Bakgrunn og profil
En av de mest markante kvinnene i nordisk kirkeliv gjennom tidene er Lina Sandell (1832 – 1903). Hun var en yngre samtidig av Rosenius og var helt fra ungdomsårene barn av den rosenianske vekkelsen. Etter Rosenius’ død skrev hun et langt diktverk om ham. Her lot hun en ung prest skildre hvordan Rosenius hadde hjulpet ham. Ved å lese Rosenius’ blad, Pietisten, kom han til avklaring:
Några ord ur Romarbrevet med förklaringen derav
väckte mig till ny besinning på hvad Gud med Sonen gav,
när det heter: Genom honom vi förlikningen nu fått,
allt är botat i den ene – allt är genom honom godt!
(’Botat’ – bøtt, gjenopprettet.)
I perioden fra 1860-1866 gjennomgikk nemlig Rosenius Romerbrevet i Pietisten. Da fikk den unge skeptiske presten merke det rosenianske pulsslaget. Han opplevde det som å bli fanget i Guds «not», sier han.
Lesermiljøene i Norrland
Rosenius’ far, Anders, var et barn av det såkalte nyleseriet i Nord-Sverige. Det hadde fra rundt 1800 slått igjennom i menighetene gjennom «byaböner», det er husmøter og samlinger uten prest. Her var det oppbyggelsesbøker og salmesang som gjaldt.
I disse lesermiljøene kom det til en Luther-renessanse. Luthers kirkepostille og Galaterbrevskommentar ble hovedbøker. Sjelesørgere uten teologisk utdannelse dro på oppfordring ut for å «forelese» Luther på «byabönene». Samtidig slo herrnhutiske sanger igjennom via sangboken Sions Sånger. Det mange opplevde som ’tung’ pietisme, ble nå avløst av lyse og frigjørende toner.
En av disse ’leserne’ var Maja Lisa Søderlund. Hun fikk stor betydning for gymnasiasten Carl Olof. Han begynte selv å «lese» og vitne om evangeliet i små samlinger. Som prestesønn lå det i luften at han etterhvert burde dra til Uppsala for å studere teologi.
Metodisten Scott – veirydder for Rosenius
I denne tiden kom han i kontakt med metodisten Georg Scott (1804-1874). Scott var fra Edinburg og var satt til et kirkelig arbeid blant engelskmenn i Stockholm. Han var en vekkelsens mann og ønsket å bygge opp en virksomhet som kunne bli et slags samlingspunkt også for ’de innfødte’. Etter å ha hjulpet Rosenius i en tvilskrise, skjønte han at den unge norrlendingen hadde forkynnergave. Rosenius var da allerede innstilt på å avbryte teologistudiet, han så ikke for seg en karriere som prest.
Tidlig i 1842 startet Scott månedsmagasinet Pietisten. Men arbeidsforholdene ble etter hvert umulige for ham. Han ble forfulgt både av flere aviser og av mobben. Før han flyktet fra landet, sørget han for at unge Rosenius, med sin inderlige gudstro og åndelige innsikt, fikk ansvaret for Pietisten – med økonomisk støtte fra USA. Etterhvert fikk bladet 7000 abonnenter, mer enn Sveriges største avis.
Sammen med en omfattende reisevirksomhet i og utenfor Stockholm ble Rosenius nå framfor alt skribenten. Den 26 år gamle norrlendingen hadde bavart sin forankring i nyleseriet / «Luther-leseriet» Hans forkynnelse hadde derfor en annen klang enn Wesley-disippelen Scotts. Fra nå av ble Rosenius mer og mer vekkelsens samlende kraft og store sjelesørger. Men han brant for flere av Scotts ideer, bl.a. ble han redaktør for den nyopprettede Missionstidningen. Her avspeiles en mer ukjent side ved Rosenius.
Rosenius’ teologiske profil
Mange i kristenmiljøene i Sverige slet med «å få til» sin kristendom. Inn i denne situasjonen ble Luthers skjelning mellom lov og evangelium selve svaret. Rosenius la vekt på arvesyndslæren og konkretiserte ofte meget treffende hvordan synden ytrer seg, endatil under en from overflate. Så malte han Kristus for leseren, det fullkomne forsoningsverk ved Ham, et verk som løser syndere fra alle krav om gjerninger, som setter dem fri fra syndens skyld og fra Guds rettmessige fordømmelse.
I møte med pietismens «nådens ordning» («saliggjørelsens orden» – stadiene på veien fra vantro til barnekåret hos Gud) løftet han fram «nåden i Guds hjerte». Der, i de objektive frelseskjennsgjerningene, ligger vår trøst. Til Kristus får vi «klamre oss» midt i vår «skrøpelighet». Alt i Kristus – det var hans budskap. Vi får komme som vi er, og alt vi trenger for å være rettferdig for Gud, har vi i Ham.
Lina Sandell skildrer i sitt minne-dikt med levende farger hvordan tusenvis av mennesker i Sverige hadde nådd fram til en glad kristen bekjennelse gjennom Rosenius og hans Pietisten.
Hun lar en eldre fattig mann i en «låg stuga» fortelle om sitt møte med den rosenianske forkynnelsen:
Länge nog jag gått och suckat under Moses tunga stav,
sökande med egna krafter lyfta samvetsbördan av.
Men den blef blott tyngre, tyngre, tills jag i en salig stund
höra fick det dyra ordet om ett evigt fridsförbund.
