Job snakker mye. Og han snakker på en vanskelig måte. Budskapet er pakket inn i bilder og sammenligninger. Det er ikke enkelt å få tak i hva han vil si. I denne artikkelen skal vi se på tre viktige spørsmål Job stiller.
Vi mennesker stiller mange spørsmål. De strekker seg fra barnets «Hvorfor?» til sportsreporterens «Hva føler du nå?» Selv om vi gjerne sier at det ikke finnes dumme spørsmål, er det likevel liten tvil om at noen spørsmål er viktigere enn andre. En gruppe slike spørsmål er de eksistensielle spørsmålene. Spørsmålene som retter seg mot de dypere tingene i livet. Det kan være: «Hvem er jeg?», «Hvor kommer jeg fra?», «Hvor skal jeg etter døden?», «Finnes Gud?» og så videre.
Job stiller mange slike eksistensielle spørsmål. La oss se på tre av dem.
“Hvorfor lider jeg?”
Når Job begynner å tale, sitter han i byens søppelhaug og skraper kroppen med et potteskår. Han har mistet absolutt alt – både familie og helse. I tillegg har hans kone nærmest tatt parti med Satan, og gitt Job en oppfordring som samsvarer med Satans intensjoner: «Spott heller Gud og dø!» (Job 2:9). Nå sitter han sammen med vennene sine og opplever at de også fungerer mer som dommere og rettsmotstandere enn som trøstere.
Jobs første store problem er selvsagt spørsmålet om hvorfor han lider.
Jeg sier til Gud:
Ikke døm meg skyldig!
La meg få vite hvorfor du fører sak mot meg! Job 10:2
Et så åpent spørsmål betyr ikke at Job ikke har noen tanker om grunnen. Et av de mest grunnleggende tankemønstrene som styrer Job, er det vi kaller «gjengjeldelsesdogmet». Med det uttrykket mener vi tanken om at du får som fortjent – «du høster som du sår». Job forventer at lidelse er straff for noe han har gjort, og lurer på hva det kan være:
Lær meg, så skal jeg tie!
Vis meg hva jeg har fart vill i! Job 6:24
Hvor er min skyld og mine synder?
Kunngjør mitt lovbrudd og min synd!
Hvorfor skjuler du ansiktet og regner meg som din fiende? Job 13:23-24
Det kommer raskt fram at Job ikke vet om noe som gjør at han skulle fortjene en slik lidelse. Han er overbevist om sin uskyld. Dermed blir det et problem for Job at virkeligheten ikke stemmer med teorien. Han er uskyldig, og vet ikke om noen som helst god grunn til at han lider. Dermed må jo konklusjonen bli at problemet er Gud. Det er Gud som ikke er rettferdig og som ikke opprettholder sine ordninger. Gud må dermed være en forbryter.
Jorden er gitt i den ugudeliges hånd [i en ugudeligs hånd].
Gud dekker til ansiktet på dens dommere.
Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? Job 9:24 – NB88/07
Eller vi kan se på et sted der Job henvender seg direkte til Gud:
Har du glede av å undertrykke,
av å vrake dine henders verk,
mens du lar solen gå opp
over de urettferdiges planer? Job 10:3
Dette verset mer enn antyder at Gud er urettferdig når han styrer verden. En lignende tanke skinner gjennom også andre steder. Dette er noe Jobs samtalepartnere reagerer sterkt på, og ikke er enige i. Forenklet kan vi si det slik: Job antyder at han lider fordi Gud er urettferdig, mens vennene sier han lider fordi Job er urettferdig.
“Hvorfor går det godt med de onde?”
Det andre problemet for Job henger sammen med det første – Gud har tydeligvis skapt en verden uten mening. Det mønsteret Job trodde var et moralsk mønster som holder verden sammen, viser seg å rakne. Gud er ikke ordens Gud likevel. Det faktum at Job lider, mens den urettferdige og ugudelige har det bra, beviser dette.
Hvorfor får de urettferdige leve,
bli gamle og rike? Job 21:7
Hvor ofte slukner lampen til de urettferdige?
Kommer vel ulykke over dem,
smerten han deler ut i sin vrede?
Blir de som strå i vinden,
som agner stormen feier bort? Job 21:17-18
Gud bryr seg heller ikke om urett:
Fra byen lyder stønn av døende,
Sårede skriker om hjelp.
Men Gud bryr seg ikke om deres bønn. Job 24:12
En slik verden kan i Jobs øyne bare vende tilbake til kaos. Et eksempel er formuleringen Job bruker når han forbanner sin fødselsdag:
Den dagen – la den bli mørke,
så Gud i det høye ikke spør etter den
og dagslys aldri faller på den! Job 3:4
Uttrykksformen «la den bli mørke» har den samme grammatiske strukturen som skapelsesfortellingens «bli lys». Job ønsker at dagen må vende tilbake til kaos, for det er hva en slik dag fortjener.
“Gud, hvor er du?”
Et tredje problem for Job er Guds fravær. Dette forsterker Jobs lidelse:
Hvorfor skjuler du ansiktet
og regner meg som din fiende? Job 13:24
At Gud skjuler sitt ansikt er et sterkt ladet uttrykk. I den aronittiske velsignelsen (4 Mos 6:24-26) er jo nettopp Guds ansikt sentralt: «Herren løfte sitt ansikt på deg og gi deg fred». Det motsatte er hva Job opplever. Herren skjuler sitt ansikt og gir ham krig – «regner meg som din fiende».
Vi kan også legge merke til et annet vers med noen uttrykk som vekker assosiasjoner til andre steder i Det gamle testamentet:
Går jeg mot øst, er han ikke der,
går jeg mot vest, merker jeg ham ikke.
Arbeider han i nord, vet jeg det ikke,
og snur han mot sør, ser jeg det ikke. Job 23:8-9
Vi finner et lignende avsnitt i Sal 139:7-12, men der er konteksten helt annerledes. Der er det i større grad trygghet involvert. Salmisten vet at han ikke kan flykte fra Guds ansikt, Gud er der alltid. Men Jobs erfaring er det motsatte.
Vi finner noen slike eksempler i boken på at Job spiller på ting som er sagt om Gud andre steder i Bibelen, men at han bruker det ironisk, for å få fram at Gud jo ikke er som han har sagt han skal være.
Hva er verst?
Vi kan spørre oss hva som er verst av Jobs erfaringer i møte med lidelsen. Jeg mener at boken selv antyder et svar. I Job 38-42 leser vi at Gud kommer. Han er ikke lenger fraværende. Når Gud kommer, sier han mye til Job, og han svarer litt på de to første spørsmålene Job har. Men først og fremst kommer han. Og det er det som virker å være det viktigste for Job.
Denne teksten ble først publisert i august 2015.
