Fra tid til annen hevdes det at Luther ikke skrev eller talte mye om helliggjørelse. Til dette er å si at Luther har skrevet mye om denne saken. Mest kjent er nok skriftene Store og Lille Katekismus (1529), der vi blant annet finner hans forklaringer til de ti bud. Her nevner vi også skriftene «Om de gode gjerninger» og «Et kristenmenneskes frihet», som begge kom i 1520. De 95 tesene om avlatshandelen fra 1517, handler i stor grad også om det kristne livet. Med utgangspunkt i de skriftene vi her har nevnt, skal vi i det følgende se nærmere på hvordan Luther tenkte om det vi kaller læren om helliggjørelsen. I praksis betyr det at vi vil skrive om det Luther kalte gode gjerninger.
Det kristne livets innerside og ytterside
Når Luther forklarte hva de gode gjerninger er, tok han ofte utgangspunkt i at det kristne livet har en innerside og en ytterside. Med ordet "innerside" siktes først og fremst til hva mennesker tror, tenker og føler. Med "ytterside" siktes til livet slik det viser seg i forhold til andre mennesker, i samfunnet, familien, arbeidsplass og menighet. Luther var opptatt av at de gjerningene mennesker gjør er preget av deres tanker, følelser og tro. Dette kom til uttrykk allerede da han 31. oktober 1517 la frem sine 95 teser om avlatshandelen. Den katolske botslærens krav om at mennesker selv må gjøre opp for sine synder skaper angst og frykt, i stedet for tillit og trygghet. Den kan derfor ikke sette mennesker i stand til å gjøre gjerninger som i egentlig forstand er gode, mente Luther.
Som alternativ til den katolske botslæren, utviklet Luther det vi kan kalle en evangelisk lære om bot. For Luther bestod boten i å bekjenne sine synder for Jesus Kristus. Han presiserte at syndstilgivelsen ikke oppnås ved gjerninger som man gjør for å veie opp det man ber om tilgivelse for. Den er heller ikke avhengig av en prest som forlanger botsøvelser som betingelse for å meddele syndstilgivelse på Guds vegne. Nåden gis i sin helhet fordi Jesus Kristus allerede har gjort opp for menneskenes synder ved sin død og oppstandelse. I de 95 tesene skriver Luther blant annet følgende om dette:
«Enhver kristen som sørger inderlig over sine synder, har full ettergivelse av straff og skyld…».
Luthers poeng er at alle kristne har fri adgang til Guds nåde. Han utdyper hva han mener med dette i Lille katekisme. Her skriver han avslutningsvis at vi som tror på Jesus Kristus innbys til å motta tilgivelse for våre synder hver dag. Dette er noe vi trenger. Ikke bare med tanke på å bli bevart i troen, men også med tanke på det kristne livet.
Om de gode gjerninger
I skriftet «Om de gode gjerninger» presiserer Luther at gode gjerninger består i å leve etter de ti bud. Om dette skriver han følgende:
For det første må man vite, at det ikke finnes andre gode gjerninger enn de alene som Gud har påbudt, likesom det ikke finnes noen annen synd enn den som Gud har forbudt. Den som derfor vil ha greie på gode gjerninger og gjøre dem, han behøver ikke å vite om noe annet enn Guds bud.
Hva var grunnen til at Luther legger så sterk vekt på budene? Et viktig svar er at det på Luthers tid var utviklet en lære om at det finnes bestemte gjerninger som er spesielt fromme og fortjenestefulle, fordi de gikk ut over det som kreves i de ti bud. Slikt som å reise på pilegrimsreiser, delta i korstog, avlegge sølibat-løfte, gå i kloster, drive med faste og så videre. Denne læren tok Luther et sterkt oppgjør med. I stedet hevdet han at gode gjerningene nettopp består i å leve etter budene. Dette virket befriende i Luthers egen tid, og virker nok slik også i vår tid. Det skjer jo også i vår tid at mennesker utvikler oppfatninger om at det finnes spesielt fromme gjerninger, uten at dette kan begrunnes i budene.
