Synd i en positivitetskultur
«Å snakke om synd som kirken har pleid å gjøre, er et språk folk ikke forstår. Det holder oss fast i krevende gudsbilder og legger stein til byrden for mennesker som prøver å mestre livets utfordringer som best de kan.»
Slike motforestillinger kommer ikke bare fra dem som kritiserer den kristne tro utenfra. De har slått røtter også blant oss som er troens folk, i hvert fall som et instinkt. Kanskje er de skjult under mer teologisk ansvarlige formuleringer. Men bevisst eller ubevisst påvirker de prioriteringene våre, ofte grunnleggende. Vi tenker: «Er det ikke kirkens oppgave å bekrefte mennesker i livet de lever? Er det ikke det positive som frigjør?» Vi er mer smittet av tidens populisme enn vi kanskje er villige til å ta innover oss.
«La oss fokusere på det positive!» Noen ganger er denne oppfordringen helt på sin plass. Men den kan også brukes som avledning fra noe ubehagelig vi helst vil unngå. Motstanden mot å se ærlig på vår eget slagg er påfallende hardnakket. Hos oss alle. Det er signaturen til den falne naturen. Det har aldri vært særlig populært å snakke om synd. På det punktet er det ingen grunn til å tenke at vår tid skiller seg ut på noen måte.
Jeg tenker mye på vekkelse om dagen, på hvordan vi igjen kan bli vekkelsens folk. Det slår meg hvor opptatt mange som har et uttalt engasjement for vekkelse og åndelig fornyelse, er av å forvandle menigheten til en positivitetskultur. Management- og coachingmentaliteten inntar menigheten og begynner å dominere prioriteringene.
Målrettet arbeid for Guds rike betyr at vi må fokusere på våre gudgitte gaver og muligheter, fremelske det positive, heie hverandre frem på veien mot virkeliggjorte visjoner. Det er nesten som om en tror det er dette som er nøkkelen til gjennombrudd for evangeliet, at det er dette som skal til for at fornyelsen skal komme. Samtidig trekkes det gamle budskapet om synd og nåde stadig lenger tilbake i kulissene.
Vekkelse, synd og nåde
Nettopp vekkelse var i fjor vår tema for en artikkelserie i avisa Dagen. I den forbindelse ble også en av biskopene i Den norske kirke intervjuet. Det vekket reaksjoner da han benyttet anledningen til å trekke i tvil relevansen av skjemaet synd og nåde for dagens mennesker.
Biskopens poeng var at det er andre ting vi må forkynne først. Han begrunnet det med at kirken må «møte folk der de er» og at vi «kommer lenger med å først snakke om Jesus som sannheten og om det positive ved troen som en form for livsbekreftelse og trygghet. Dette fordi angsten og utryggheten finnes fortsatt blant oss.» Han la til: «Først senere kan vi utfolde evangeliet som frelse fra dommen».
På ett punkt vil jeg komme biskopen i møte: Det er ikke enkelt å kommunisere dette med synd i dag. Kulturen vår er gjennomsyret av en terapeutisk tankegang. Derfor har vi mye lettere for å se på oss selv som såret eller som offer enn å erkjenne ansvar og skyld. Det blir ikke enklere om Gud trekkes inn i ligningen ved at vi bruker et religiøst begrep som synd.
Spesielt om kirken snakker om synd og skyld på en abstrakt og klisjépreget måte, tror jeg fort det er «skamrommet» i mennesker vi kan komme til å treffe. Når synd og skyld forveksles med skam, blir det som formidles oppfattet som et angrep på selve vår verdi som menneske.
Er løsningen så å la budskapet om synd og nåde komme i andre rekke? I praksis blir ofte konsekvensen av å tenke langs linjene biskopen gjør, at en stadig sjeldnere vender tilbake til det som er troens sentrum og kjerne. Vi gjør forkynnelsen av synd til gjenstand for strategiske overveielser, en nøye beregning av hva vi tror mennesker vil kunne «tåle». Men når passer det egentlig å snakke om synd?
Jeg tror heller på en annen vei. Møter vi kulturelle barrierer, må vi lete desto mer iherdig etter innfallsvinkler og kjempe frem et språk som kan gjøre budskapet forståelig. Og minst like viktig: Som kristne må vi snakke sant og troverdig om vår personlige kamp med synden og Jesu makt til å sette fri.
Hva vi kan lære av vekkelseshistorien
Først og sist er målet for kristen forkynnelse å skape et møte med den levende Gud. Det er nesten noe ironisk over at biskopen problematiserer skjemaet synd, dom og nåde når konteksten nettopp er vekkelse. Noen sannheter vi trenger å trekke frem fra glemselens slør illustrerer vekkelseshistorien bedre enn noe annet. Jeg tenker spesielt på to ting.
For det første: Dypest sett er det bare Gud som kan overbevise om synd. Dette er klassisk kristen erfaringskunnskap fundert i Bibelen. Men under vekkelser blir det særlig tydelig demonstrert.
Det finnes et gammelt ord for denne erfaringen i det teologiske vokabularet: compunctio. Det er latin og betyr direkte oversatt «stikk». Når Guds ånd «stikker i hjertet», eller rammer samvittigheten, ledes mennesker til ekte omvendelse og anger.
En levende illustrasjon finner vi i Det nye testamentet i pinsedagsfortellingen:
Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet .. Apg 2:37
Et annet eksempel er når Paulus i 1 Korinterbrev skriver om hvordan mennesker kommer inn i menigheten og vender om til Gud når de blir «rammet» av profetiske ord som avslører deres innerste tanker (1 Kor 14:24-25).
