Døden har inntruffet! Begravelsen er overstått! Det er noe som har skjedd for hver enkelt som er døpt til Kristus Jesus, sier Paulus i Romerbrevets 6. kapittel.
Men selv om han taler mye om død og begravelse i dette og de to påfølgende kapitlene, er det også et annet budskap som blir stående igjen. Det er budskapet om at det har skjedd en oppstandelse i den troendes liv, en oppstandelse til et nytt liv sammen med Jesus Kristus:
Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Rom 8:11
Men hvor var det vi kom fra, før vi gikk i gang med kapitel 6 til 8? Jo, det var fra avslutningen av Romerbrevet 5, hvor Paulus sier følgende i vers 20:
Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! Rom 5:20
Denne uttalelsen hadde gitt Paulus’ kritikere anledning til å si at Paulus mente at man kunne «synde løs», for så ville jo nåden bare bli enda større. Men denne kritikken går Paulus kraftig i rette med i kapittel 6, hvor han svarer på spørsmålet om vi skal forbli «i synden for at nåden kan bli dess større» (Rom 6:1):
Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Rom 6:2
Overraskelsen er nok ikke så stor over hva Paulus svarer, at vi ikke skal forbli i synden. Det som dog er overraskende, er Paulus forklaring til hvordan vi kan unngå å forbli i synden. Det kan vi unngå ved å konstatere at vi er døde fra den – for hvordan kan et menneske som er død fra synden leve i den, sier Paulus?
I Romerbrevets 6. og 7. kapittel minner Paulus oss gjentatte ganger om dette at vi er døde (døde fra synden i kapittel 6 og døde fra loven i kapittel 7). Han taler ikke til våre følelser, men til vår erkjennelse, som et faktum, noe han tar for gitt, som noe vi vet:
6:3 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?
6:4 Vi ble altså begravet med ham…
6:5 For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død…
6:6 Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham…
6:8 Men døde vi med Kristus…
7:6 Men nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under…
Dette kan virke forvirrende i første omgang. For hvem er jeg i denne sammenheng? Hva er det som er dødt i meg? Umiddelbart kan jeg ikke merke at noe i meg er dødt i forhold til synden og fristelsene, og heller ikke loven?
Tvert imot kan jeg oppleve alt annet end død i meg når fristelsene kommer og banker på min dør, enten det er fristelser til seksuelle synder, havesyke eller fristelser til å baktale en kollega eller venn. Også lovens anklager kjenner jeg godt, at jeg ikke er som jeg burde være. Jeg er da ikke død fra verken synden eller loven?
Nei og ja. Du er ikke død i deg selv, men Kristus Jesus er død, og den død har du fått del i gjennom dåpen som om det var din egen død. Han døde på korset for snart 2000 år siden, og der var du med ham.
Så selv om du ikke føler at ditt gamle menneske, kjødet, ble korsfestet med ham den gang (6:6), så er det vitterlig skjedd i det øyeblikk du ble døpt. Da vannet rant over ditt hode, og ordet lød om at du nå er gjenfødt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, oppstod det et nytt liv! (1 Pet 1:3 ff.)
Det er mange som hopper over denne virkeligheten i sitt trosliv, nettopp fordi erkjennelsen har så vanskelig for å akseptere det man ikke kan føle. Derfor leser man Romerbrevet 5:1 med glede, om at vi er rettferdiggjort av tro, samt Romerbrevet 8 om at nå er det ingen fordømmelse i Kristus Jesus, og lar det andre ligge. Og det er ikke fordi et menneske ikke kan bli frelst ved å lese Romerbrevet 5:1 og 8:1, men der ligger et helt nytt liv og venter for den som vil ta Romerbrevet 6-8 til seg i sin fylde.
Jeg husker første gang (for ca. 25 år siden) jeg stiftet bekjentskap med disse litt fremmede tanker om at jeg er blitt begravet sammen med Kristus, «ved dåpen til døden», som det står i Romerbrevet 6:4. Hvilken betydning har det for meg, tenkte jeg. Hvordan kan jeg bruke denne kunnskapen og denne virkeligheten, når jeg skal kjempe mod synden som så gjerne vil herske over meg. Og når jeg leste romerbrevet 7 – hvordan kan denne virkelighet at jeg er død, og dermed løst fra loven (7:6) forhindre at loven bliv ved med å anklage min trette samvittighet?
