Gideon var nok både sint, svett og fortvilet der han sto og tresket hvete hjemme hos sin far. Gideon var litt av en kjempe,[1] så sinnet og fortvilelsen kom nok ikke av at arbeidet falt ham tungt. Men det var jo så håpløst tett og trangt inne i vinpressen der han arbeidet. Men han visste så godt at de ikke hadde noe valg. Dersom midianittene fikk snusen i at de hadde korn å treske, så ville en av herjeflokkene deres dukke opp og ta alt sammen.[2] Derfor måtte de skjule det de holdt på med som best de kunne – og dermed sto han i vinpressen og svettet.
Tragisk bakgrunn
Bakgrunnen for denne nedverdigende situasjonen var mer enn tragisk. Josva hadde ledet israelittene inn i Kana’an. Under hans lederskap hadde de lagt under seg det meste av det lovede landet.
Men etter at Josva døde, hadde det meste gått galt. For det vokste opp
en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel. Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba’alene. De forlot Herren, sine fedres Gud, han som hadde ført dem ut av landet Egypt. Og de fulgte andre guder, de gudene som folkene omkring dem hadde. Israels barn tilba dem og vakte Herrens vrede. De forlot Herren og dyrket Ba’al og Astarte-bildene. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel. Han ga dem i røveres hånd, og de plyndret dem. Han overga dem i deres fienders hånd, disse som bodde omkring dem. Og de kunne ikke stå seg mot sine fiender. Dom 2:10-14
Da, endelig, våknet folket. De ropte til Gud i sin nød.[3] Og Gud hørte – ved å kalle og utruste ledere som kunne samle folket til felles kamp, både mot avgudsdyrkelse og ytre fiender.[4] En av dem vi får høre mest om er Gideon.[5]
Et sterkt møte
En dag da Gideon tresket hvete i vinpressen, fikk han et overraskende besøk. Herren åpenbarte seg, talte til Gideon og sa:
Gå av sted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd! Har ikke jeg sendt deg? Men han sa til ham: Å, Herre! Hvordan skal jeg kunne frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus. Da sa Herren til ham: Jeg vil være med deg, og du skal slå midianittene ned til siste mann. Dom 6:14-16
Det var en enorm oppgave Gideon fikk, og han tvilte på om det virkelig var ham selv som skulle lede folket til kamp mot midianittene. Han ville så gjerne ha et tegn på at det var slik. Derfor sa han til Gud:
Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt, så legger jeg nå denne ulldotten på treskeplassen. Hvis det da faller dugg bare på ullen, mens det er tørt på hele marken, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt. Og slik ble det. Da han tidlig neste morgen sto opp og klemte ullen, presset han ut dugg av den, en skål full av vann. Men Gideon sa til Gud: La ikke din vrede bli opptent mot meg, om jeg taler en gang til! Jeg ville gjerne få gjøre en prøve til med ullen! La nå ullen være tørr, mens duggen faller på hele marken! Og denne natten gjorde Gud det slik: Ullen var tørr, men utover hele marken lå det dugg. Dom 6:36-40
Den første oppgaven han fikk av Gud var alt annet enn lett og ufarlig. Han skulle begynne på hjemmebane, for faren hans dyrket også Ba’al og Astarte: Gud sa:
Og du skal rive ned det Ba’als-alter som din far har, og hogge ned det Astarte-bildet som står ved siden av det. Så skal du bygge et alter for Herren din Gud øverst på festningsberget og legge alt til rette. Ta så den andre oksen og bær den fram som brennoffer, og bruk veden fra Astarte-bildet som du skal hogge ned. Da tok Gideon ti av tjenerne sine med seg og gjorde som Herren hadde sagt til ham. Av frykt for slekten sin og for mennene i byen, torde han ikke gjøre det om dagen, derfor gjorde han det om natten. Dom 6:25-27
Om morgenen ble det stor oppstandelse, og mennene i byen ville ta livet av Gideon, men hans far forsvarte ham slik at han berget livet.
For mye folk?
Det varte ikke lenge før Gideon sto foran en overveldende oppgave. Midianittene og amalekittene rykket fram for å angripe Israel med en overlegen hærstyrke. Gideon klarte å mobilisere mannskap fra flere stammer – trettito tusen mann i alt.
