Hva gjør du for å ikke glemme ting som er veldig viktig? Kanskje du er en av mange som skriver små beskjeder på hånden; den livsviktige handlelisten, påminnelsen om strømavlesningen eller pakken som skal hentes på postkontoret. Men hva om det ikke er du som har problemet med å huske, men noen i din nærhet? Prøver du å hinte? Har du noen gang gått så langt at du har skrevet en beskjed i pannen din i håp om at vedkommende skal se og skjønne?
Hvorfor befalte Gud Israels folk å feire påske? Jo, for at folket hvert år skulle skrive huskelapper. I denne artikkel leser vi om hvordan kong Josjia gjeninnførte påskefeiringen i Juda. Vi avslutter denne artikkelserien om Josjia med hans død, og hvordan han er et forbilde på Jesus.
I den tredje artikkelen om kong Josjia hørte vi om hvordan han tok imot Guds ord, hvordan hans hjerte ble mykt og han ga Gud rett. Hans måte å høre og lytte til Guds ord på er en viktig påminnelse til oss. Det ble en vekkelse i Josjias liv som og ble en vekkelse i folket. En viktig del i den reformasjonen som Josjia er kjent for, er at han tok opp kampen mot avgudene i landet. Sjekk den forrige artikkelen for å se hvordan betydningen av navnet Baal kan avsløre hvem/hva som virkelig er min eller din Gud!
Husk påsken
21 Og kongen ga hele folket denne befaling: Hold påske for Herren deres Gud, slik det står skrevet i denne paktens bok! 22 En påske som denne var ikke blitt holdt fra den tid da dommerne dømte Israel, ikke i hele den tiden det hadde vært konger i Israel og Juda. 23 Det var først i kong Josjias attende år at en slik påske ble holdt for Herren i Jerusalem. 2. Kong 23:21-25 (sml. 2. Krøn 35:1-19)
Kong Josjias reformasjon bestod av fire viktige hovedmomenter: han sluttet en pakt med Gud, han sørget for at tempeltjenesten fungerte etter lovbokens ord, han renset landet fra avguder og til slutt befalte han folket om å feire påske. Det er viktig at vi ser denne feiringen i lys av hvordan situasjonen var i Judariket før reformasjonen og at påsken kom som en konsekvens av at Guds ord ble lest og etterfulgt. Det er overraskende å lese at det i hele perioden med konger i Juda og Israel (en periode på ca. 430 år) hadde påsken ikke blitt feiret slik som i Josjias tid. Dette betyr ikke at påsken ikke hadde blitt feiret i det hele tatt, vi leser i 2.Krøn 30 om hvordan Hiskia gjorde det, men den hadde ikke på lang, lang tid blitt feiret etter de forskrifter Gud hadde gitt dem.
Men hvorfor ville Gud at folket skulle feire påske? Vi finner Guds begrunnelse rett etter at den første påsken i Egypt var feiret:
Denne samme dagen skal du si til din sønn: Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt. Det skal være for deg som et merke på din hånd og et minnetegn på din panne, for at Herrens lov skal være i din munn. For med sterk hånd førte Herren deg ut av Egypt. Du skal gjøre etter denne loven til fastsatt tid, år etter år. 2.Mos 13:8-10
Guds intensjon med påsken var tydelig, den skulle fungere som en påminnelse om Gud store velgjerninger og godhet når han frelste Israels folk fra slaveriet i Egypt. Men denne påminnelsen skulle ikke være diffus, men like konkret og åpenbar som huskeord på hånden, skrevet med blekk. Det som er skrevet på hånden er svært vanskelig å glemme. Påsken skulle være som et slikt minneord i pannen. Hvis vi skal huske noe skriver vi det på hånden, men hvis vi vil minne andre om noe kan vi for eksempel gå med en t-skjorte med et budskap. Dersom vi skriver noe i pannen vår kan vi i hvert fall være sikre på at budskapet blir lest. Nettopp en slik betydningfull funksjon hadde påsken! Det var en syv dager lang høytid der Israelittene gikk rundt med store «huskelapper» både for sin egen del og som et vitnesbyrd for andre. «Husk at Gud har frelst deg med sterk hånd», det var budskapet på påskens huskelapp.
Påsken- i lys av noe
Påskens betydning i forhold til avgudene er viktigere enn det vi kanskje er klar over. Vi kjenner godt det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Men alt for ofte glemmer vi hva som står i verset før:
Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. 2.Mos 20:1f
Gud begynte med å forkynne evangeliet om ham selv som frelste sitt folk fra slaveriet, påskebudskapet. Mot denne bakgrunn lyder så det første budet. Folket skulle ikke ha noen andre guder, fordi det fantes ikke noen andre guder som hverken var villige eller var i stand til å frelse folket fra fangenskapet i Egypt. I lys av evangeliet mistet avgudene sin glans.
På Josjias tid kan vi konstatere to forhold: 1. Avgudene var mange 2. Påsken ble ikke feiret på en forskriftsmessig måte. Det ser altså ut som at det var et naturlig forhold mellom disse to ting, når frelsesbudskapet stilnet vokste avgudstilbedelsen. Når påsken på ny ble feiret på ordentlig var det ikke lenger plass for avgudene. Når påsken ble feiret var det som om Guds navn var å lese både i hånden og i pannen, en Guds maktdemonstrasjon over gudene.