Nå, mange år etter, kan jeg litt desillusjonert se tilbake på hva det ble til, se hvordan synden allikevel kunne få fatt, og se tilbake på uker hvor lovens anklage fikk lov til å legge et slør inn over den glede og frimodighet som et oppstandelses-liv med Kristus skulle innebære.
Og allikevel, jeg er fortsatt ikke i tvil om at den som vil leve et fornyet liv med Kristus, søker et godt og avgjørende sted, når han eller hun tar for seg nettopp disse kapitlene i Romerbrevet. I de neste avsnittene vil jeg forsøke å forklare hvorfor.
Legemet – en kampplass
Det kan være en stor hjelp, noen ganger, å tegne opp banen, for å få fatt i de begrepene Paulus bruker. Hva er f.eks.:
- Kjødet
- Legemet
- Det Gamle Menneske
- Troen
- Ånden
- Loven
- Dåpen
Dette er noen av de begrepene han bruker flere ganger. En full utredning av disse begrepene ville fylle en hel artikkel i sig selv, men det har vært en hjelp for meg å tenke som følger:
Jeg bor i mitt legeme. Det gjør jeg så lenge Gud vil, kanskje til jeg blir 70 eller 80 år. Legemet er det ikke noe galt med i seg selv (selv om Paulus også bruker legemets gjerninger som betegnelse på kjødet, se nedenfor[1]). Det er skapt i Guds bilde, og det er han som opprettholder livet i mitt legeme så lenge jeg lever.
Legemet er også det som andre mennesker ser. Det de ikke ser, er hva som gjemmer seg innenfor legemets «vegger». Her gjemmer det seg nemlig noe som heter kjød, som er det samme som det gamle menneske, og hvis vi taler om et troende menneske, Ånd, som i noe av det Paulus skriver, er det samme som troen. Vi ser ikke disse størrelsene, men Guds Ord minner oss om at begge disse størrelsene finnes hos en Kristen;
- Kjødet og Det gamle mennesket
- Ånd og Tro
Dåpens betydning
Det kan være provoserende å tillegge dåpen så stor betydning, som Paulus gjør, men det skal vi gjøre med stor frimodighet. Det han sier er nemlig at Ånden og Troen kommer inn i et menneskes liv gjennom dåpen, og han understreker gang på gang at denne historiske begivenhet (for mange av oss) har evig betydning for den enkelte.
Mange idag underminerer dåpens betydning, noen sier f. eks at det er tale om en bekjennelseshandling, men betydningen av den kan ikke overdrives. Tenk hvilken hvile det er for et anfektet hjerte å feste sin erindring og fokus på noe som har skjedd, noe konkret, noe som er større enn de mange tanker og anklager man kan ta med seg gjennom livet.
I motsetning til dåpen, som vi fikk tilegnet som barn, fikk vi kjødet (fra Adam) som «en del av pakken» i fødselen. Men nå er det altså oppstått en kampplass i dette legemet, ved at det gjennom dåpen og ved Ordet er oppstått et nytt liv, et troens liv som står i fiendskap med kjødet. Denne kampplass har som nevnt to aktører som kjemper mot hverandre; Det er Ånden og Kjødet, som er de begreper som Paulus bruker mest i Romerbrevet 8.
Men innen vi beveger oss videre, blir vi nødt til også å se på følgende elementer for å danne oss et overblikk over legemets kampplass:
- Loven
- Ordet
- Den Hellige Ånd
- Satan
- Verden
Verden er jo det sted hvor legemet befinner seg mens kampen finner sted. Og selv om verden er et godt sted, sier Guds ord klart at Verden ligger i det onde, og at det er Satan som er denne verdens hersker. (Joh 12:31) Derfor skal man regne med at Kjødet, i sin kamp mod Ånden, har en sterk alliert i Satan, men også i Verden.
På den andre siden har vi Troens og Åndens allierte. Her får vi øye på både Guds Ord – Bibelen og Den Hellige Ånd (Ånden i en litt anden betydning enn Paulus bruker det noen steder i Romerbrevet 8). Den Hellige Ånd tar fatt i Ordet, og levendegjør det for meg i troen, noe som er avgjørende for at jeg kan kjempe min kamp i legemet mot kjødet og det gamle menneske.