Da sa Herren til Gideon: Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd. For da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg. La det nå ropes ut for folket: Den som er redd og fryktsom, kan snu og fare hjem igjen fra Gilead-fjellet! Da var det tjueto tusen av folket som vendte tilbake, men ti tusen ble igjen. Men Herren sa til Gideon: Ennå er det for mye folk! La dem gå ned til vannet, så vil jeg skille dem ut for deg der. Den som jeg sier skal gå med deg, han skal gå med deg. Men hver den som jeg sier ikke skal gå med deg, skal ikke gå. Så førte han folket ned til vannet, og Herren sa til Gideon: Alle de som lepjer vannet i seg med tungen slik som hunden, skal du stille for seg selv. Likeså alle som legger seg på kne for å drikke. Tallet på dem som førte vannet opp til munnen med hånden og lepjet, var tre hundre. Men resten av folket la seg på kne og drakk av vannet. Da sa Herren til Gideon: Med de tre hundre mann som lepjet, vil jeg frelse dere og gi midianittene i din hånd. Men resten av folket kan gå hver til sitt. Dom 7:2-7
Det kunne ikke være lett for Gideon å følge denne ordren fra Herren, for
midianittene og amalekittene og alle Østens barn lå der i dalen så tett som gresshopper, og det var ikke tall på kamelene deres. De var tallrike som sanden på havets strand. Dom 7:12
Gideon drev denne veldige hæren på flukt med en krigslist. Han utstyrte hver av sine tre hundre mann med et horn, en krukke og en fakkel.[6] Han delte hæren i tre flokker som snek seg inn på fienden midt på natten. På signal fra Gideon blåste alle tre hundre i hornene og knuste krukkene slik at faklene blafret og lyste rundt omkring på alle kanter og hornene gjallet.
Da begynte alle som var i leiren å løpe og rope, og så flyktet de. Mens de tre hundre blåste i horn, vendte Herren den enes sverd mot den andre overalt i leiren. Hæren flyktet til Bet-Hasitta bort imot Serera. Dom 7:21-22
Etter denne seieren sa Israels menn til Gideon:
Du skal herske over oss, både du og din sønn og din sønnesønn! For du har frelst oss av midianittenes hånd. Men Gideon sa til dem: Jeg vil ikke herske over dere, og min sønn skal ikke herske over dere. Herren skal herske over dere. Dom 8:22-23
Dessverre gikk det ikke slik.
Men da Gideon var død, ble Israels barn igjen troløse og drev hor med Ba’alene, og de tok Ba’al-Berit til sin gud. Israels barn glemte Herren sin Gud, som hadde frelst dem fra alle fiender rundt omkring. Dom 8:33-34
Resten av Dommernes bok tegner det samme bildet som vi nå har sett. Når det ble fred og gode dager, vendte folket seg til de avgudene som de andre folkene i landet dyrket. Gud lot dem da ligge under for nabofolkene slik at de ble plyndret og utbyttet.[7] Når de i sin nød vendte seg til Herren, sendte han dem dommere som hjalp dem mot fiendene. Men når det igjen var fred og ro, glemte de Herren. Boken avsluttes med et sårt sukk over denne tragiske perioden i Israels historie:
I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne. Dom 21:25
Også Gideon hadde sine svake punkter. Bibelen forteller at han var glad i gods og gull,[8] og dette ledet både ham og folket til synd. I Hebreerbrevet nevnes likevel Gideon blant store troshelter som David, Samuel og profetene.[9] Så er det hans tro til Gud under de mest ekstreme vanskeligheter vi skal huske – og ta lærdom av.
[1] Dom 6:12,14
[2] Dom 6:2-6,11
[3] Dom 3:9, Dom 6:6-7, Dom 10:10
[4] Otniel (Dom 3:9), Ehud (Dom 3:15), Sjamgar (Dom 3:31), Debora (Dom4:4) Gideon (Dom 6:11), Abimelek (Dom 9:1ff), Tola (Dom 10:1-2), Ja’ir (Dom 10:3), Jefta (Dom 11:1), Ibsan (Dom 12:8), Elon (Dom 12:11), Abdon (Dom 12:13), Samson (Dom 15:20), Eli(1Sam 4:18), Samuel (1Sam 3:20 og 7:15), Joel og Abia (1Sam 8:1-2)
[5] Gideon var sønn av en storbonde i Ofra på Jisre’el-sletten, øst for Karmel-fjellet, Dom 6:11,27. Han tilhørte Manasse stamme, Dom 6:15
[6] Dom 7:16-25
[7] Dom 2:13-15, 19-23, Dom 3:7-8, Dom 4:1-2, Dom 6:1-6, Dom 10:6-9, Dom 13:1
[8] Dom 8:24-27
[9] Hebr 11:32-40
