Hvis Bibelen har rett i at mennesket av natur er født i synd og fanget i død og skyld, har vi bruk for en frelser. Ingen skapning kan frelse oss, bare Gud. Og hvis Jesus bare var et særlig opphøyet menneske, hadde vi ingen frelser.
Om våren dukker de første anemonene opp som spirer. Disse vokser og folder seg til slutt ut i all sin prakt. En liten spire har av Skaperen fått potensialet til å bli en vakker blomst.
I denne artikkelen skal vi begynne med en annen spire, som ble til en "blomst", nemlig den fullt utformede læren om den hellige Treenighet. "Spiren" er troen på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som de første kristne allerede hadde. Talen om Treenigheten fantes hos dem bare i form av en spire, for i den tidlige kristne kirken var man ikke opptatt av teologiske begreper, men av å tilbe og tjene Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Etter hvert som tiden gikk, viste det seg likevel et behov for å få formulert kirkens tro. Dette var særlig foranlediget av at noen begynte å forkynne noe som hørtes feil ut i de kristnes ører.
I perioden ca. 300–600 foldet "blomsten" seg helt ut i form av presist formulerte trosbekjennelser – den nikenske og den athanasianske – som den evangelisk-lutherske kirke bygger på som bekjennelsesskrifter. Men det som ble formulert klart på de sene tidspunktene, var likevel bare en utfoldelse av den troen som de første kristne hadde levd for og undertiden var døde for. Her er noen eksempler:
100-tallet: Treenighetens personer ble tilbedt
Rundt år 100 skrev biskop Klemens av Roma:
Har vi ikke én Gud og én Kristus og én nådens Ånd utøst over oss?
Kirkefaderen Polykarp, som ble martyr etter å ha tjent Kristus i 86 år (!), ba slik til Gud i sin siste bønn:
Jeg forherliger deg ved den evige og himmelske yppersteprest Jesus Kristus, din elskede Sønn, ved hvem ære være deg sammen med Den hellige ånd.
Dette skrev han midt på 100-tallet, og på samme tid skrev en annen kristen martyr, Justin, om innholdet i de kristnes bordbønn:
Ved alt som vi inntar, lovpriser vi alle tings skaper ved hans Sønn, Jesus Kristus, og ved Den hellige Ånd.
Rundt år 200 gjengir Hippolyt nattverdsritualet fra menigheten i Roma, og følgende utdrag viser hvordan man æret de tre personene i Treenigheten:
Vi takker deg Gud, ved ditt elskede barn Jesus Kristus, som du i de siste tider sendte til oss som frelser og befrier og budbringer om din beslutning. Han, som er ditt fra deg uatskillelige ord, gjennom hvem du har skapt alt, ... slik at vi lovsynger og forherliger deg ved din tjener Jesus Kristus, gjennom hvem du får ære, med Den hellige ånd, i evigheters evighet. Amen.
Det er også tankevekkende at den eldste kristne hymnen i vår salme- og sangbok er fra 100-tallet og bygget opp som en lovprisning av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd: Alene Gud i himmerik (DDS 435, tilsvarer Norsk Salmebok nr. 222, "Alene Gud i himmelen").
I kirkens første generasjoner kjente man ikke ordet Treenighet, men man hadde et godt grep om prinsippet bak, fordi man æret alle tre personene i guddommen på bakgrunn av en rekke bibelord. Derfor kunne de første kristne gjennomskue feilene i noen nye teologiske teorier. En slik teologisk retning (dynamistene) regnet bare med én Gud, Faderen – og Jesus ble derfor bare regnet som et menneske som var utstyrt med en spesiell kraft. Men hvis Jesus ikke var virkelig Gud, hvorfor tilba man ham da? Hvorfor ble man døpt til ham? Og hvorfor hadde apostelen Tomas kalt ham: "Min Herre og min Gud" (Joh 20,28)?
En annen avvikende retning (modalistene) på 100-tallet snakket også om at det bare var én Gud – og at de tre personene derfor skulle forstås som forskjellige fremtredelsesformer av den ene Gud. Da hadde man riktignok fastholdt Jesu guddommelighet, men hvordan stemte denne teorien overens med at Jesus, ifølge Bibelen, ba til sin Far på korset?
