Han ble skammelig lurt av sin egen onkel. Og det var ikke noen liten sak det gjaldt heller. Jakob skulle gifte seg med Labans yngste datter, Rakel. Og det var ikke noe fornuftsekteskap det dreide seg om:
Rakel var vakker av skikkelse og utseende. Jakob elsket Rakel, derfor sa han: Jeg vil tjene deg sju år for Rakel, din yngste datter. Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til deg enn at jeg skulle gi henne til en annen mann. Bli du hos meg! Så tjente Jakob i sju år for Rakel, og tiden syntes ham som noen få dager, fordi han elsket henne. 1. Mos 29:17-20
Etter de sju årene ba Laban sammen til stor bryllupsfest for Rakel og Jakob. Men om kvelden fikk Laban arrangert et snedig bytte – så da Jakob våknet neste morgen, ”se, da var det Lea!” Jakob ble naturligvis sint på grunn av dette avtalebruddet, men Laban ”løste” saken ved å la Jakob få Rakel en uke senere – mot nye sju års arbeid.[1]
Lurte til seg ekstra arverett og velsignelse
Det underlige er at han som ble lurt, var litt av en luring selv. Tvillingbroren hans, Esau, var noen minutter eldre enn Jakob – og hadde derfor antagelig rett til en dobbel del av arven i forhold til Jakob.[2]
En dag hadde Esau vært ute på jakt og kom utkjørt og sulten hjem. Jakob holdt nettopp på å koke linsevelling.[3] Esau ba om å få noe av maten Jakob hadde laget.
Da sa Jakob: Selg meg da i dag førstefødselsretten din. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob. 1. Mos 25:31-33
Dette angret nok Esau på, men Jakob hadde overrumplet ham da han var helt desperat av sult.
Senere lurte Jakob også til seg farens velsignelse, den Isak hadde tiltenkt Esau.[4] Etter dette la Esau Jakob for hat, og Jakob fant det tryggest å rømme til sin onkel, Laban, som bodde i Karan.
Lurte seg til rikdom?
Laban var svært godt fornøyd med å ha Jakob som gjeter. Etter fjorten år sa han det rett ut til Jakob:
Jeg er blitt varslet om at det er for din skyld at Herren har velsignet meg. 1. Mos 30:27
Labans buskap hadde vokst rent eventyrlig i den tiden Jakob hadde hatt ansvaret for den, og Laban ante at dette måtte ha med Israels Gud å gjøre.[5]
Etter disse fjorten årene ville Jakob dra hjem til Kana’an, men Laban nærmest tryglet ham om å bli:
Si bare hva du vil ha i lønn, så skal jeg gi deg det. 1. Mos 30:28
Og Jakob har en plan klar. Han foreslår at hans lønn skal være den delen av småfeet som er svart, flekket eller spraglet. Laban oppfatter denne ordningen som meget fordelaktig for seg selv og går med på den. Men det skulle han komme til å angre på.
Jakob hadde nemlig en listig plan:
Men Jakob tok seg friske kjepper av poppel og hassel og lønn, og han skavde hvite striper på dem så det hvite på kjeppene ble bart. Han la kjeppene som han hadde skavd, i rennene, i vanntrauene hvor småfeet kom for å drikke, like foran småfeet. For de paret seg når de kom for å drikke. Så paret småfeet seg ved kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger. … Men når det var svakt småfe, la han ikke kjeppene der. Slik kom de svake til å tilhøre Laban, og de sterke Jakob. Og mannen ble meget rik. Han fikk store buskaper, og trellkvinner og treller og kameler og esler. 1. Mos 30:37-39,42-43
Det er tydelig at Jakob forsøkte å øke sin egen lønn ved hjelp av en temmelig uortodoks metode. Og det så ut til at metoden virket! Hva skal vi tenke om det? Det var nok ikke Jakobs metode som gjorde utslaget – men Guds løfte om velsignelse.[6]
Guds løfter til Abraham ble ført videre til Isak og Jakob, og gjennom Isaks velsignelse var han lovet ”korn og most i overflod.”[7] Og Gud holdt sine løfter, selv om Jakob ikke viste seg verdig all den velsignelse som ble ham til del. For
Gud hadde ikke knyttet noen betingelser til disse løftene.
Jakob møtte Gud
Det Bibelen forteller om den første delen av Jakobs liv, er ingen skjønnmalt historie. Bibelen gir oss en ramsalt skildring av lureri og svik – både fra Jakob og mot ham. Derfor er det sterkt å se at Gud ikke ga opp Jakob, men arbeidet videre for å forme og føre ham.
