Da Saul og følgesvennen ankom offerfesten og den storslåtte middagen, hendte det noe underlig. I festsalen satt det flere innbudte og høytstående gjester. De hadde ikke begynt å spise og det virket som om de ventet på noen. Saul kunne se at den øverste stolen stod tom, hovedpersonen hadde ikke kommet enda. Men nå var jo endelig profeten Samuel kommet, så da kunne festen starte og gjestene fordrive sulten.
Det som hendte videre husket nok den unge Saul resten av sitt liv. Samuel leder ham forbi der alle gjestene sitter og fører ham, Saul, opp til høysetet. På denne festdagen var det Saul som var hovedpersonen, det var ham gjestene ventet på. Midtpunktet og æresgjesten var Saul selv.
Dette var ikke en vanlig offerfest-dag, dette ble en historisk festdag der 30 viktige gjester satt og spiste, og midtpunktet denne kvelden var Saul selv. Dette husket nok gjestene tilbake på da Saul ble innsatt som konge i landet. «Vi var der, på offerfesten i Rama, vi var de første som så hva Gud hadde tenkt å bruke ham til.»
Men mest av alt var nok denne festen et tegn til Saul selv, for at han skulle vite hva Gud skulle bruke ham til. Samuel hadde fått tilberedt et spesielt kjøttstykke til den unge Saul. Låret med fettet ble brukt til å hedre Saul. Det ble ofte spist av en hedersgjest man ville sette pris på eller gi ære. I Moseloven var det også vanlig å gi dette stykket til prestene. Ikke bare satt Saul øverst i selskapet, men han fikk også det beste stykket. Nok et vitnesbyrd om at denne personen skulle spille en viktig rolle.
Dette festmåltidet med Saul som hedersgjest gir oss et bilde på hvordan det blir for et menneske som kommer i kontakt med Jesus og hans blod. Han leder deg til hedersplassen ved sitt bord. Uten at du har jobbet for det eller betalt for det - ja, uten at du fortjener det, får du hans nåde. Du får det for intet ved tro.
Etter endt festmåltid drar Samuel, Saul og følgesvennen ned igjen til byen. Der får de ta inn hjemme hos profeten, før de neste dag skal reise hjem igjen til Gibea. På morgenkvisten sitter Samuel og Saul på taket og samtaler sammen. Her får Saul satt ord på sine dypeste tanker og Samuel gir svar og råd på det han grubler på. Kanskje fikk Saul lys over sitt eget kall og det han bar på i sitt hjerte?
Tidlig om morgenen før det blir lyst setter Saul og vennen kursen hjem igjen. De har nå vært borte i fire dager, og det var nok flere som begynte å bli engstelige for hvor de kunne være. Saul ønsket nok neppe at esel-leteaksjonen skulle utvikle seg til en leteaksjon etter dem.
Samuel ønsker å følge dem et stykke på veien. Kanskje var det noe fra samtalene på taket som enda ikke var ferdig? Da de var kommet ut av byen sier Samuel til Saul at følgesvennen skal gå i forveien. Det er noe han vil snakke med Saul om på tomannshånd. Jeg vil la deg høre hva Gud har sagt. Det er et mektig ord som Samuel utdyper her. Hør hva Gud har sagt. Kanskje dette var det endelige svaret på det Saul gikk med i sitt hjerte? Har du, kjære leser, hørt hva Gud har sagt? Hør så skal din sjel leve, skriver profeten Jesaja. Ja, høre - men høre hva da? Vi hører jo noe hele tiden. Jo, du skal høre hva Gud har sagt. Hva har da Gud sagt, spør du kanskje. Jo, han har sagt og sier fortsatt i Joh. 3:16 For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Ja, hør på det Gud har sagt.
Saul trengte å høre det, ja, vi trenger alle å høre Ordet fra Herrens munn. Det står fast til evig tid, det er skarpere enn noe tveegget sverd og det kløyver marg og sjel og bein. Ingen kan bli stående når han lar seg bli sett. Må det være vår nød og vårt kall i verden at vi kan si til vår neste, til fjern og til nær, slik som Samuel sa til Saul: Jeg vil la deg høre hva Gud har sagt.
Samuel tok frem oljekrukken, helte den ut over hodet til Saul og salvet ham til fyrste over Israel. Der på sletten utenfor Rama, i hemmelighet uten noen andre øyenvitner, der ble Saul salvet som Israels første konge. Håndplukket av Gud og utvalgt til å være Hans redskap. Det skjedde ikke under festmåltidet sammen med de andre gjestene, det hendte heller ikke på taket eller hjemme hos profeten Samuel, men det skjedde her utenfor byen. Ingen fellesmarkering (den skulle komme senere), men dette ble en privat seremoni. Til stede var Samuel, Saul og Herren.
Etter salvelsen og Guds stadfestelse av Saul som konge står det: da ga Gud ham et annet hjerte. Er det ikke underlig at der ute i ingenmannsland, langt borte fra sykehus og kardiologer utfører Gud en narkosefri hjertetransplantasjon hos Saul? Saul fikk et nytt hjerte. Og det var ikke et hvilket som helst hjerte han fikk, det var et hjerte han fikk fra Herren.
I Ord. 23:26 sier Herren: Min sønn! Gi meg ditt hjerte! Eller hos profeten Esekiel 36:26 Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Det skjedde med Saul her. Han fikk et nytt hjerte og fikk en ny ånd i seg. Gud tok bort hans steinhjerte og gav ham et varmt kjøtthjerte i stedet.
Har Herren fått gi deg et nytt hjerte? Gud har ikke noen større tanke og ønske for deg og ditt liv enn nettopp dette: han vil gi deg et nytt hjerte. Han vil gi deg et nytt liv. Som vi leste i den lille Bibel: Gud sendte Sønnen sin, Jesus Kristus, i døden for å gi deg dette nye livet som bare han kan gi. Gjør som Saul. Åpne alle dine hjerterom for Herren og slipp Ham inn, så gir han av seg selv og vil ta bolig hos deg.