I de gamle vekkelsesmiljøene snakket en gjerne om «syndenød»: Mennesker får lys over konkrete synder og ser avgrunnen i seg selv så de innser at de trenger Jesus. Naturligvis finnes det i vekkelseshistorien også eksempler på at en har forsøkt å manipulere og presse frem sånt som dette. Men i den ekte vekkelsen finnes en uvanlig kraft og spontanitet som vitner om at det er Gud selv som rører ved samvittighetene.
Når jeg skriver dette, har jeg nettopp lest boka The Revival We Need av Oswald J. Smith. Boka inneholder mange gripende referat fra vekkelseshistorien, sammen med Smith’s egne erfaringer fra vekkelsen i Canada han sto i på begynnelsen av 1900-tallet. Å be om overbevisning om synd, er ifølge Smith et helt nødvendig grunnarbeid for vekkelse. Når han skulle forkynne, kunne han ligge på knær i timevis for at Gud skulle skape syndserkjennelse hos dem som hørte på, og slik gi gjennombrudd for evangeliet.
Det andre vekkelseshistorien kan lære oss, er at oppvåkning og vekkelse alltid begynner med Guds folk. Vekkelsens pionerer er ikke først og fremst opptatt av det åndelige forfallet «der ute»; de har selv gått gjennom renselsens ild etter å ha oppdaget forfallet i seg selv.
De erkjenner sin lunkenhet og åndelige fattigdom, sine harde hjerter og kompromisser. Guds ånd har vekket dem fra den åndelige søvnen. De forstår at de trenger – desperat – det Jesus gjorde på korset. Alt begynner der. Når den smittsomme fornyelsesilden faller, er det først etter at vekkelsesfolket har gått gjennom renselsens ild. Det er også denne renselsen som skaper nøden for andre som driver dem ut av sine kristelige elfenbeinstårn.
Muligheter kulturen gir for å snakke om synd
Leter vi etter spesielle positive muligheter i kulturen for å snakke om synd, tror jeg de finnes. Vi lever for eksempel i et samfunn der åpenhet og autensitet er høyt verdsatt. Det er blitt mer akseptert å dele ting vi strever med i det skjulte. Vi snakker mer åpent enn før om sånn som skam, avhengighetsmønstre og ulike former for selvdestruktiv atferd.
Det finnes strømmer i kulturen som skaper bevissthet om de dypereliggende kreftene i sjelen som holder oss fanget og nede. Kanskje er veien fra livsfølelsen hos mennesker i dag til det Paulus skriver om synden som en makt som gjør oss til slaver, kortere enn vi tenker. Erfaringen at skadelige og irrasjonelle impulser og drivkrefter holder oss fanget i oss selv, tror jeg mange kan relatere til.
At vi som mennesker sitter fast i slike ting, er innvevd i dypere åndelige realiteter. Det tror vi som kristne. Den sekulære logikken forteller mennesket som strever at det må nøye seg med svarene fra psykologien og håpet andre mennesker kan gi dem. Den kristne tro oppfordrer oss til å se lenger, den løfter både diagnosen og løsningen over på et annet plan: Det er Én som kjenner oss helt til bunns, og Han er selv er uten forandring og skiftende skygge. Gir vi Ham alt som er vårt – av synd, sår og slagg – gir Han oss alt som er Hans. Han gir dyp tilfredsstillelse for livet her og nå – og for evigheten.
Fri fra syndens fangarmer – tre fortellinger
Så er spørsmålet om vi som er kristne tror dette, ikke bare i teorien, men lever det ut som en realitet vi både erfarer og kan vitne om.
En gjeng alminnelige kristne møtes i smågrupper annenhver uke for å bekjenne syndene for hverandre. De deler med hverandre – uten filter – helt vanlige «hverdagssynder»: Misunnelsen i forhold til en kollega, bråsinnet overfor kona, den snikende selvmedlidenheten, små og store løgner – hva som måtte komme opp. Så tilsier de hverandre syndenes tilgivelse og ber for hverandre.
To kristne ledere som har stått sammen i et arbeid over tid, innser at de har vært eksponenter for en åndelighet som er falsk og menneskesentrert. Gjennom en åndelig krise forstår de at de i tjenesten har vært mer opptatt av å bygge egne imperier enn av å fremme Guds rike. De bryter tvert av, omvender seg for Gud og mennesker, og begynner å gå en ny vei i tillit til Ham som gir nåde til de ydmyke.
En mann som har vært i pornoavhengighetens helvete, blir satt fri når Jesus griper radikalt inn. Han begynner å dele sitt vitnesbyrd med kolleger som ellers er helt uvant med å høre om synd. Budskapet får et gjennomslag en knapt trodde var mulig i det sekulære Norge.
Slike ting skjer her til lands om dagen. Fordi jeg har møtt disse menneskene, vet jeg det. Om vi er på jakt etter frøene til vekkelse, tror jeg det er her vi finner dem – og ikke der en fremmer «vekkelseskultur» ved å surfe på tidens positivitetsbølge.
Hva det positive egentlig er
«La oss fokusere på det positive!» Ja, hva er egentlig det positive og livsbekreftende når det kommer til stykket? Det er tragisk når vi som kristne forholder oss til synden som Peer Gynt til bøygen – og går utenom det ubehagelige. Har vi lært Gud å kjenne, finnes det egentlig ikke noe mer positivt – det vil si nådefullt – ord enn synd. Fordi det finnes botemiddel for den: Jesu kors og blod! Jesus vil løse oss fra båndene som holder livet vårt tilbake! Ingenting gjør evangeliet så virkelig for oss som å erfare å bli fri fra syndens kvelende fangarmer. Det er å finne skatten i åkeren.
Denne teksten ble først publisert i januar 2019.