Det spesielle med troens gjerninger
Luther var selvsagt klar over at både kristne og ikke kristne kan strebe etter å leve i samsvar med budene. Likevel mente han at det er forskjell mellom hvordan budene oppfylles av ikke-kristne og kristne. De gjerningene kristne gjør er annerledes, fordi de er «preget» av det de tror på.
Spørsmålet er så hvordan troen preger de gjerningene en kristen gjør. Når Luther svarer på dette spørsmålet, tar han utgangspunkt i det troen dypest sett er, nemlig tillit og fortrøstning til Gud. Fordi troen stoler på at hele frelsen hviler i Jesus Kristus, setter den menneskers samvittighet i frihet. Nettopp derfor preger troen de gjerningene en kristen gjør.
I «De gode gjerninger» utdyper Luther hvordan han tenker om dette, ved å sammenligne troen på Jesus med det forholdet som er mellom ektefeller som har det godt sammen. Når ektefeller har kjærlighet og tillit til hverandre, blir de gjerningene de gjør overfor hverandre preget av dette. De handler i trygget og kjærlighet, ikke i angst. Luther skriver følgende om dette:
“Dette kan vi se ved et alminnelig eksempel: Når en mann og en kvinne lever etter hverandres kjærlighet og behag, hvem lærer dem da hvordan de skal oppføre seg, hva de skal gjøre, la være, si, tie med eller tenke? Bare den gjensidige tillit lærer dem alt dette, og det mer enn det trenges. Det er ingen forskjell på gjerninger for dem, de gjør det store, lange og mangfoldige like gjerne som det lille, korte og enkle; og de gjør det med glad, fredfullt, sikkert hjerte, og er helt frie individer.
Men hvis det er tvil, så søker enhver det som han mener er best. Da begynner han å utmåle for seg selv en forskjell på gjerningene, og tenker på ved hvilken gjerning han kan erverve seg gunst. Og allikevel går han i vei med tungt hjerte og stor ulyst, er straks engstelig, mer enn halvt fortvilet, og blir ofte til en narr ved det hele.
Altså, et kristent menneske, som lever i denne tillit til Gud, han kjenner alle ting, formår alle ting, våger å gjøre alle ting som bør gjøres. Og han gjør alt med glede og i frihet. Ikke for å samle mange gode fortjenester og gjerninger; men det er en lyst for ham å behage Gud, å tjene Gud i renhet, uten tanke på lønn, tilfreds med at det behager Gud”.
Ektefellene gjør altså ikke godt mot hverandre for å kjøpe hverandres kjærlighet. De handler i godhet fordi de elsker hverandre. Nettopp dette anvender Luther når han skal forklare hva som er spesielt med troens gjerninger. Når sanne kristne gjør gode gjerninger til ære for Gud, er det ikke fordi han eller hun ønsker å gjøre seg fortjent til Guds nåde. Nei, deres forhold til Gud hviler på en trygg og sikker grunn. De lever i troen på at de allerede er kjøpt og betalt ved Jesu blod. De gjerninger de gjør, preges nettopp av dette.
Om et kristenmenneskes frihet
Luthers forståelse av forholdet mellom troen og de gode gjerninger blir kanskje enda tydeligere i «Om et kristenmenneskets frihet». Dette skriftet er disponert i samsvar med Luthers lære om kristenlivets indre og ytre side. I første del skriver Luther om troen og forholdet til Gud, under overskriften «Den kristne frihet». Så skriver han i andre del, om hvordan det kristne livet skal komme til uttrykk i det ytre, som følge av troens forhold til Gud. Hovedoverskriften er «Det ytre menneske», og her innleder Luther med å skrive følgende:
“Vi kommer nå til den andre del, det ytre menneske. Her vil vi gi svar til alle dem som forarges over det som foran er sagt, og pleier å si: «Nå vel, når altså troen er alt, og alene er nok til å gjøre rettferdig, hvorfor er da de gode gjerninger befalt? Så vil vi bare være ved godt mot, og ikke gjøre noe.» Nei, min gode venn, ikke slik! Det ville nok forholde seg så, hvis du bare var det indre menneske og var blitt helt igjennom åndelig. Men dette skjer ikke før på den ytterste dag. Her på jorden er og blir det bare en begynnelse og vekst, som fullendes først i den hinsidige verden. (…) «Et kristenmenneske er en villig tjener og alle undergitt.» Just fordi han er fri, behøver han ikke å gjøre noe. Fordi han er tjener, må han gjøre alt. Hvordan dette går for seg, vil vi nå se nærmere på”.
