Visjon
Alle kristne har erfaringer fra kristent fellesskap. Ved å lese Apostlenes gjerninger kan vi se et bilde av et kristent samfunn som kan fremstå annerledes enn det fellesskapet vi har erfart.
Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. Apostlenes gjerninger 2:44-46
Drømmene våre vekkes til liv. Tenk deg et samfunn som samlet seg hver dag til bønn! Rapporter fra vekkelser i land som Sør-Korea og Egypt vitner om at dette er virkelighet og ikke bare en drøm.
Tenk deg et samfunn der man elsket hverandre, brydde seg om hverandre, delte alt, der man kunne være åpen med alt og bli møtt av forståelse og støtte! Tenk deg et fellesskap som ønsket alle velkommen, der ensomme og sosialt tilsidesatte kunne finne et hjemsted midt i et individualistisk og selvopptatt samfunn.
Virkelighet
Jeg våknet imidlertid av drømmen. Den nedslående virkeligheten vekket meg og skuffelsen over det kristne samfunnet slo over meg. Kirken i Apostlenes gjerninger og tanken på et åpent, åndelig, kjærlig og bedende fellesskap føltes skrinlagt. Om jeg var ensom før, kunne det føles enda mer ensomt i menigheten hvor fellesskapet kunne oppleves som en festning som ikke kunne inntas.
Om jeg møtte noen form for vennskap, føltes det ofte som at det var til det ytre. Det var ingen som egentlig hadde lyst til å lytte, dele og kanskje bære litt av min byrde. Når jeg sammenlignet med andre forsamlinger, kunne jeg se hvordan andre hadde et rikt åndelig fellesskap mens jeg møtte likegyldighet med tanke på bønn og behovet for å samles som en kristen familie. Skuffet og bitter tenkte jeg på den bibelske menigheten som jeg kunne skimte i Apostlenes gjerninger. Hvor kunne jeg finne en bibelsk menighet?
Jeg klarte ikke å si som Paulus sa om menigheten i Korint:
Jeg takker alltid min Gud for dere. 1. Korinterbrev 1:4
Jeg kunne i alle fall ikke gjøre det før jeg leste hele brevet til denne menigheten. Etter at jeg hadde lest det, kunne jeg nesten bli opprørt over Paulus takknemlighet. Han beskriver partidannelser (1:12) der man holder seg til ulike åndelige fedre – Paulus, Apollos, Kefas, eller hva med Læstadius, Rosenius, Luther, Wisløff…
Han beskriver hvordan man ser mellom fingrene på grove synder, “slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene” (5:1) og når menigheten i Korint feiret nattverd og etterpå hadde et såkalt kjærlighetsmåltid; tenkt som et uttrykk for kjærligheten i felleskapet så arrangerte de måltidsfellesskap på en sånn måte at det ble åpenbart hvilke som var rike og hadde fest mens de fattige i menigheten observerte med skam ettersom de ikke hadde noe å spise (kapittel 11).
Det er faktisk sånn at 1. Korinterbrev, som vi har så stor velsignelse av, neppe hadde blitt skrevet om det ikke var for det såkalte fellesskapet i menigheten. Det er kanskje sånn at jeg ville forlatt fellesskapet deres!
Realisme
Og så ringer Paulus ord i ørene mine: “Jeg takker alltid min Gud for dere”. Men takknemligheten hans var ikke basert på at de var så gode, rike på kjærlighet, for at det var et så herlig og åpent bønnefellesskap som bar dem. Paulus forklarer at takknemligheten er rettet til Gud “For den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus”.
Guds nåde fantes i Korint. Og Guds nåde gis bare til syndere. Paulus minner om hvordan han har bestemt seg for å
ikke ville vite av noe annet blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet 1. Kor 2:2
når han er i Korint. Jesus ble korsfestet for syndere. Paulus hadde talt til dem som befant seg i Korint, vel vitende om deres forferdelige synder. Han så fellesskapet i lyset av Guds nåde, han så synden utslettet i Kristi død og han ga ikke opp håpet om samfunnet i menigheten. Guds nåde dekker over en mengde synder og
opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig. Titus 2:12
Hele livet er omvendelse, vi blir aldri ferdig. Så lenge synden er i meg finnes det en risiko for at andre blir skuffet over meg. Men her er paradoksalt nok begynnelsen på selve hemmeligheten med det kristne fellesskapet: samfunnet i Kristi legeme.
Samfunn med Kristi legeme
De andre i fellesskapet, som virker så selvopptatte, likegyldige, lite åndelige, svake i bønn og bitre – hvorfor er de der i det kristne samfunnet? Det er fordi det bare er der du finner Kristus. De møter opp – jeg møter opp – fordi det finnes tilgivelse for synder og det evige livets ord.
