Innledning
Finnes det en misjonsstrategisk prioritet? Er det virkelig slik at jødene har en rett til å høre evangeliet, ja en prioritet? Dette er tematikken for denne artikkelen. I forrige artikkel ble det lagt vekt at på Herren er den som har valgt Israel, og at de er valgt til en oppgave. De skal kjenne, tro og vite hvem Gud er, og være et vitne om han og hans frelse. Til slutt var vi inne på at Israels utvelgelse også innebærer en universell utvelgelse – alle mennesker.
Mange mener Romerbrevet presenterer på en strukturert måte selve kjerneinnholdet i troen, og at Rom 1:16-17 gjengir hovedinnholdet i brevet.
For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.
Rom 1:16-17
Her går det klart fram at evangeliet er Guds kraft til frelse, for hver den som tror. Tro og evangeliet hører sammen. Og i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet for oss av tro, og til tro. Dermed er troen ene og alene et verk av Gud. Troen er ikke vårt eget verk, men en Guds gave (Ef 2:8-10). Dermed er evangeliet det største og viktigste i denne verden, da det er Guds kraft til frelse for alle mennesker.
I dette verset skriver Paulus også om jødene. Han skriver at evangeliet er for jøde først. En mulig tolkning er å forstå dette som at jødene var de som historisk sett fikk høre evangeliet først. Det er en kjensgjerning at Jesu sendelse først og fremst gjaldt det jødiske folk. Svært få av de menneskene Jesus kommer i kontakt med var hedninger (ikke-jøder), og han beveget seg stort sett alltid innenfor Israels landegrenser. Spørsmålet er da hva dette betyr, om det gir en prioritet, eller om det rett og slett bare betyr at jødene var de som først fikk evangeliet rent historisk sett.
Jeg tror ikke først kun betyr at jødene fikk høre evangeliet før andre folkeslag. Målet med denne artikkelen er å vise hvordan jøde først er noe mer, og hvorfor det bør få konsekvenser for oss som tror i dag. Tema for artikkelen er misjon og misjonsprioritet.
Misjonsstrategisk prioritet
Både loven og profetene gjør det klart at Israel er Guds utvalgte folk, og dette bekreftes av apostelen Paulus: For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall (Rom 11:28). Dette betyr at Guds løfter til Israel fortsatt gjelder, og løftene tilhører dem (Rom 9:4b). Siden løftene først og fremst tilhører dette folket, har jødene også en førsterett til evangeliet. Dette er ikke Israels egen fortjeneste. De har egentlig ikke fortjent noe av alt det de har fått. Det er ene og alene Guds kjærlighet og trofasthet. Dette gjelder jo oss alle, da vi ufortjent og av hans nåde blir kjent rettferdige, frikjøpte, i Kristus Jesus (Rom 3:24).
I Rom 1,16 innebærer altså først noe mer enn kun et historisk først. Dermed mener jeg at først i denne sammenhengen ikke er et tidsadverb.[1] Først skal leses og forstås som et vedvarende verb, som fortsatt har gyldighet. Det synliggjør en prioritet, samtidig som det ikke innebærer en nedprioritering av greker (andre folkeslag). Dette er viktig. Når jeg påstår at jødene har en prioritet og særskilt rett til evangeliet, mener jeg ikke at andre folkeslag ikke har en rett til å høre evangeliet. Rett før Paulus skriver for jøde først, skriver han:
Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene. Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.
Rom 1:13-15
Paulus har en dyp forståelse av at han står i gjeld til alle folkeslag, og skylder å dele evangeliet med dem. I sin avskjedstale til menigheten i Efesos sier han: Jeg har vitnet for både jøder og grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus (Apg 20:21). Misjon innebærer å fortelle evangeliet til våre landsmenn (indremisjon), andre folkeslag (ytremisjon) og til jødene (israelsmisjon). Disse tre perspektivene gir etter min mening et mer helhetlig misjonssyn, og er i samsvar med apostlenes egen misjonsvirksomhet. Men kanskje vi burde ransake oss selv, både som enkeltindivider og som kirke, og spør om det som var et først for Paulus er det for oss?
Hele Israel skal bli frelst
Rom 1:16 inneholder en prioritering, for Paulus skrev faktisk for jøde først. Jeg tror han mente det også. Prioriteten må sees sammen med folkets utvelgelse og Guds frelsesplan. I Romerbrevet 11 stadfester Paulus at Gud ikke er ferdig med Israel. I samme kapittel skrives det om et mysterium – hele Israel skal bli frelst […] Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall (Rom 11:26, 28). Gud er ikke ferdig med dette folket, men de har fortsatt en plass i Guds frelsesplan. Når dette skal skje er et mysterium. Det som ikke kan være et mysterium er hvordan Israel skal bli frelst – det skje ene og alene ved evangeliet. Det er ikke gitt noe annet navn verken i himmel eller på jord som mennesker kan bli frelst ved (Apg 4:12).
