Den første Pride-paraden i Oslo ble avholdt i 1982. I dag har arrangementet vokst til en stor og innflytelsesrik bevegelse. 2022 er dessuten utpekt som “Skeivt kulturår”, og man investerer ekstra tungt i en ti-dagers festival i hovedstaden.
Spørsmålet er bare hvordan vi som kristne skal forholde oss til dette fenomenet? Kan vi bli med på det regnbuefargede toget selv? Det er tydelig at pride-bevegelsen samler mennesker av mange forskjellige slag, og med mange forskjellige motiver. Først og fremst samler den selvfølgelig mennesker fra LHBTI + -bevegelsen (lesbisk, homofil, bi, trans, intersex og mer). Denne bevegelsen er imidlertid like viltvoksende som bokstavrekken jeg nettopp brukte.
Det rommer erfarne homo-aktivister.
Det rommer usikre tenåringer.
Det rommer bevisste ideologer.
Det rommer folk som for en dag “bare vil være seg selv.”
Det rommer folk som lever i seksuell troskap.
Det rommer personer med umettelig seksuell apetitt, som aldri ville drømme om å knytte bånd med en og samme partner.
Mange av oss forbinder Pride med de mer vulgære elementene, og det er gode grunner til å trekke frem dette fenomenet. Deler av arrangementet viser en forbløffende kombinasjon avdekadanse, nakenhet og seksuell forvirring. Men det er også viktig å se at dette bare er en del av festivalen. Fremfor alt representerer den i dag en form for folkebevegelse – og en frihetsbevegelse. Hundretusenvis av mennesker som ikke identifiserer seg som LHBTI+ kommer til festivalen for å vise sin støtte til det de oppfatter som en sårbar minoritet, og for generelt å ta del i festen.
Transspørsmålet
De siste årene har fokuset i store deler av LHBTI+-bevegelsen vært på transspørsmålet. Før EuroPride i Stockholm for noen år siden var for eksempel trans valgt som festivaltema, og nettsiden forkynte følgende: «I over 60 land i verden er det for tiden ulovlig å endre kjønnsidentiteten din. Som forberedelse til EuroPride 2018 i Stockholm og Gøteborg vil vi derfor å understreke det vi virkelig kjemper for: menneskeretten til å være den du virkelig er.»
Når man gjør trans til et overordnet tema på denne måten, er det flere ting man skal ha klart for seg:
- Det finnes en medisinsk eller psykiatrisk diagnose kalt transseksualisme eller kjønnsdysfori. Historisk har den blitt gitt til mellom 1 av 5 000 og 1 av 30 000. I Sverige var det lenge rundt 20 personer per år. Dette tallet var gjeldende så sent som i 2012.
- De siste årene har antallet personer som søker medisinsk hjelp for såkalte kjønnsidentitetsutredning (som på sikt kan føre til hormonbehandling og/eller kjønnskorrigerende inngrep) økt enormt. Ved Astrid Lindgrens Barnasjukhus var det i 2015 oppe i 116 personer og året etter over 200. I 2019 var det totale antallet unge som søkte seg til kjønnsdysforiutredning i Sverige oppe i 1940 – en 160-dobling sammenlignet med begynnelsen av 2000-tallet!
- Årsaken til dette er stort sett ukjent. Legene ved Astrid Lindgrens Barnasjukhus skriver i Läkartidningen 9–10/2017: «Selv om biologiske faktorer antas å spille en avgjørende rolle, kan (til nå ukjente) miljøfaktorer ikke utelukkes. … Siden autismespekterforstyrrelser er alvorlig overrepresentert blant de som søker kjønnsskifteterapi (opptil 26 prosent), er det mulig at det er en sammenheng, men det er uklart på hvilken måte og om det kan være vanlige underliggende faktorer: biologiske, psykologiske eller sosiologiske. … Én forklaring kan være tilgjengeligheten av kunnskap og informasjon via internett, som gjør at unge mennesker kan «kjenne seg igjen». En annen er virkningen av LHBTQ-bevegelsen, som betyr at transseksualisme blir akseptert på en helt annen måte enn før.»
- Nyere forskning har i stor grad bekreftet dette, og det snakkes nå om trans som en «sosial smitte» i den unge generasjonen.
En sak utenfor samfunnets kontroll
Alt i alt gir dette et bilde av situasjonen som tyder på at transproblematikken er i ferd med å vokse utover samfunnets kontroll. Det er også relevant at trans i en kontekst som Pride slett ikke er begrenset til medisinske transseksuelle. I stedet brukes trans som et paraplybegrep som også omfatter transvestitter og personer som «ikke følger gjeldende normer for hvordan en person med et visst juridisk kjønn skal være» (RFSL.se).
Dette betyr også at trans i mange kretser har blitt et ideologisk utsagn: et identitetsbegrep å knytte seg til for de som ønsker, eller opplever, å være litt annerledes enn flertallet.
Det er også her det oppstår en risiko som allerede har begynt å få innvirkning på dagens unge generasjon, nemlig at det blir mer og mer «innafor» å ikke identifisere seg med sitt biologiske kjønn. Barn og unge som strever med sin identitet og seksualitet kan dermed overtolke denne ambivalensen, og helt unødvendig identifisere seg som noe annet enn sitt biologiske kjønn.
Transtrenden kan også sies å illustrere noe annet som har betydning for vår egen tid, nemlig den radikale individualiseringen. Alle forventes å definere seg selv, og å gjøre det uavhengig av faktorene som tradisjonelt har vært sett på som avgjørende i denne prosessen – kroppen vår, reproduksjonsorganene våre, kromosomene og hormonsammensetningen vår. Når Pride snakker om «menneskeretten til å være den du egentlig er», mener man at vi som mennesker «er» litt uavhengige av alle disse faktorene.
Trans og menneskerettigheter
Met dette som bakgrunn er det bekymringsfullt at Pride så sterkt kobler transspørsmålet sammen med menneskerettigheter. For enhver kristen burde det være åpenbart at alle mennesker er like mye verdt, og at også seksuelle minoriteter fortjener å bli behandlet med kjærlighet og respekt. Men det er ikke dermed sagt at vi trenger å svelge ideologien rundt kjønn og identitet som store deler av LHBTI+-bevegelsen har valgt å forkynne. Det er heller ikke sagt at «alle menneskers like verdi» betyr at alle livsstiler og familiekonstellasjoner skal anses som like viktige for å ivareta samfunnet som helhet.
Når vi snakker om Pride-bevegelsen med våre naboer, venner og egne barn, er det viktig at vi ikke lar vår egen tvil slå over til fordommer og forakt. Vi skal også kunne glede oss over at vi i år feirer 50-årsjubileet for avkriminaliseringen av homofili. Samtidig er vi i vår fulle rett til å stille spørsmål ved både det politiske og ideologiske budskapet som skal formidles under sommerens Pride-festivaler. I dette kan vi vise til vår kristne tro, og til både den gode og grunnleggende skapelsesorden som deler menneskeheten i to hovedkategorier: menn og kvinner.
Den lille gruppen som ikke passer inn i denne normen må tas på alvor, men å rekonstruere hele det generelle synet på identitet og seksualitet av hensyn til dem er ikke bare urimelig – det er også et svik mot den voksende folkemengden som ledes av denne ideologien til å tro de er noe annet enn det de faktisk er. Et slikt svik kan neppe være et uttrykk verken for Guds kjærlighet eller for alle menneskers like verdi.
Opprinnelig publisert sommeren 2018 i ELM-BVs magasin Till Liv. Delvis omskrevet før publisering på Foross.no