Martin Luther sammenligner de helliges samfunn med et sykehus hvor de syke strømmer til for å møte Legen. I det kristne fellesskapet har vi først og sist to ting til felles: Synd og syndenes forlatelse. De andre du møter der, er ikke perfekte. Det er en grunn til at jeg blir skuffet. Jeg er ikke perfekt.
Det var kanskje til og med sånn at innstillingen min til fellesskapet var selvsentrert; hva kan jeg få ut av de andre, istedenfor å spørre meg selv hva jeg kan gi dem? Jesus har selv innstiftet den kristne forsamlingen for å la Guds nåde formidles gjennom den til sånne som oss. Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett (). Dette gir meg et perspektiv på fellesskapet i Kristi legeme. Hva det er som gjør det kristent er ikke menneskenes åndelighet eller særlige kjærlighet. Det er Kristus som gjør fellesskapet kristent, derfor må all kristent fellesskap sentrerer omkring det fellesskap som er med Jesus. Og det er nettopp et slikt fellesskap vi tilbys:
Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? 1. Kor 10:16
Gudstjenestefellesskapet
Det kristne samfunnet er et gudstjenestefellesskap, for der er det samfunn med Kristus. I gudstjenesten, som må stå i sentrum for menighetens liv, skjer det noe viktig med fellesskapet vårt. I begynnelsen av gudstjenesten skjer det noe grunnleggende: synden avsløres, bekjennes og tilgis. Det er en realistisk beskrivelse av virkeligheten.
Fellesskapet vårt består av syndere som har blitt benådet. Vi skal ikke ha for høye forventninger til hverandre. Forventningene skal være til synderes frelser og venn. Det er han som taler. Han gir oss sitt legeme og blod. Det gjør oss levende.
Paulus kunne takke Gud for Korint og hilse forsamlingen med “den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus” (1:4). Til ham står vårt håp. Det finnes ingen snarvei til et herlig, åndelig og kjærlig samfunn. Hvis vi prøver å skape slike fellesskap i vår egen kraft vil vi bli skuffet til slutt eller så vil vi snart oppdage at det er juks og at ektheten mangler.
Det går ikke an å ha større ønsker for et kristent fellesskap enn hva Kristus er og gjør der med sitt ord, sin nåde og sine sakramenter. Han kan utføre endringer på dypet og da skal vi huske på at hvis Jesus ikke finnes i, prekes og gis til menigheten så er det ingen kristent fellesskap, hvor mange kristne aktiviteter som enn arrangeres.
Fellesskapet i Kristi legeme
Fellesskapet i Kristi legeme går langt ut over den lokale menighetens grenser. Det går aldri å slå seg til ro med å ha “fått til” fellesskapet i sin egen forsamling. Bare tanken i seg selv dyrker en ukristelig selvtilfredshet. Samfunnet i Kristi legeme sprenger landegrenser, språkgrener, kulturgrenser og søker (og finner!) fellesskap.
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Galaterne 3:28
Å være i Kristi legeme innebær at jeg ikke kan riste av meg en lillefinger som er litt uhøvelig, om jeg enn vil. Ulikhetene gjør det vanskelig for oss, men – og her ligger det en dyp velsignelse – de tvinger fram en enda større kjærlighet av oss, noe som kan skje hvis Jesus først har fått gi seg selv til oss.
At jeg skulle bry meg om det der mennesket som jeg ikke forstår meg på, som er så slitsom å høre på, som er så annerledes enn meg – det kan bare skje når jeg på dypet får se at Kristus bryr seg om meg (som forstår så lite og som er så slitsom!). Han legger til og med sitt hellige legeme og dyrebare blod på mine urene lepper, til syndenes forlatelse.
Evangeliet kaller meg ut av meg selv og min bekvemmelighet til å se på andre slik som Kristus ser på meg. Han la av seg alt, trampet på sin egen bekvemmelighet og ga sitt liv for alle. De elskverdige, de rare, de ensomme, de sosiale, de trivelige, de vrange. Det kristne fellesskapet har aldri som sitt eneste formål å fylle mine sosiale behov. Hvordan skulle jeg selv ville bli møtt om jeg er den som er rar, ny, ensom? Det kan hende jeg bærer på smertelige erfaringer av nettopp dette!
Men det var i det minste én som møtte meg. Andre snudde seg bort men det var én som vendte sitt ansikt imot meg. Jesus. Han møtte meg med nåde og fred. Til syvende og sist er det Han som utgjør forskjellen på de helliges samfunn og andre fellesskap. Derfor kan vi, med Paulus, takke Gud for hver eneste forsamling, om fellesskapet er mangelfullt eller fantastisk, med de tillagte ordene “for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus”.
