Alt var ikke bare idyll i den første kristne menigheten. Mange av de første kristne var fattige og trengte hjelp. Derfor sørget apostlene for daglig matutdeling til de trengende.[1] Særlig var det mange enker som hadde det vanskelig.
Men denne hjelpetjenesten ble kritisert:
På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jødene å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdeling. Apg 6:1
Apostlene fant da ut at menigheten måtte velge ut noen menn til å ha særlig ansvar for hjelpen til de fattige – slik at apostlene fortsatt kunne
holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. Apg 6:4
Dette forslaget fikk tilslutning, og menigheten valgte sju menn til denne oppgaven, en av dem het Stefanus. Det står om ham at han
var full av nåde og kraft, og han gjorde under og store tegn blant folket. Apg 6:8
Stefanus arrestert
Flere menn fra en av synagogene i byen ga seg i ordskifte med Stefanus,
men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med. Apg 6:10
Dermed ble de sinte – og drøftet hvordan de skulle få tatt knekken på den frimodige diakonen.
De avtalte da i hemmelighet med noen menn at de skulle si: Vi har hørt ham tale spottende ord mot Moses og mot Gud. Slik hisset de opp både folket og de eldste og de skriftlærde. De gikk fram og grep ham og førte ham for Rådet. Der stilte de fram falske vitner som sa: Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og mot loven. Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal bryte ned dette stedet[2] og forandre de skikker som Moses ga oss. Apg 6:11-14
Ypperstepresten ga så Stefanus muligheten til å svare på anklagene mot ham, og Stefanus benyttet da anledningen til å holde en forsvarstale til Rådet.[3]
Stefanus la opp sitt forsvar som en oversikt over Israels historie fra Abraham av, men med særlig vekt på Moses og loven fra Sinai. Det var jo særlig der anklagerne mot ham hadde konsentrert seg. Han viser så hvordan folket den gang stadig satte seg opp mot Moses:
Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? – ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken. Han var den som førte dem ut, han gjorde under og tegn i Egypt og i Rødehavet og i ørkenen i førti år. Han er den Moses som sa til Israels barn: Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre. Apg 7:35-37
Og med den siste setningen så er Stefanus midt inne i det brennbare – at Moses, som rådsherrene trøstet seg til, han har profetert om Messias. Og så taler Stefanus direkte til lederne som skulle bestemme hans skjebne:
Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot – som deres fedre, så også dere! Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet. Apg 7:51-52
Det var sannelig litt av en forsvarstale Stefanus holdt. Han viste hvordan folket hadde stått Moses imot. Senere hadde de forfulgt profetene som forutsa at Messias skulle komme.[4] Og nå, sier Stefanus, har dere, folkets ledere, forrådt og myrdet Den Rettferdige.
Stefanus blir steinet
Stefanus’ tale ble ikke nettopp godt mottatt, og det er vel ikke så underlig. Det står faktisk at
da de hørte dette, stakk dem i hjertet, og de skar tenner mot ham. Apg 7:54
Stefanus synes ikke å ha festet seg ved dette. Han opplevde at Gud åpenbarte seg for ham, styrket og trøstet ham:
Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd! Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann som hette Saulus. Og de steinet Stefanus, mens han ba og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn. Apg 7:56-60
Stefanus er kristenhetens første martyr. Og han ble ikke den siste. Mordet på Stefanus utløste en veritabel forfølgelse av de kristne i Jerusalem. Mange ble fengslet, men vi hører ikke om at noen av disse mistet livet.[5]
Da Herodes Agrippa I ble konge i år 37 e.Kr., ble det verre. Han holdt seg inne med fariseerne, og da han forsto at han ble populær ved å forfølge de kristne, satte han i gang. Jakob, bror av Johannes, ble henrettet – og ble dermed den første av apostlene som led martyrdøden.[6]
Bibelen taler – underlig nok – om forfølgelse og lidelse for Jesu navn skyld som en velsignelse.[7] For Gud har lovet å være med den som blir forfulgt og må lide:
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? … For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8:35, 38-39
[1] Apg 2:44-45
[2] Joh 2:19-22. Jesus talte ikke her om templet i Jerusalem, men om sitt eget legeme. Det er altså sin egen oppstandelse på den tredje dag Jesus her taler om.
[3] Apg 7:2-53
[4] Stefanus bruker ”Den Rettferdige” som betegnelse på Messias.
[5] Apg 8:1-4
[6] Apg 12:1-2
[7] Matt 10:16-31