Luthers poeng også her, er at troen setter menneskets samvittighet og sinn i frihet. At troen blir til, er ensbetydende med at det skapes et nytt menneske som vil gjøre gode gjerninger. Samtidig gjør Luther oppmerksom på et annet forhold, nemlig at den kristne har "to naturer". Sammen med troen og det nye livet gjør også trangen til synd og opprør seg gjeldende. For en kristen er det derfor nødvendig å motta syndstilgivelsen daglig, poengterer Luther. Ved det vokser troen, mens synden mister sin kraft. I forlengelse av dette skriver Luther så om hva de gode gjerningene konkret består i. Vi skal kort skissere Luthers tenkning om dette, og vender da tilbake til hans lære om budene.
De ti bud
Luther deler som kjent budene i to hovedparter. De tre første budene kaller han lovens første tavle, mens de syv siste kalles den andre tavle. De tre første budene handler om menneskets forhold til Gud, mens de syv siste viser hvordan vi skal leve i forhold til våre medmennesker. Luthers forklaring til det første bud, "Du skal ikke ha andre guder enn meg", er særlig viktig å merke seg for å kunne forstå hans helhetlige tenkning om hvordan et menneske skal leve. Nok en gang peker Luther på troen og tilliten til Gud som helt grunnleggende for det kristne livet. I Store Katekisme skriver Luther derfor følgende i sin forklaring til det første budet:
“En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din gud rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to: tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud”.
Luther poengterer ellers at Guds bud er gode for menneskene. Det er for øvrig en sannhet som det bør tales mye mer om i vår tid. Budene er ikke bare gitt for å anklage oss og overbevise oss om at vi trenger tilgivelse av Gud. De er faktisk også gitt for at vi skal leve etter dem. Budene er gode fordi de viser hvordan mennesker bør leve for å ha det godt seg i mellom.
I så måte taler budene om forholdet mellom foreldre og barn, forholdet mellom ektefeller, og om vårt forhold til medmennesker ellers. De gode gjerningene er ifølge Luther, det vi gjør i hjemmet, overfor våre nærmeste, på arbeidsplassen. De omfatter også de plikter vi tar på oss i forholdet til samfunnet for øvrig.
Avslutningsvis skal vi utdype enda noen viktige sider ved det som særpreger de gjerningene som troende mennesker gjør. Vi forholder oss fortsatt til Luthers skrifter, men vil nå i større grad også trekke inn enkelte viktige bibeltekster som bekrefter og utdyper det som er skrevet til nå. Det vi vil si noe om er hva som konkret gjør troens gjerninger spesielle.
Jesus som forbilde
Det ser ut til at Bibelen vil lære oss å følge budene slik Jesus selv levde etter dem. Når budene anvendes på kristne, peker de derfor også på Jesus som et "bilde" som skal bli synlig i våre liv. Luther skriver følgende om dette i «Et kristenmenneskes frihet» (1520).
“Derfor skulle det med rette være alle kristnes eneste gjerning og øvelse at de riktig lot ordet og Kristus vinne skikkelse i seg og stadig øvet og styrket denne tro. For intet annet verk kan skape en kristen”
Jesus oppfylte budene på en kjærlig måte. Vi formanes til det samme, mener Luther. Vi skal derfor leve etter budene slik at det blir til det gode for våre medmennesker. Ikke bare for dem som står oss nær, men også for andre. Når Luther skriver om dette, ser vi at han fortsatt tenker med utgangspunkt i kristenlivets indre og ytre side. Ved å leve under nåden skal de som tror også omdannes etter Jesu Kristi bilde i sitt indre. Dette skal så vise seg i det ytre, ved at den troende blir mer og mer lik Jesus.
Med dette er det ikke sagt at vi virkelig klarer å leve fullkomment slik Jesus gjorde. At vi ikke kan være fullkomne, skal likevel ikke hindre oss i å strekke oss etter han som er fullkommen. På tross av våre svakheter og våre synder, innbys vi til å leve i samsvar med det som preget Jesu liv. La meg avslutningsvis kort si noe om hva dette innebærer.