Etter tjue år hos Laban i Karan satte Jakob kursen mot Kana’an.[8] Men veien dit ble langt mer dramatisk enn Jakob hadde tenkt seg.
Han fikk nemlig bud om at hans bror Esau var på vei for å møte ham – og at han hadde med seg fire hundre mann![9] – Nå vil han nok ta en grusom hevn for at jeg lurte ham for førstefødselsretten og velsignelsen, tenkte Jakob.
Men i det døgnet som så fulgte skjedde det noe med Jakob. Det startet med at han gikk i bønn til Gud:
Og Jakob sa: Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud! Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener. For med staven min gikk jeg over Jordan her, og nå er jeg blitt til to leirer. Jeg ber deg, fri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd! For jeg er redd for ham, at han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn. Du har jo selv sagt: Jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg vil la ætten din bli som havets sand som ikke kan telles for mengde. 1. Mos 32:9-12
Her er det ikke luringen Jakob vi møter. Nå erkjenner han Guds godhet og langmodighet mot seg selv – og sin egen uverdighet i relasjon til Gud.
Nå vet han bare en utvei – å appellere til Gud miskunnhet og minne Gud om hans løfter.[10] Det var luringen som var kommet til veis ende. Nå sto han overfor ham som ikke lar seg lure, Han som vet alt – den hellige og rene Gud.
I natten som fulgte fikk Jakob et nytt møte med Gud. Det kom nemlig en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde:
Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk av ledd mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men Jakob sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er navnet ditt? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel,[11] for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. Da sa Jakob: Jeg ber deg, si meg ditt navn! Men han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. Jakob kalte stedet Pniel,[12] for, sa han, jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og enda berget livet. Og solen rant nettopp som han var kommet forbi Pnuel. Men han haltet på hoften sin. 1. Mos 32:25-31
Dette er en underlig fortelling. Jakob klamrer seg til mannen som kjemper mot ham og vil ikke slippe før motstanderen velsigner ham. Heldigvis har Bibelen selv gitt oss forklaringen på det som skjedde:
Han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde. Hos 12:5
Jakob som profet
Den siste delen av Jakobs liv ble ikke lett. De eldste sønnene hans solgte broren Josef som slave, og han havnet i Egypt.[13] Til Jakob fortalte de at broren var revet i hjel av et rovdyr, og faren trodde derfor at sønnen var død.
Josefs dramatiske historie endte med at han ble en mektig mann i Egypt – med ansvar for å kjøpe opp korn for å kunne møte den store hungerkatastrofen som Josef hadde forutsagt.[14] Mangelen på korn i Kana’an førte Jakob og hele hans etterslekt til Egypt, der Jakob døde.
Da Jakob kjente at døden nærmet seg, kalte han til seg sønnene sine og sa:
Kom sammen, så vil jeg forkynne dere hva som skal hende dere i de siste dager. 1.Mos 49:1
Og så hadde Jakob et ord til hver av sønnene etter tur. Ordet til sønnen Juda skiller seg ut som en markert Messias-profeti:
Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige. 1. Mos 49:10
Tenk at Gud førte og brukte luringen Jakob slik at han fikk bære fram den til da klareste profetien om Messias! Historien om Jakob minner oss om at Guds rike er et nåderike. Det er beregnet på syndere, og Gud fremmer sitt rike ved å bruke syndere.
Gud har mye vrient materiale å arbeide med, mange Jakob’er. Men han legger ikke slikt materiale fra seg. Han bearbeider det i sin skole. Jakob fikk erfare dette, og Gud har ikke forandret seg.
[1] 1. Mos 29:22-30
[2] 5. Mos 21:15-17
[3] 1. Mos 25:27-34
[4]1. Mos 27. Se avsnittet ” Den stillferdige patriarken-”
[5] 1. Mos 30:29-30
[6] 1 .Mos 12:1-3, 1. Mos 17:7-8, 1. Mos 27:28 , 1. Mos 28:14-17
[7] 1. Mos 27:28
[8] 1. Mos 31
[9] 1. Mos 32:6
[10] 1. Mos 12:2, 1. Mos 22:17, 1. Mos 28:14
[11] Israel betyr: den som kjemper med Gud
[12] Pniel eller Pnuel betyr: Guds åsyn
[13] 1. Mos 37:12-36
[14] 1. Mos 41-47
