4 Da det nå strømmet mye folk sammen, og de dro ut til ham fra landsbygdene, sa han i en lignelse:
5 En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp. 6 Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. 7 Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. 8 Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll. Da han hadde sagt dette, ropte han ut: Den som har ører å høre med, han høre!
9 Men disiplene hans spurte ham hva denne lignelsen skulle bety.
10 Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå.
11 Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord. 12 De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst. 13 De på steingrunnen er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra. 14 Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt. 15 Men det i den gode jord, er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet. Lukas 8:4-15
Såkornet som strøs over alt
Teksten vi har lest forteller om store menneskemengder som samler seg om Jesus for å høre hva han har å si. Vi kan sammenligne situasjonen med et slags friluftsmøte der kanskje flere tusen er til stede.
Hvordan talte Jesus da han hadde en så stor forsamling foran seg? Han taler faktisk slik at folket ikke forstår ham. Ja, han kommer med et budskap som er så underlig at selv hans nærmeste disipler måtte spørre ham om en forklaring på det han hadde sagt.
Først da Jesus hadde forklart meningen med lignelsen, ble det mulig for disiplene å forstå. Forklaringen ble likevel ikke gitt til alle. Den ble bare gitt til dem som kom til Jesus for å høre hans forklaring. La oss se nærmere på hvordan Jesus forklarer lignelsen.
Jesus viser oss hva som skjer når en stor menneskemengde samles for å høre Guds ord forkynt. Kornet som sås er bilde på evangeliets budskap. Dette budskapet skal forkynnes på en måte som kan sammenlignes med en bonde som er meget romslig med kornet han sår. En som sår på alle mulige steder. Noe havner på veien der det ikke er grobunn. Noe kastes inn der det gror tistler og kratt, noe sås på steingrunn – noe i “god jord”.
Allerede her er vi ved et av de store poengene i denne lignelsen. Såkornet er som sagt bilde på Guds ord, og dette ordet skal sås rikelig ut. Ikke bare på steder der vi tror det kan spire, men også der det ser ut til at folk ikke er mottagelige for det. Guds ord skal med andre ord forkynnes i tro på at det skal spire på de mest utrolige steder. Samtidig peker lignelsen på noe mer. Den viser at resultatet av så arbeidet ikke viser seg med en gang. Såkornet må få virke. Først etter en tid vet man om det kommer til å bære frukt. Det betyr at vi først etter en tid vet hvor den gode jord er.
Kornet langs veien
Lignelsen viser videre hva som skjer i forsamlinger og fellesskap der Guds ord forkynnes. Jesus deler tilhørerne opp i fire forskjellige kategorier. Den første av disse sammenlignes med korn som faller ved veien. Dette kornet tråkkes ned, eller det spises opp av fugler, og spirer derfor ikke.
Hva slags tilhørere er dette bilde på? Jo, svarer Jesus, det er bilde på mennesker som hører evangeliet på en helt bestemt måte. De hører – men så snart de har hørt, fordufter budskapet for dem. Det tas bort fra deres bevissthet slik at det ikke får noen virkning på dem.
Er ikke dette ganske typisk for mange i vår tid? Vi bombarderes med inntrykk. Så snart vi har hørt eller lest en ting, vender vi oss til noe annet som vi også må få med oss. Informasjonen strømmer stort sett forbi oss. Vi snapper opp det ene og det andre i all hast. I et lite øyeblikk holder vi det kanskje fast for vår bevissthet – men så kommer neste informasjonsbølge, og det vi nettopp hørte forsvinner. Det er vel ikke tvil om at dette preger vår tids mennesker?
Mitt anliggende er ikke å si at du må slutte å følge med på informasjonen som stadig kommer. Mitt spørsmål er: Forholder du deg til Guds ord på samme måte som til all annen flyktig informasjon som du utsettes for? I tilfelle forholder du deg til Ordet på en slik måte at det ikke kan skape tro som bærer frukt i ditt liv. Saken er at du ikke kan forholde deg til Guds ord som til flyktig informasjon.
Du må stanse opp for det, og ta vare på det i ditt hjerte Det er nødvendig for at troen skal bevares i ditt hjerte. Jeg vil komme tilbake til dette om litt. Først skal vi se på en annen måte å forholde seg til Guds ord på.
Steingrunnen
Jesus taler også om korn som falt på steingrunn. Dette kornet slo rot. Det vokste også opp, men så visnet det, fordi det ikke fikk nok vann. Jesus sier at dette er bilde på de som tar i mot Ordet med glede når de hører det. Når de utsettes for prøvelser og vanskeligheter faller de likevel fra.
Jeg synes det Jesus sier her er tankevekkende – og temmelig overraskende. Noen kan vise en veldig glede og begeistring over Guds ord. De kan – i sin begeistring – også bruke temmelig store ord om hva de skal utrette for Jesus. Da tenker vi som regel at de er veldig mottagelige for evangeliets budskap, og at de vil komme til å bli betydningsfulle kristne. Men – Disse som tar i mot ordet med glede, sammenligner Jesus med kornet som faller på steingrunn.
