I dag er det altså treenighetssøndag. Jeg merker at dette ordet fyller meg med ærefrykt. Vi finner ikke ordet treenighet i Bibelen, men ordet er en gave fra den første kirken.
Vi har fått dette ordet fra dem som hadde båret troen og evangeliet gjennom tre hundre år med forfølgelse og lidelser. Mange av dem hadde så vidt unnsluppet løvene i Colloseum i Rom. Mange hadde mistet arbeid og slektninger på grunn av troen. Etter tre hundre år ble det satt en stopper for forfølgelsene. Keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket. Nå ble alt annerledes.
Da samlet de kristne seg til et stort kirkemøte i Nikea i år 325. Det er sagt at aldri har verden sett en slik forsamling. Delegatene kom hinkende med krykker og staver. Noen akte seg frem på små vogner fordi bena var ødelagt i keiserens torturkamre. Det var en flokk som var kommet ut av den store trengsel.
Nå lå det dem på hjertet at de måtte gi videre den troen som var verd å dø før. Troen er ikke bare en verdi som gjør livet rikere å leve. Troen er verd å dø for. Og stikkordet de gav oss er TREENIGHET. Det var ikke noen ny lære, men det var en dirrende pekefinger på noe vi aldri må miste av syne: Faderen og Sønnen og Ånden.
Hvis vi ikke fester øynene på alle tre personer i guddommen, blir troen så smal at den blir trang å leve med. Gud blir så liten at vi kan putte ham i lommen. Jo smalere vi gjør troen, jo smalere gjør vi troens vei for andre. En så smal tro kan være "kjekt å ha". En slik tro kan gjøre livet litt rikere å leve. Men den er ikke noe å ofre livet for.
Når vi døper våre barn, døper vi dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, til hele bredden i vår tro. For vi ønsker at barnet skal vokse og strekke seg ut mot Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. kapittel, fra vers 16:
Men de elleve disiplene drog til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Matt 28:16-20
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Når jeg øver med brudeparet og forloverne foran en vielse, går jeg gjennom hver liten bit av handlingen, helt ned til den minste detalj: Hvordan de skal sette på ringen, og at de må være forberedt på at de ikke får den helt inn på fingeren.
Noen ganger får de et litt matt blikk: Hvordan skal vi huske alt dette? Og da sier jeg: Prøv å tenke sånn at det er presten som er ansvarlig for vielsen. Hvis dere bare har øyekontakt med meg hele tiden, så skal jeg klare å lede alle igjennom på en god måte. Men jeg går gjennom alt som skal skje på forhånd, så dere kan være trygge når dagen kommer.
Det er Jesu misjon
Da Jesus ga misjonsbefalingen gjorde han det klart for disiplene hvem som skulle lede misjonen. Det var han og ikke disiplene. Han oppfordret dem til å holde øyekontakt med ham, og hele tiden legge merke til ham: "Se, jeg er med dere alle dager inntil til verdens ende."
Matteus beskriver så levende kontrasten mellom de troende og tvilende disiplene og den trygge Jesus, himmelens og jordens Herre. Disiplene ville så gjerne, men noen ble revet mellom tilbedelse og tvil. Alle falt på kne og tilba Jesus, men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem. Jesus står der med begge beina plantet på jorda, trygg som en klippe og sier:
"Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler."
Det var ikke deres egen entusiasme og fortellerglede som skulle bære dem. Jesus så både deres tilbedelse og deres tvil. Jesus skulle nå ta plass ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd. Så sant de bare ville holde øyekontakten med ham, så skulle han lede dem frem i oppdraget, gjennom dager med motstand og lidelser, og gjennom gode dager. De skulle gi hele bredden av troen videre til nye folkeslag, ikke bare det de likte best ved troen. De skulle døpe til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Hele treenigheten.
Og nå er det vår tur
Nå er det vår tur til å strekke oss ut mot Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, hele treenigheten. Og det er vår tur å levere videre en fullblods tro til våre barn, til våre venner og naboer, og til alle folkeslag til verdens ender og til verdens ende.
- Det er spennende å lese Kirkens historie under synsvinkelen: “Hvordan har kirken forkynt treenigheten til ulike tider?” Vi snakker ofte om den mørke middelalder, om reformasjonstiden og opplysningstiden, om de store vekkelsene og om tilnærmingen mellom kirkesamfunnene i vår tid. Vi snakker om tørketider, blomstringstider og misjonstider.