I den nye pakt har vi ikke noen forskrifter om hvordan vi skal feire påske, men på bakgrunn av påskens enormt viktige betydning i GT bør det ikke være tilfeldig hvordan vi forholder oss til påskens feiring. Fungerer påsken som en huskelapp inn i ditt liv om hva Jesus har gjort for deg? Blir din påskefeiring et vitnesbyrd for andre om Jesus som verdens frelser?
Josjia som garantist
Når Josjia var 39 år gammel dro Egypterkongen, Neko, ut i strid. Når etterretningen om kongens hærtokt nådde Josjia dro han ut for å sette hardt mot hardt. Det Josjia imidlertid ikke skjønte var at Juda rike ikke var Nekos mål, selv om egypterkongen selv ga klar beskjed om dette. Forkledd som en vanlig soldat dro Josjia likevel ut i strid for å stoppe Neko i Megiddo-dalen.
23 Men bueskyttene skjøt på kong Josjia. Og kongen sa til tjenerne sine: Før meg bort! Jeg er hardt såret. 24 Hans tjenere bar ham da bort fra vognen og kjørte ham til Jerusalem på en annen av vognene hans. Der døde han, og han ble begravet i sine fedres graver. Og hela Juda og Jerusalem sørget over Josjia. 25 Jeremia sang en klagesang over Josjia. Og alle sangerne og sangerinnene talte i sine klagesanger om Josjia, og det har de gjort til denne dag. Det ble en fast skikk i Jerusalem å synge disse sangene, og de er nå skrevet ned blant klagesangene. 2.Krøn 35:23-25
Det er tragisk å lese om den gode kongen som ble drept under slike unødvendige omstendigheter. Hvorfor hørte han ikke på Nekos ord når det faktisk står at det var Gud som talte gjennom Neko? (2.Krøn 35:22) Vi skal i denne sammenhengen ikke bruke tid på hva som var årsaken til at Josjia gikk i krig. Istedenfor skal vi merke oss den store sorg som kongens død utløste. Sørget folket fordi kongen var så god og rettferdig og for at han hadde fått folket på godfot med Gud? Det var sikkert et viktig perspektiv. Men var det bare tapet av en god og rettferdig konge som fikk Jerusalem og Juda, Jeremia, sangerne og sangerinnene å sørge og skrive klagesanger?
Denne nasjonalt omfattende sorg er omtalt i Sakarjas bok.
10 Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte. 11 På den dagen skal sorgen bli stor i Jerusalem, som sorgen over ulykken i Hadadrimmon i Megiddons dal. Sak 12:10f
Dette er en ganske kjent Messiasprofeti som beskriver hvordan folket skulle sørge over den korsfestede, den gjennomstungne. Vi husker fra evangeliene hvordan kvinnene sørget når Jesus gikk mot korset og hvordan de gråt ved graven. Profeten taler her om en plass, som kalles for Megiddons dal, hvor det skjedde en ulykke som resulterte i en stor sorg. Megiddo forekommer tolv ganger i Bibelen, men det er kun i fortellingen om Josjias død i Megiddodalen som det står om en stor sorg. Det er derfor god grunn til å anta at Sakarja henspiller til sorgen i samband med Josjias død. Denne sorgen ligner altså den sorg disiplene bar på når de så den døende Messias. Vi spør oss igjen, var det kun tapet av en god og rettferdig konge som fikk Juda riket til å sørge over Josjia?
Svaret finner vi i profetinnen Huldas ord til Josjia rett etter at han hadde hørt lovbokens rystende ord. Profetinnen forkynte Guds dom over folket, men så lenge Josjia levde og satt på tronen skulle ikke noe av ulykken ramme landet. (2. Krøn 34:28) Josjia var garantisten for freden i Juda rike, men når han forsvant visste folket at det ikke bare vare var en god konge som var død, men når han var borte sto ulykken og Guds straff for døren.
Kong Josjia er et forbilde på Jesus. Så lenge Josjia levde var folket som han regjerte over i trygghet. På samme måte er det med Jesus. I Hebreerbrevet leser vi følgende ord:
Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Hebr 9:24
Så lenge Jesus lever og står foran Guds trone, kan den som tror på Jesus være helt sikker på at ulykken som er en konsekvens av vår synd ikke kommer til å ramme oss. Men vi leste nettopp om at Josjia døde og deretter at det ikke gikk lang tid før ulykke og fangenskap rammet landet. Her slutter Josjia med andre ord å være et forbilde! Josjia døde, men Jesus kommer til å leve i evighetenes evighet (Åp 1:6). Sorgen over Josjias død var sorgen over den eneste garantien for landets fred. På dommens dag kommer det til å finnes mennesker i dypeste sorg selv om Jesus er midt iblant dem. De sørger fordi Jesus aldri fikk lov til å være deres garantist i jordelivet. Når ulykken rammer er det for sent å tegne forsikring.
Har du en garanti som gjelder på dommens dag?