Og her kommer Romerbrevet 6-8, og disse kapitlenes virkelighet, inn med noen viktige og meget avgjørende sannheter. Jo, de tegner banen opp og forklarer oss hva som foregår, men enda mer, ja mye mer, forteller de oss hvordan kampen vinnes, hvordan et troende menneske (Ånden og troen i legemet) kommer seirende ut av bataljen mod kjødet, det gamle menneske, Satan og Verden.
Vi tenker umiddelbart at nå skal vi i gang med å fore det nye mennesket og troen med mye godt. Vi skal begynne å lese mye i Bibelen, be mye, gå til gudstjeneste og møte og høre Guds Ord. Og selv om dette er gode og viktige ting, kan ikke kampen vinnes, og helliggjørelse oppnås, verken på denne måte alene, eller ved hjelp av denne tankegang alene.
Nei, for å vinne i den kamp vi står i, er det noe som er langt mer avgjørende, og det er å regne det som vi nå har talt om, at vi er døde med Kristus, og oppstått til et nytt liv i Ham, som en virkelighet.
Paulus sier det på denne måte i Romerbrevet 6:11:
For slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. Rom 6:11
Han refererer til den virkelighet at Kristus lever for Gud (v. 10), og at vi på samme måte lever for Gud – i Ham. Paulus ønsker at vi skal se for oss Jesus Kristus i Himmelen, og be den Hellige Ånd om å åpenbare oss den virkelighet at vi er sammen med ham – allerede nå – i himmelen. Vi er allerede oppreist med Kristus (Kol 3:1-2) og det skal vi regne med.
Hvorfor?
Jo, fordi du ved å regne med dette, får adgang til et liv med Kristus i hans oppstandelseskraft. Et liv hvor du ikke lenger lever selv, men hvor Kristus lever i deg (Gal 3). Et liv hvor du får lov til å stå imot fristelsene, ikke fordi du i deg selv er blitt sterkere, men fordi du regner med den virkelighet at du i Kristus er død bort fra synden.
Det er litt som om fristelsene kommer og ringer på din dør, i ditt hus, men du kan ikke åpne opp fordi du ligger død i dette hus. Det at du på den andre siden lever i beste velgående i et annet hus – troens og Åndens hus – gjør ikke gleden og seieren mindre.
Regnemaskin
Dersom man leser Romerbrevet 6-8 flere ganger, blir man klar over at Paulus alltid har denne regnemaskinen med seg i sitt sinn, ja, hele veien mens han skriver alle disse versene. I Romerbrevet 7 tegner han f. eks et bilde av et ulykkelig ekteskap med loven. Han formulerer problemstillingen i vers 2-3:
For den gifte kvinne er ved loven bundet til mannen sin så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns kone. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann. Rom 7:2-3
Her kommen leseren uvilkårlig til å tenke at jeg kun kan slippe ut av dette ekteskap hvis min ektefelle dør, med andre ord Loven. Men mens man går og venter på at denne forferdelige ektefelle, som den anklagende lov nå en gang er, skal dø, skjer det noe helt annet. Noe uventet: jeg dør:
Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble reist opp fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. Rom 7:4
Jeg er unnsluppet lovens tyranni, ikke ved at loven døde fra meg, men ved at jeg fikk del i Jesu død og døde fra loven. Jeg får nå lov til å regne meg som død fra loven i Ham, og kan med stor frimodighet få lov til at gifte meg med en annen, nemlig evangeliet, nåden, det uforskyldte. Hvilken glede å få lov til å «boble» i denne friheten.
En ny lovmessighet
Avslutningen av Romerbrevet 7 og begynnelsen av kapittel 8 lyder som følger:
Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. Rom 7:25-8:1
Den oppmerksomme leser vil legge merke til at Paulus her ikke bruker begrepet ”lov” i alminnelig forstand, som noe som er riktig eller galt. Nei, han taler om lov som en lovmessighet, som spilleregler, ja, mer som en grunnlov.
Syndens og dødens lov(messighet), som Paulus er blitt frigjort fra, er den virkelighet som han beskriver i store deler av Romerbrevet 7, f. eks i vers 21-23:
Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i lemmene mine ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. Rom 7:21-23
Det gamle mennesket vil alltid tenke at jeg skal overvinne fristelser og synd og lovens anklager, ved å ta meg sammen. Hvis jeg f. eks faller i synd, tenker jeg naturlig at jeg nok skal gjøre det bedre neste gang.