- Så kan vi tenke på vår egen utvikling, hver for oss. Noen av oss har hatt “barnetro” som stikkord i én periode av livet, en stund var kanskje “omvendelse” hovedordet, så var det “tro og tvil”, og så var det kanskje “å leve nær Gud”, og så blir det “lengselen tilbake til den enkle barnetroen”.
- På samme måte kan vi sette ord på ulike typer forkynnelse. Noen taler varmt om vår himmelske Far, og alle prekener ender der, – andre peker på Jesus og hans kall til tjeneste, og alle prekener ender i oppfordringer til å følge ham, – og noen sirkler stadig rundt de indre opplevelser med Den Hellige Ånd.
Det er ikke vanskelig å se noe riktig i alle perioder, både i kirkens historie, i vår egen troshistorie, og i de ulike måter å forkynne på, – og vi ser skjevhetene og manglene. Men, går det an å få med alt alltid? Går det an å forkynne hele Guds mangfoldighet hele tiden? Nei, det går ikke an. Men det går an å forhindre at vår tro blir for smal, – så smal at vi gjør troens vei for smal for barna våre og for alle andre.
Troens sentrum
Hvis vi skal hindre at troen blir for smal, så må vi plassere oss slik at vi har åpninger til alle tre personer i Guddommen: Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. En god pekepinn på om vi er i troens sentrum, er om jeg kan svare på tre spørsmål:
- Har du en forbindelse til Faderen i din tro?
- Har du en forbindelse til Sønnen i din tro?
- Har du en forbindelse til Den Hellige Ånd i din tro?
Det betyr ikke at alle skal svare likt og oppleve det samme. Men det betyr at alle bør ha en forbindelse til hver av de tre personene. Da er du i troens sentrum.
Hvis du må svare: "Nei, det der med Den Hellige Ånd har jeg aldri kunnet noe med." Da vil jeg si: Du har noe fint å oppdage! Selv om du svarer slik, betyr det ikke at Den Hellige Ånd er borte fra troen din, – uten ham hadde du ikke trodd!
Ingen kan si ‘Jesus er Herre’ uten i Den Hellige Ånd. 1 Kor 12:3
Det står en bak deg og venter på at du skal snu deg. Det betyr at Den Hellige Ånd står klar med en utrustning og en oppgave og en mening med livet ditt, som han har tilpasset akkurat for deg. Han venter på å slippe til. (1 Kor 12:11; Ef 4:16)
Eller hvis du må svare: "Jeg holder meg til Gud og barnetroen min, og det er nok for meg." Da har du ikke mye å gi til en som er knuget av sin vonde samvittighet. Det eneste du har å si da, er: "Det er ikke noe å bry seg om. Du må prøve å glemme det der." Det er ikke mye innlevelse og sjelesorg i det. Dessuten stenger du døra til de som vil dele andre troserfaringer med deg.
Eller hvis du svarer: "Det eneste jeg trenger er Jesu kors og hans nåde." – Da kan du bli så selvopptatt og syndeopptatt, at du ikke får øye på naboen din som trenger en håndsrekning og et vennlig ord, – og som trenger å få oppleve det du har opplevd ved Kristi kors.
Treenighet og barnetro
Når vi skal gi troen videre til barna våre, merker vi rikdommen i en treenig tro:
- Det er godt å fortelle barna våre at de har en Far i himmelen. Han er mild og barmhjertig mot sine barn. Det er han som har skapt hvert enkelt barn, og han er stolt av det han har fått til. Og så er han rettferdig. Han tåler ikke at andre gjør noe vondt mot barna. En dag skal alle stå til ansvar, og Gud ser alt!
- Det er godt å fortelle barna våre om Jesus. Han er barnevennen. Og han har åpnet en vei for oss når vi har rotet livet til for oss og for andre. Nå sitter han ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, og leder evangeliet og rettferdigheten ut til alle folkeslag.
- Det er godt for barna våre at ikke alt vi tror på er høyt oppe i himmelen. Jesus har gitt oss sin Ånd i hjertene våre. Vi skal slippe å sitte langt her nede på jorda og tro av alle krefter på noe som er høyt oppe i himmelen. Jesu egen Hellige Ånd er hos oss her på jorden, og skaper tillit til Gud i oss. Han bringer Guds mening inn i barnets liv, og knytter oss inn i hans menighet på jorden, og han hjelper oss å be når vi ikke vet hva vi skal be om.
Slik er en treenig tro, og vi må ikke gjøre troen smalere enn det. Ikke for oss selv. Ikke for barna våre. Og ikke for noen i hele verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
