Overskriften er et sitat fra en av Franz Kafkas bøker (Aforismer, 1918). Den oppsummerer presist den kristne tenkningen omkring kall og åndelig søken.
Det er mye åndelig lengsel i vår tid. Mange søker. Mange søker en dypere – eller om du vil, en høyere – mening med livet. Og de søker etter gode svar på sine mange spørsmål, sine store eksistensielle spørsmål. I filosofi og i ulike ideologier og religioner. Og de finner mye. Mye forskjellig og mye rart. Men også mye fint. Mye fint som de satser på og vil leve for. De finner mange slags svar. Mange deler av sannheten, delsannheter. Men de finner ikke Sannheten med stor S. Kan ikke finne den.
Vi kan rett og slett ikke finne meningen med livet når vi søker på egen hånd. Kompasset vårt er gått i stykker. Kompassnåla er ikke til å stole på. Ikke nå lenger. Fra fallets dag har «forstyrrende magnetiske felt» gjort den ustabil, upålitelig og villedende. Det ondes og Den ondes tilstedeværelse har fra da av skadet og pervertert våre åndelige søkerevner.
Derfor er det ikke sant, slik vi ofte hører, at mennesker søker Gud. Vi verken kan eller vil søke Gud. Ingen av oss. Vi kan søke åndelige opplevelser og følge religiøse lengsler, men vi søker ikke Gud. Ikke frivillig. Tvert om så søker vi bort fra ham. Vi flykter. Og gjemmer oss. Vi søker Gud like lite som en elev som skulker skolen søker opp læreren sin eller en tjuv leter etter politiet. Vi er på rømmen, på flukt bort fra Gud. Det er sannheten. Vi har retning bort fra og ikke hjem til Farshuset, som er vårt egentlige hjem. Alle sammen. Dette er syndefallets dramatiske konsekvens. Vi ser det allerede med våre første foreldre, Adam og Eva, som gjemte seg i hagen.
Jo da, vi søker. Men langs religionens vei finner vi ikke Gud. Aldri. Derfor har Kafka rett i sin påstand: Den som søker, finner ikke. Selvsagt gjelder ikke dette i livet som sådant. Der er det gode odds om å finne for den som søker. Men når det handler om å finne vårt åndelige opphav, så vil vi bare finne andre ting. Dette gjelder oss mennesker. Men Gud finner. Når han søker.
Og det er nettopp det han gjør! Søker. Hele tiden. Helt fra begynnelsen av. Slik han gjorde det første gang i hagen – i den svale kveldsbrisen. «Adam (og Eva), hvor er du?» Slik hyrden leter opp den ene bortkomne av de nittini trygge sauene. Og slik den gode faren er rastløs og oppsøkende til han får sønnene i hus – enten de har forvillet seg langt bort eller er like ved (Luk 15). Det er Gud som er den aktive. Det er han som aksjonerer. Og hans aksjon kaller på vår re-aksjon. At vi rekker hendene ut og sier «Ja takk!». Hadde ikke han sporet oss opp gjennom sin Sønns redningsaksjon, hadde vi aldri blitt funnet. Vi hadde vært tapt. Fortapt. Evig tapt. Derfor har vi ikke noe å vise til når vi endelig blir funnet. Verken av fromhet eller innsats.
Det eneste «søket» vi kan snakke om i evangelisk forstand, er at vi slik responderer positivt på dette himmelske initiativ. At vi «kommer til oss selv», så vi tar fatt på hjemturen. Men alt begynner i Fars hjerte. Initiativet ligger hele tiden der. Det er han som kommer oss i møte. Løpende. Med utstrakte armer. Med ufortjent invitasjon. Av nåde. Gratis. Det er det som er evangeliet. Slik Franz Kafka uttrykker det i neste setning i nevnte aforisme:
Den som ikke søker, blir funnet.