Om å være offer
Hvordan viste Jesus sin kjærlighet til oss? Svaret er som nevnt, at han i kjærlighet gav seg selv som et offer for å frelse oss fra dommen over våre synder. Dette er en gjerning som vi hverken skal eller kan følge ham i. Likevel formaner Bibelen oss til å se på våre liv som "offer". Vi innbys til å stille oss frem som et "hellig offer" for Gud (Rom 12:1).
Når vi leser slikt som dette, kan vi lett misforstå. Grunnen kan være at den begrepsforståelse som preger vår kultur kan spille oss et puss. Ordet offer blir nemlig ofte oppfattet negativt. Man taler for eksempel om "mobbeoffer" og "overgrepsoffer". Det er sikkert nødvendig å bruke et så sterkt ord som offer for at folk skal forstå det fryktelige ved å bli mobbet, forfulgt eller utsatt for overgrep. Likevel må vi være klar over at den egentlige mening med ordet offer lett dunster bort når man bruker det på denne måten. Ordet offer kan jo også bety gave. Et offer er i så måte noe som gis frivillig, til fordel for en annen, og til hjelp.
I Bibelen betegner ordet offer først og fremst det som Jesus gjorde for å gjøre opp for våre synder. Han ofret seg selv for oss, og ved hans offer får vi tilgivelse og frelse som gave. Når ordet offer brukes om det å være en kristen, har det en lignende, men ikke helt lik betydning. Bibelen innbyr oss til å gi oss selv til Gud, etter at vi har tatt imot frelsens gave fra ham. At vi oppfordres til dette er veldig godt, trygt og gledelig. Det bekrefter at Gud vil eie oss og bruke oss. La meg utdype dette kort.
I Rom 12:1ff oppfordres vi til å fremstille våre «legemer som et levende og hellig offer til Guds velbehag». Dette betyr at Gud innbyr oss til å stille oss til disposisjon for ham med alt hva vi er og har. Vi skal få bruke våre ben og armer, våre evner og våre liv i tjeneste for ham. Dette betyr ikke nødvendigvis at vi skal gjøre noe helt spesielt og stort. Først og fremst betyr det at vi som troende skal få se på det vi gjør i det daglige liv, som tjeneste for Gud. Gud anerkjenner vårt arbeid, det vi gjør med vår kropp og våre hender, overfor våre nærmeste og samfunnet, som "et levende og hellig offer" for ham.
Samtidig kan offer også medføre smerte og forsakelse. Dette oppleves nok forskjellig, avhengig av hva Gud vil bruke den enkelte av oss til. Hans Nielsen Hauge satt i fengsel i ti år, fordi han forkynte Guds ord. Noen velger bort utdannelse som kunne gi prestisje og gode inntekter, fordi de mener å ha et kall til å vitne om Jesus Kristus for mennesker som ikke har hørt om ham før. Andre utsetter seg for forfølgelse fordi de bekjenner sin tro på Jesus Kristus. Kirken og misjonens historie vitner om dette. Misjon ville vært umulig dersom ikke noen stilte seg frem til tjeneste for Jesus, og ved det også ofret noe av sitt eget.
La oss avslutte med enda et sitat fra av Luther. I Schmalkaldiske artikler (1537) skriver han følgende om forholdet mellom troen og de gode gjerninger (Artikkel XIII)
” Hva jeg hittil har lært og fremdeles lærer om dette, vet jeg ikke at jeg kan endre i noe stykke. Denne læren går ut på at vi “ved troen” får et annet og nytt, rent hjerte, og at Gud for Kristi, vår mellommanns skyld vil holde, og holder oss for helt rettferdige og hellige. Selv om synden enda er i vårt kjød og ikke rett og slett er forsvunnet eller død, så vil Gud likevel ikke tilregne oss den eller vite om den. På en slik tro, fornyelse og tilgivelse av syndene, følger nå gode gjerninger. Og det som fremdeles er syndig og mangelfullt ved disse gjerningene, skal ikke tilregnes som synd eller mangel, og det nettopp for Kristi skyld”