Men den erfaring som både Paulus og vi gjør i slike situasjoner, er at jo mer vi gjør for å ta oss sammen, desto mindre lykkes vi med å bli et bedre menneske. Det er en kamp som er dømt til at mislykkes, fordi «viljen har jeg», men at gjøre det gode «makter jeg ikke». (Rom 7:18)
Med andre ord er den lovmessighet som vi naturlig tjener med vårt naturlige tankesett, dødens lovmessighet. Vi kommer ingen vei med å arbeide på vår helliggjørelse på denne måte, og vi er nødt til å bli frigjort fra denne lovmessighet, ved å motta Guds og Åndens lovmessighet.
Paulus har ved Guds nåde funnet veien inn i denne, Livets Ånds lov(messighed), som han tjener med sitt sinn. Den har frigjort ham fra den andre lovmessighet, som om det var en eneste lang kamp for å bli et bedre menneske, og ført han inn i et nytt liv, hvor han regner seg selv som sammenvokst med Kristus. Denne Livets Ånds lov(messighet) er bestemmende i hans liv – en lovmessighet som altså er kjennetegnet av det vi har skrevet om Paulus’ regnemaskin; død fra loven og synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.
Et nytt univers
Og denne virkeligheten utbroderer han så i Romerbrevet 8 – i dette vidunderlige nye universet som hans regnemaskin har ført ham inn i:
For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Rom 8:3-4
Jeg vil aldri riktig nå til buns i det Paulus her skriver – jeg synes det er vanskelig å gjennomskue. Kan det virkelig skje, at lovens krav oppfylles (om enn kun i et lite sekund) i oss som vandrer i Ånden? Dypest sett refererer det til Kristus i oss, men jeg ville aldri våge å formulere det på denne måte, hvis ikke Paulus hadde skrevet det så sterkt som her i begynnelsen av Romerbrevet 8.
Også et «aktiv»
Men selv om det vi har talt om her, det å være sammenvokst med Kristus, er en virkelighet som vi skal hvile i og glede oss over, finnes der også et «aktiv»« i det å vandre i ånden. Vi har sett på ordet «å regne», herunder ligger det noe vi skal «gjøre». Men også i Romerbrevet 8 blir vi kalt og oppfordret til å «vandre i Ånden». Hva betyr dette, rent praktisk? Hvordan regner jeg meg død fra synden og loven, og hvordan vandrer jeg i Ånden?
Paulus svarer på det selv – igjen ved å minne tilhørerne om en virkelighet. Det er den virkelighet at Den Hellige Ånd bor i et troende menneske. Dette ligger det både en trøst og hvile i, men også en påminnelse om å la Ånden «få plass» og virke i den troendes liv:
Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Rom 8:11-14
Jeg tror ikke vi kommer forbi det å være litt praktisk når vi snakker om at Ånden (som bor i oss) skal ta livet av legemets (kjødets) gjerninger. Hvordan bruker vi vår tid? Hvor meget plass har hverdagen til stillhet og bønn? Tilegner vi oss Ordet? Kommer vi og hører Ordet? Går vi til nattverdbordet? Disse midlene er ikke frelsende i seg selv, men verktøy for at Ånden kan virke i oss, og på den måte døde legemets gjerninger.
Og dette skal være min lille oppfordring i denne artikkelen. Gi deg tid, ta litt fri fra skjermen og annet tidsfordriv, og slipp Guds Ord til – alt mens du hviler i at du har Den Hellige Ånd, og er sammenvokst med Kristus.
Intet skal skille oss fra Kristus
Vi skal ikke komme inn på alle enkeltheter i Romerbrevet 8, kun konstatere at Paulus i mange av de vers han her skriver, igjen forklarer kampen mellom Ånd og Kjød. Og igjen, hans sterke oppfordring er å vandre og leve i Ånden, ikke som krav og plikt, men som et løfte om hva som vil skje hvis vi slipper de himmelske krefter fra Paulus’ regnemaskin til:
Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Rom 8:11
Når vi ser dette klart, oppleves det alt annet enn unaturlig å synge med på Paulus’ lovsang om at intet skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet:
Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8:33-39
Du er sammenvokst med Kristus. Intet skal kunne skille deg fra Ham!
[1] Paulus’ bruk av ordet legeme er for meg ikke helt til å sette i en formel. Noen ganger blir det forbundet med kjødet, andre ganger med «noe naturlig eller åndelig», f. eks i 1 Kor 15:44 hvor han taler om oppstandelsen: «Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme.»
