Skjærtorsdag.
Sent denne dagen skjer det som er lang bortenfor vår fatteevne: Jesus – Guds Sønn – sann Gud – allmektig – skrek av redsel. Hva har vel Gud å være redd for?
Allerede i Galilea, lenge før den siste påsken, satte Jesus ord på hvor mye Han grudde seg (Luk12:50). I starten av påskeuken var Jesus forferdet i sin sjel (Joh 12:27). Torsdags kveld kom Han i dødsangst og Han var gjennomvåt av svette (Luk 22:44). Han bad så inntrengende, så lenge, med høye skrik. Han gråt høyt (Hebr 5:7).
Selvsagt var Jesus redd for at mennesker skulle fortapes. Det var jo derfor Han frivillig gikk gjennom dette Han hadde slik angst for. Men redselen Hans gjaldt noe annet. Han var livredd den Gud Fader som Han er ett med (Joh 10:30).
Her må vi ta en parentes og tenke på hvem Gud er.
Gud er en fortærende ild (Hebr 12:29).
Selv ikke hele universet, med de “observerte” 93 milliarder lysår i alle retninger ut fra jorden, er stort nok til å romme Gud (1 Kong 8:27). Så tenk deg en ildkule, uendelig mye større enn 186 milliarder lysår: Slik er Gud!
Ikke rart at ingen kan se Gud og leve (2 Mos 33:20)!
Ingen kan komme til Hans nærhet, for ingen kan bo ved en fortærende ild (Jes 33:14)! For Gud elsker rettferd og hater ondskap (Salme 45:8). Han er tre ganger hellig og forferdelig å havne i hendene på (Hebr 10:31).
Jesus, Guds Sønn, havnet i Gud Faders hender som den legemliggjorte samling av all synd og ondskap i hele verdenshistorien (2 Kor 5:21).
Det var forferdelig.
Jesus skrek av redsel.
Likevel gjorde Jesus det som var Hans største redsel. Det er kjærlighet. Jesus valgte det for at du skulle slippe å møte Gud med samme redsel.
For det må du, hvis du en dag skal møte den hellige Gud med dine egne synder.
Da er det bedre å møte Gud med at vi har omvendt oss fra våre synder og tatt imot Guds tilgivelse.
For DA!
Da blir det som i sangen av Gerrit Gustafson (1990):
Bare på grunn av din nåde.
Bare på grunn av ditt blod.
Far, får jeg lov til å komme,
bare fordi du er God.
I dine kjærlige armer
er nåde å få.
Tett til ditt bankende hjerte
får jeg lov å komme nå.
Tenk å få komme tett på det bankende hjerte og i de kjærlige armene til ildkulen på mer enn 186 milliarder lysår!
Tenk å kunne ha frimodighet og trygghet til å tre inn i den fortærende ilds nærmeste nærhet!
Det er en vanvittig realitetsforandring som skjedde da Jesus gav sitt blod for oss (Hebr 10:19-22).
Dette er det viktig for Jesus at vi husker på og minner hverandre om. Derfor gjorde Jesus noe med sine disipler den samme dagen, mens angsten bygget seg opp. Han innstiftet nattverden, for at vi alltid skal huske. Og gjør det ofte, sa Jesus (1 Kor 11:26).
For vi trenger alltid å trøste oss med nåden!
Derfor er dette selve definisjonen på den som hører Jesus til: at du har tatt et oppgjør med alt det onde i ditt liv (Gal 5:23).
Vi skjuler da ikke noe for den hellige Gud! For den som frykter Gud, hater det onde (Ordsp 8:13) Og med tanke på hvem Gud er, så er gudsfrykt det eneste rette og fornuftige sinnelag.
Jesus gjorde enda en ting denne dagen. For frelsen er ikke bare vår egen egoistiske greie. Den er for alle mennesker. Og det er vårt ansvar.
Derfor vasket Jesus disiplenes føtter midt i dette påskemåltidet. Han ville lære oss at slik Han gav seg selv for oss, slik skal vi gi oss selv for andre (Joh 13:15).
Også andre har sine synder.
Også de er sonet av Jesus.
De trenger at du tilgir dem.
De trenger at du kaller dem til omvendelse.
De trenger at du forteller dem om Jesu frelsesverk.
De trenger å komme i de kjærlige armene på den fortærende ild.