«Moses» er her betegnelse på Guds krav og bud. «Fridsförbundet» er den fredspakten Gud selv har opprettet ved Kristi kors (Ef 2:16). Den pakten ble trøsten for sjelene når uroen over egen syndighet brøt fram. Og den er evig, for den oppstandne Kristus er vår øversteprest hos Gud til evig tid (Hebr. 7-9).
Rosenius, verdensrettferdiggjørelseslæren og antinomismen
Rosenius måtte stadig avgrense seg fra tilhengere og venner som gikk over streken til verdensrettferdiggjørelseslæren. Sangeren Oscar Ahnfelt var en av dem. Han mente verden allerede var rettferdiggjort i Kristus og sang «Verden i Kristus rettferdig er vorden». Rosenius hadde sansen for poenget: At rettferdiggjørelsen så å si ligger klar hos Gud. Kristus er oppstått til vår rettferdiggjørelse (Rom 4:25). Men vi skal vokte oss for talemåter som ikke motsvarer NTs, mente han. I NT omtales rettferdiggjørelsen alltid sammen med troen. Uten troen på Jesus, er vi ikke rettferdig for Gud.
Temaet å være død for loven sto sentralt hos Rosenius. Men dette innebærer ikke antinomisme (at en kristen ikke er forpliktet på loven). Gud bruker fortsatt loven. Han ‘kler av oss’ vår egen fromhet og viser oss stadig vårt behov for Kristus. Slik bevarer han oss i nåden. Og for «nådens barn» er loven den forpliktende veiledningen for hverdagslivet.
Den «anfektede» og den «egenrettferdige»
Lina Sandell tolket ofte Rosenius’ budskap med helt personlige ord. Unik er en sang som utfolder hennes evangeliske troslære. Den underbygger hennes posisjon som rosenianismens sanger nr. 1:
Det er meg openberra at eg eig barnerett,
for Gud med meg i Kristus er forsona. …
Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed,
mi gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred,
eg er no alt i Jesus Kristus salig!
Rosenius var klar over at ikke alle hadde en selverkjennelse som Lina Sandell. Noen lever i egenrettferdighet. Ja, egenrettferdigheten ligger oss alle i kjøtt og blod. Gud må føre oss dit at vi mister trøsten i «vår egen kristendom». Han «bryter ned de falske grunner som mange ennå hviler på». En «dødsprosess» er nødvendig, en vekkelseserfaring ala den som avspeiles i Rom 7.
Dermed er det også hos Rosenius en «saliggjørelsens orden». En viss sjelegranskende tendens har da også fulgt det rosenianske strømdraget. Har du erfart denne «dødsprosessen»?
Rosenius var selv klar over denne siden ved vekkelsen. Da tok han ofte fram de lyse fargene i sjelesorgen. For Gud spør ikke etter et bestemt kvantum av anger før vi kan tro nåden:
Stanna och vakna! Tänk vad du äger,
ej i dig själv, men i Frälsaren kär!
Ren och rättfärdig, himmelen värdig,
ej i dig själv, men i honom du är.
Sakramentene
Lutherske vekkelseskristne har ofte blitt beskyldt for ikke å la sakramentene komme til sin rett. I Rosenius’ tilfelle er dette ikke uten videre riktig. Han kunne trekke inn dåpen i trøsteforkynnelsen, endatil i sangene sine:
”Kristus har köpt dig,
tvagit och döpt dig,
bär och bevarar ock ännu din själ.” (Fra sangen Ängsliga hjärta)
”Den eiendom som kjøptes med Jesu Kristi blod
Fikk innsegl da jeg døptes, kun den er fast og god.”
(Fra sangen På nåden i Guds hjerte)
Rosenius i Norge
I Norge kom innflytelsen fra Rosenius primært via opptrykk av stoff fra Pietisten. Den store Husandaktsboken og boken Veiledning til fred (begge oversatt og markedsført av prester på 1870 – 80-tallet) fikk en formidabel spredning. Så kom bok etter bok. Alle hadde det felles at de inneholdt artikler fra Pietisten. Mange unge predikanter, ikke minst på Vestlandet, sto fra 1880-årene av fram med et frigjørende budskap om Jesus
Vekkelser skaper sang, og Lina Sandells sanger slo igjennom med stor kraft i hele Norden. Misjonsfolk over 60 år har «O Jesus, åpne du mitt øye at jeg må se hvor rik jeg er» i ryggmargen. Og den som foreslår «Bred dina vida vingar» får i de samme miljøene alltid nikk som respons. Hos oss finner vi i tillegg forfattere som Frikirkens Sigvard Engeseth med «Ser du deg svart og urein», Jesper Krogedal med «Kor stort min Gud at eg ditt barn får vera» og Leonard Gudmundsen med «Å for et under at Gud her meg kjær». Gleden over rikdommen i Kristus er en grunntone i sangene.
Ensidig forkynnelse?
Rosenius ble i samtiden anklaget for ensidighet. Han forkynte for fritt, det ble for lite helliggjørelse. I Norge lød denne kritikken fra haugiansk hold. Skarpe ord falt. I 1898 ble en Rosenius-bok utgitt nettopp for å imøtegå anklagen om ensidighet.
Den som vil, kan lese og få bekreftet at Rosenius spilte på et bredt register. Rettferdiggjørelsen var hovedartikkelen, men helliggjørelsen tematiseres ofte, med fokus hverdagens plikter og på hjertelivet. Selv uttrykte han forholdet mellom helliggjørelse og retteferdiggjørelse i følgende sitat. Det skal få avslutte disse ordene ved 200-årsjubileet:
Jeg ville så inderlig gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Jesu Kristi rettferdighet. Holder ikke min kristendom prøven, så holder min Herre Kristus.