Dette viser oss at glede og begeistring ikke er noe sikkert tegn på dypt jordsmonn, eller mottagelighet for evangeliet. Hvorfor er det slik? Jo – bak den ytre gleden kan det være et hjerte som ikke er mottagelig for Guds ord. Dette hjertet er hardt som en stengrunn. Det er underlig hvor sammensatte vi mennesker kan være, og hvordan det kan være et misforhold mellom et menneskes ytterside og innerside.
Ordet som kveles
La oss nå se nærmere på den tredje kategorien tilhørere Jesus nevner. Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det, sier Jesus. Det er vemodig å lese om dem Jesus har i tankene her, og jeg tenker at i denne gruppen kan nok både jeg og mange andre ende. Det er noen som hører. Det ser ut til at de tar Ordet til seg, men så skjer det noe under deres livsvandring. Mens de «vandrer frem» kveles de, sier Jesus. Det fører til at de ikke bærer «fullmoden frukt». Det nevnes to grunner for dette. De kveles av bekymringer og livets lyst.
Her i denne teksten står det ikke at disse menneskene faller fra. Det kan de sikkert også gjøre, men jeg tror ikke det er poenget her. Det som står, er at de ikke bærer fullmoden frukt. Jeg tror det betyr at Jesus ikke får utrettet det han vil gjennom dem.
Hvem av oss kan si at Jesus får utrettet det han vil i oss? Jeg tenker for min egen del på at det nok kunne ha vært mer frukt i mitt liv.
La oss ellers være varsomme når vi taler om det teksten setter fokus på her. Mennesker som sliter med bekymringer har det vondt. Samtidig kan vi ikke være så varsomme at vi tier om det Jesus vil si oss. Det er noen som lever i et slikt forhold til Jesus at deres kristenliv ikke får utfolde seg for ham. Så spør vi hva grunnen kan være.
Den første grunnen Jesus nevner er altså bekymringer. Ordet som brukes på gresk betyr at man lager seg bekymringer. Det skal vi merke oss. Mange bekymringer er av en slik karakter at vi ikke kan unngå dem. Livet tvinger dem på oss. De bare kommer over oss. Bibelen sier at vi skal få legge slike bekymringer på Jesus. Likevel – noen bekymringer kommer fordi vi selv skaper dem. Det er dette Jesus sikter til her. Jesus taler nemlig om bekymring som kommer sammen med «rikdom og livets lyst».
Så langt jeg kan forstå, siktes det her til den type bekymring som kan skapes av at mennesker gripes av et veldig sterkt ønske nettopp om rikdom. Begjær etter rikdom og vellykkethet er farlig. Det skaper nemlig en form for bekymring som gir liten plass for Jesus i et menneskes liv. Man blir så grepet av alt man må få og eie at Jesus trenges helt til side. Jesus får ikke gjort det han gjerne ville med slike mennesker. De bærer ikke fullmoden frukt.
Den gode jord
Noe av det som blir sådd faller også i god jord. De hører først Guds ord. Deretter tar de vare på det. De griper det og holder det fast i sitt hjerte. Hva slags tilhørere er dette? Jo – det er de som virkelig har bruk for evangeliets budskap om Jesus. Det er de som trenger å høre at Gud tilgir oss alle våre synder for Jesus skyld. De hører ordet og tar vare på det i sitt hjerte.
Jeg har lurt på hva slags bilde jeg skal bruke for å forklare hva slags tilhørere dette er. La meg forsøke: Folk som arbeider på båter vet som regel hvor farlig det er å falle i havet. Kulde og bølger tapper for krefter fortere enn hva man tror.
Mange som har erfart dette, kan fortelle at de måtte reddes ut av bølgene. De kunne ikke redde seg selv – men så ble det kastet ut en redningsbøye, så grep de den, og holdt fast ved den. Da ble de trukket opp på sikker grunn. Det å høre Guds ord slik at det blir til frelse, kan sammenlignes med dette.
Når Bibelens ord om våre synder blir alvorlig for oss, forstår vi at vi ikke kan redde oss selv. Vi trenger tilgivelse og nåde for våre synder. Så kommer budskapet om Jesus til oss. Vi får høre at Gud ettergir oss all vår skyld, fordi Jesus har sonet og betalt for oss ved sin død og oppstandelse. Den som er i nød griper dette budskapet. Han eller hun holder fast på det, fordi det ikke er noen annen redning.
Dette er den gode jorden. Her skapes et nytt liv – og her renses hjerte og samvittighet. Med dette gir Jesus oss innsikt i et av Himmelrikets mysterier. Jesus frelser oss ved ordet om hva han har gjort for oss – og ved det samme ordet skaper han også et nytt liv i oss.
