å se på henrettelsene. Det var ikke uvanlig i Jerusalem. Men så skjedde det noe. Det ble mørkere i templet. Det var som om dagslyset forsvant – midt på dagen! Bare det svake lyset fra lampene i templet var tilbake. Det virket uhyggelig – det var jo unaturlig og uforklarlig – midt på dagen. Presten frøs på ryggen.
Så skjedde det
Og så – det var som om hele grunnen beveget seg. Var det jordskjelv?[6] Da skjedde det: en uhyggelig lyd rett ved ham – lyden av sterkt tøy som ble spjæret. Presten virvlet rundt – og så det. Det mektige forhenget delte seg – ovenfra. Det ble spjæret og trukket til side av en usynlig, men sterk hånd.[7] Presten ble likblek og tumlet ut av templet. Tanken fór gjennom ham: Nå dør jeg, jeg har jo sett nådestolen. Paktkisten stod rett foran meg.
Han hadde nok vansker med å forklare seg for de andre prestene da han kom ut: – Forhenget revnet! Jeg så rett inn på nådestolen! Nå dør jeg sikkert!
Den første tanken hos de andre var vel: Vi må gå inn og se. Men noen fikk nok stanset dem: Stans! Det er livsfarlig! Vi må få tak i ypperstepresten!
Og ypperstepresten kom. Høy i hatten var han nok ikke, han heller, da han hørte hva som hadde skjedd. Han så det kanskje som et ondt varsel. Kanskje streifet det ham en undring over at dette skulle skje akkurat på denne dagen – da de endelig hadde lyktes med å få has på Jesus fra Nasaret.
Men ypperstepresten kjente nok sitt ansvar, og han bevarte sikkert masken. Saken måtte for all del ikke bli kjent. Derfor formante han sikkert prestene: – Dette må ikke sies til en levende sjel! Ikke ett ord!
Likevel må det ha blitt hvisket om det, ja snakket så mye at både Matteus, Markus og Lukas hadde fått høre om det. Og Lukas undersøkte nærmere. Han fant til slutt fram til presten som hadde sett det – og fikk saken bekreftet. Derfor tok han det med i evangeliet han skrev.[8] Han skrev ikke noe før han fikk det bekreftet av øyenvitner.
Det står ikke noe i Bibelen om hva ypperstepresten så gjorde med saken, men han fikk nok sørget for at forhenget ble reparert og trukket sammen igjen. Kanskje han fikk noen romerske soldater til å ta jobben?
Gud og forhenget – og oss
Det store spørsmålet er likevel ikke hva ypperstepresten gjorde, men hvorfor Gud gjorde det han gjorde. For det var Guds finger som var på ferde i templet på langfredagen da Jesus døde. Og det som skjedde var ikke bare en liten detalj som er uten interesse i dag. Nei, Gud spjæret forhenget fordi han på den måten ville si oss som lever i dag, noe viktig.
Forhenget i templet – og før det i tabernaklet – hadde prekt i århundre etter århundre. Skillet mellom Det Hellige og Det aller helligste talte om at synden setter skille mellom Gud og oss mennesker. De årlige ofringene på nådestolen forkynte på nytt og på nytt at
uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt. Hebr 9:22
Med dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbart. Hebr 9:8
Noe fundamentalt
Men da Jesus døde, skjedde det noe fundamentalt. Ja, så avgjørende var det at Gud ville begynne å preke på en ny måte. Ikke slik å forstå at Gud har forandret seg. Han har ikke blitt mindre hellig eller mindre nøyeregnende. Kjærligheten er ikke en ny egenskap hos Gud. Nei,
hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge. Jak 1:17
Gud er både hellig og kjærlig samtidig, og slik er han fra evighet og til evighet. [9]
tidligere bud blir altså gjort ugyldig, fordi det er svakt og unyttig … Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud. Hebr 7:18-19
Hele den gamle offerordningen ble rett og slett satt til side av Gud selv i det øyeblikk da Jesus døde. Den var
et bilde inntil den nåværende tid. Hebr 9:9
Nå har Gud selv laget en bedre ordning. Nå er det slutt på dyreofringer og stenking av blod på nådestolen. For da Kristus døde, gikk han inn i den himmelske helligdom –
ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod … en gang for alle, og fant en evig forløsning. Hebr 9:12
Jesus har gått like inn til Faderen, til nådens trone, med sitt eget dyrebare blod. Det har en uendelig verdi i himmelen. De gamle yppersteprestene måtte ofre på nytt hvert år. Jesu offer gjelder for alle tider. Det verken kan eller skal gjentas.
Den nye pakten mellom Gud og menneskeslekten er bedre enn den gamle fordi den bygger på et offer som er uendelig mye mer verdifullt:
For det er umulig at blodet av okser og bukker kan bære bort synder … Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. Hebr 10:4,12-14
Dette betyr: Gud selv trakk forhenget i templet til side for å markere at det var en ny tid – fordi han har opprettet en ny pakt – bygd på et nytt offer.
Den nye pakten
Vi har mye å takke den sjokkerte presten i templet for. Hans korte fortelling lærer oss hvordan Gud ser på Jesu død:
Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Jes 53:6
Derfor er veien inn til nådens trone åpen og farbar i dag. Det er ikke lenger noe forheng som stenger.
La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid. Hebr 4:16
[1] 2Mos 30:19-21, 3Mos 24:1-9
[2] 2Mos 27:20-21, 2Mos 29:38ff, 2Mos 30:1-10, 3Mos 24:1ff
[3] 2Mos 26:33, 2Mos 36:35
[4] 2Mos 25:21-22, 2Mos 29:42-43, 2Mos 30:6, 4Mos 7:89
[5] 3Mos 10:1-3
[6] Matt 27:51-54
[7] Matt 27:51, Mark 15:38, Luk 23:45
[8] Luk 1:1-4
[9] Sal 102:28, Mal 3:6