Kollektiv størrelse
Når det står at hele Israel skal bli frelst, må vi forstå det i en helbibelsk kontekst. Flere steder i Det gamle testamentet står det om hele Israel (1 Kong 12:1; 2 Krøn 12:1; Dan 9:11). Det er majoriteten som menes, at Israel kollektivt hører eller anerkjenner noe som en helhet. Dermed kan ikke verset bety hvert enkelt individ. Her er det en kollektiv tanke. Israels- og jødemisjon har dermed enorme løfter knyttet til seg, som ingen andre nasjoner har fått. Gud lover at en dag skal majoriteten i dette folket omvende seg og påkalle Herren Jesu navn.
I løpet av de totusen årene som er gått, har vi ikke sett at dette profetiske ord er gått i oppfyllelse. Majoriteten av det jødiske folk tror ikke at Jesus er Messias. Det er faktisk slik at de fleste jøder ikke har noe særlig kunnskap om Jesus fra Nasaret, eller Det nye testamentet. Likevel vet vi at det alltid har vært jøder som bekjenner troen på Jesus. De har ofte gjort det i det skjulte, men de har vært der.[2]
Den messianske bevegelse
Fra slutten av 1960-tallet oppstod en ny bevegelse i USA. Den bestod av jøder som trodde på Jesus, og som ville holde på sin jødiske identitet. De forstod seg som jøder som trodde på Jesus, og kalte seg messianske jøder. Innenfor jødedommen finnes det mange retninger. Vi kjenner nok best til den ortodokse jødedommen, men det finnes også reformerte jøder: for eksempel Den messianske bevegelse forstår seg selv som jøder – jøder som tror på Jesus.
Vi vet ikke helt hvor mange messianske jøder som finnes. Det er vanskelig å telle, men noen har forsøkt. I 1999 gjorde Caspari Center i Jerusalem en stor kartleggingsundersøkelse av bevegelsen i Israel. Da fant de at det var rett i underkant av 5000 messianske jøder i Israel. Nå holder Caspari Center på med en ny kartlegging, som vil være ferdig i 2019. Da vet vi mer nøyaktig hvor mange messianske jøder som bor i Israel. Man regner med at antallet er mellom 12-15.000, altså en tredobling på 20 år. Dette utgjør da i underkant av 0,3 % av alle jøder som bor i Israel.
Skal misjon være lett?
0,3 % høres fryktelig lavt ut, og det er det også. Enkelte har innvendt at når så få jøder tror på Jesus, betyr at det er nytteløst å drive jødemisjon. Jeg er dypt uenig i det. Karl W. Weyde skrev i 1977 at “Å unnlate å forkynne evangeliet for jødene når man gjør det for alle andre folkeslag, ville være antisemittisme i ny form. Dernest å betvile muligheten av å nå fram med evangeliet, er egentlig å tvile på Guds muligheter.”[3]
Vi har aldri fått løfter om at misjon vil være lett. Det vi har fått er en misjonsbefaling. For Paulus var det helt klart at evangeliet skulle forkynnes, selv om det kunne koste han livet. Han gikk med evangeliet, til jøde først og så greker.
Utvikling
Den messianske bruker ofte å sitere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier – velsignet er han som kommer i Herrens navn (Matt 23:39). I 1948 regner man med at det var ca. 25 jesustroende jøder i Israel. I dag er dette antallet mangedoblet. For første gang på mange, mange år bor det nå jøder i Israel, som løfter hendene og venter på han som skal komme igjen. Dette synes jeg er ganske sterkt. Selv om jeg skulle ønske at antallet messianske jøder i Israel var langt høyere, anerkjenner jeg at det skjer noe der nå.
I løpet av 2018 har det vært noen indikasjoner som tyder på at staten Israel kan være i bevegelse i forhold til Den messianske bevegelse. Staten Israel har aldri anerkjent messianske jøder som jøder. De mener de er kristne, og dermed ikke jøder lengre. Mange kristne anser messianske jøder som jøder. Dermed faller bevegelsen litt mellom to stoler. Det som er spennende nå, er om vi nærmer oss en mulig anerkjennelse av messianske jøder som jøder. Den 16. februar 2018 var det en artikkel på trykk i Jerusalem Post, som tok opp når Israel vil anerkjenne messiansk jødedom.[4] Det er nok enda et stykke igjen. Vi vet ikke hva en slik anerkjennelse vil føre til – men det er helt klart at det må være enormt stort dersom jødene anerkjenner at troen på Jesus er jødisk!