Derfor avviste de kristne begge disse nye teoriene og fastholdt at det er én Gud, men likevel tre personer. Tre personer og likevel bare én Gud.
På 200-tallet fant den kristne forfatteren Tertullian opp et latinsk ord som kunne uttrykke dette: Trinitas (tri-unitas), dvs. "tre i en enhet". På norsk oversatt til "Treenigheten". Ordet står ikke i Bibelen, men det har vært et nyttig ord for å fastholde Bibelens tale om Gud, slik han åpenbarer seg gjennom frelseshistorien, som skaper, som frelser og som Helligånd. Tre personer, og likevel én Gud – helt fra Bibelens begynnelse. At Gud er treenig, overgår fullstendig den menneskelige forstanden, men selve ordet Treenighet er nyttig for å avgrense seg fra lærdommer som strider mot klare ord i Bibelen.
Treenighetslæren ble utfoldet enda tydeligere på et kirkemøte i byen Nikea i år 325.
Nikea 325: Krise fører til klarhet
Anledningen til møtet var en populær kristen forkynner, Arius, som i likhet med dynamistene utfordret kirkens tro. For ham var Gud én, og da kunne Jesus ikke være Gud i egentlig forstand. Arius satte nok Jesus høyt og regnet Jesus som den mest opphøyde skapningen, men altså ikke som Gud. I den alvorlige krisen samlet den kristne kirkes ledere seg for å fastholde det man hele tiden i kirken hadde bekjent: at Jesus Kristus ikke bare var en slags profet, men virkelig Herre og Gud. I bekjennelsen fra dette møtet uttalte de forsamlede kirkelederne:
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som er født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, ved hvem alt er skapt, …
Det sto mye på spill i denne striden. Hvis Bibelen har rett i at mennesket av natur er født i synd og fanget i død og skyld, trenger vi en frelser. Ingen skapning kan frelse oss, bare Gud. Og hvis Jesus bare var et særlig opphøyd menneske, hadde vi ingen frelser. Men nå er Jesus altså faktisk av samme vesen som Faderen, slik at han både kan og vil frelse oss.
Krisen rundt 325 førte til at kirken utfoldet sin lære om Kristus, og på et senere møte i Konstantinopel i år 381 ble det tilføyd noen ledd angående Den hellige ånd.
Konstantinopel 381: Den hellige ånd gir liv
Fra dette møtet utgikk en lett utvidet utgave av den nikenske bekjennelsen, kalt den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse. I den heter det blant annet:
Vi tror på Den hellige ånd, som er Herre, og som levendegjør, som utgår fra Faderen og fra Sønnen, som tilbes og æres tillike med Faderen og Sønnen, …
Bakgrunnen var at enkelte teologer siden 325 hadde begynt å betvile Den hellige ånds guddommelighet, og igjen måtte kirken gripe inn. Man hadde jo fra begynnelsen lovprist Gud som Far, Sønn og Helligånd – og døpt også i Den hellige ånds navn. Derfor utfoldet kirken sin "blomst" ytterligere – man utfoldet sin tro på dette punktet mer presist og omfattende enn før. Når det står: Den hellige ånd tilbes og Den hellige ånd gir liv, var det dermed også sagt at Den hellige ånd virkelig er Gud, fordi bare Gud må tilbes, og bare Gud gir liv.
Den athanasianske trosbekjennelse
En siste utfoldelse av Treenighetslæren kom noe senere (500-tallet) i form av en mer utførlig trosbekjennelse. Den ble oppkalt etter kirkefaderen Athanasius, som var motpolen til Arius i 325, men bekjennelsen ble altså til lenge etter hans død. Bekjennelsen er for lang til å brukes under en gudstjeneste, men den er utbytterik å lese for seg selv, slik det avsluttende lille utdraget illustrerer:
Faderen er evig, Sønnen er evig, Den hellige ånd er evig. Og likevel er det ikke tre som er evige, men én som er evig, ... På samme måte er Faderen Gud, Sønnen Gud og Den hellige ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
Faderen er ikke dannet eller skapt eller født av noen. Sønnen er av Faderen alene, ikke dannet eller skapt, men født. Den hellige ånd er av Faderen og Sønnen, ikke dannet eller skapt eller født, men utgår fra dem...
Artikkelen er fra Budskabet 04-2025