De første greinene
Tilbake til Romerbrevet 11. Paulus bruker her et tre-bilde, for å forklare det utvidede gudsfolket.[5] Her omtales Israel som de første greinene, eller de naturlige greinene (Rom 11:20). Hedninger blir ved troen podet inn, og har fått sevje fra roten sammen med dem (Rom 11:17). At Israel er det første eller de naturlige greinene henspiller på deres utvelgelse og førsterett til evangeliet. Vantroen til evangeliet har gjort at majoriteten nå er brukket av treet, for det er kun evangeliet som er Guds kraft til frelse. Ingen kan leve i en ekte gudsrelasjon uten gjennom evangeliet.
Dette er som sagt den store sorgen, at Jesus kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot han (Joh 1:11). Samtidig skriver Paulus at når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkeslagene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? (Rom 11:12).
Israels utvelgelse har et oppdrag – å vitne om Guds frelse. Dette oppdraget har ikke blitt trukket tilbake. Samtidig kjenner ikke Israel han de skal vitne om, og kan derfor ikke leve i sin utvelgelse. Like fullt har de et oppdrag. Dermed er det en prioritet å gå med evangeliet til dem. De er med sin utvelgelse kalt til å være i fronten for verdensevangelisering. Skal dette lykkes, må de få høre evangeliet, ta imot det og tro det. Først da kan de leve i sin utvelgelse, og være et vitne om Israels Gud og Messias i denne verden. Evangeliet skal forkynnes til jøder og hedninger – av jøder og hedninger. Dette er det utvidede gudsfolket i funksjon.
Selv om majoriteten er brukket av, så har Gud makt til å pode dem tilbake. Dette skjer ved troen på evangeliet. Paulus skriver at de skal bli podet inn, dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen (Rom 11:23). Skulle ikke Gud kunne pode de første greinene inn på sitt opprinnelige tre?
Evangeliet tilbake til jødene
Å gå med evangeliet til jødene er dermed en returmisjon. Vi går med et budskap til et folk som har retten til å høre det. Uten jødemisjon mangler Guds menighet noe helt vesentlig. For de første jesustroende menneskene må det ha vært helt uhørt å ikke gå med evangeliet til dem man hadde fått det fra. Dessverre er vi preget av kirkehistoriens mange feil og mangler.
Vi må gjenoppdage noe av vår arv – en misjonsgnist fra urkirken. De som gikk med evangeliet til jøde først og så greker. Dette skjedde helt klart samtidig, og apostlene gikk med evangeliet til både jøder og hedninger. Dette handler om en misjon strategisk prioritet. Det er særlig om det som var et først for apostlene, blir vårt nummer to eller tre. Det skulle være et først.
Mot slutten av 1700-tallet kom det en fornyet teologisk refleksjon i den protestantiske kirke. Rom 1:16 og Rom 9-11 ble på mange måter gjenoppdaget. Dette medførte en intensiv opprustning av kirkens ansvar overfor Israel. Flere israelsmisjonsselskaper ble stiftet, og i år 1900 var det rundt 1000 aktive jødemisjonærer i sving. De leste at evangeliet er for jøde først, og at hele Israel skal bli frelst. Ved å drive aktivt misjonsarbeid overfor jøder, var man med på å virkeliggjøre profetien fra Rom 11. Evangeliet skulle tilbake til utgangspunktet.
Ved å forkynne evangeliet til jødene, var man også med på å virkeliggjøre verdensmisjonsoppdraget. For dette folket har fått et særskilt ansvar for å være vitner om Guds frelse. Da må de få høre evangeliet:
Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?
Rom 10,14-15.
Her har vi et ansvar. Vi som hedninger har fått høre evangeliet, og kommet til tro på Jesus, Messias. La oss ta del i Paulus’ misjonsengasjement for Israel – at de må bli frelst (Rom 10:1). Det er mye israelsengasjement der ute, og mye av det er bra og viktig. Men dette vi nå snakker om er absolutt det viktigste. Evangeliet tilbake til jødene.
[1] Tidsadverb forteller når noe hender. Se https://www.ressurssidene.no/web/PageND.aspx?id=99208 for mer informasjon.
[2] Osker Skarsaune og Reidar Hvalvik har dokumentert dette i boken Jewish Believers in Jesus (2007), Hendrickson Publisher Inc, Massachusetts
[3] Weyde, K., W., (1977). For jøde først, Luther forlag AS, Sjalombok, Oslo
[4] https://www.jpost.com/Israel-News/Diaspora-Affairs-Will-Israel-ever-accept-Messianic-Jews-518129
[5] Se /hva-tror-vi/troens-rotter-og-det-utvidede-gudsfolket/
