Ekte bønn er personlig samtale med Jesus. Mange er skeptiske til skrevne bønner og felles bønn. Men Jesus lærte disiplene å be. Han ga dem – og oss – en standardbønn. Her kan vi lære hva som kommer først.
6 Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.
Ordet som er oversatt ”lønnkammer” viser egentlig til et spiskammer eller lager, bod. Vanlige hus hadde ingen egne bønnerom; matlageret var det eneste lukkede rommet i vanlige hus. Der passer det å be, ikke på gatehjørner.
Det står om Daniels hus:
Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort. Dan 6,11
7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord.
Også hedninger ber. Og Baals profeter på Karmel brukte mange ord og varierte bønnemåter, 1 Kong 18,26-29.
Men det er også mange lange bønner gjengitt i Bibelen. Vi har ikke begrenset taletid. Gud tåler å bli mast på, det ser vi av lignelsen om masete kvinnen i Luk 18,1-8; jfr. Luk 11,5-10 og 1 Tess 5,17 (”be uavlatelig”, bestandig). Det er lov til å be om igjen om det samme.
Men det er ikke de mange ordene som ”imponerer” Gud.
8 Vær ikke som dem! For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.
Vi spør oss: Hva er så vitsen med å be hvis Gud vet alt før vi ber? Er det Gud vi forandrer? Tør vi i så fall be? Eller er det vi selv som forvandles, som rekyleffekten i egen skulder når børsa smeller?
9 Slik skal dere da be:
Er dette et påbud? Nei, det er heller en tillatelse, en hjelp.
”Fadervår er den største martyr”, sa Luther, for over alt ramses den opp som en regle. Da kan det bli blasfemi, for den som påkaller Herren, får hans oppmerksomhet.
Det gamle kristne skriftet Didaché (ca 100 e. Kr.) sier at kristne skal be slik tre ganger daglig. Det er ellers mange paralleller i jødiske bønner som ”Atten-bønnen” og Kaddisj-bønnen”. Fadervår har tiltale, så tre bønner om Gud, så tre bønner om oss, og tilslutt lovprisning. Det er en prioritering vi kan øve på, vi som iler til med egne behov først.
Fader vår, du som er i himmelen!
Vi merker oss flertallsformen ”Fader vår”, det er en fellesbønn.
Gud er Far. Ellers pleier Jesus å si ”min Far” eller ”deres Far”. Bare her er det formulert slik.
Helliget vorde ditt navn.
Dette er en bønn rettet til Gud. Det står ikke: ”La oss holde Guds navn hellig!” selv om det også er en god oppfordring. Grunnemeningen i ”hellig” er utskilt og innviet. Bønnen har en brodd mot blasfemi.
En ypperlig kommentar finner vi i Esekiel:
Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som dere har vanhelliget blant dem. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Herren, når jeg helliger meg på dere for deres øyne. Esek 36:23
Her ser vi klart at Gud selv kan være subjekt for dette verbet, det er han som får navnet sitt helliget.
10 Komme ditt rike.
Hva er Guds rike? Riket er frelsens gave, kirken er mottagerne, og vi er videreformidlerne. Guds rike handler om Guds eget inngrep i verden. Det er ikke noe fromt dugnadsprosjekt. Derfor ber vi Gud om å la sitt rike ”komme”, få rom.
Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.
Det ligger som en forutsetning at i himmelen skjer alltid Guds vilje (via englene?). I vår verden er Satan ”denne verdens fyrste”, Joh 12,31; 14,30; 16,11. Også i hvert menneske er det en stadig kamp for å la Gud få sin vilje i livet. Vi kan summere opp: Gud gir oss sitt rike, og vi lar hans vilje skje.
11 Gi oss i dag vårt daglige brød.
Oversettelsen ”daglig” er ikke sikker. Betydningen av det greske ordet ”epiusios” er noe usikker. Kanskje betyr det ”nødvendige”, eller ”kommende dag”, eller ”daglig”, slik flertallet tror. I parallellteksten hos Lukas står det ”hver dag”, Luk 11,3.
Salomo lærte denne bønnen:
Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, for at jeg ikke skal fornekte deg når jeg blir mett, og si: Hvem er Herren? – og ikke, når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn. Ord 30,8-9
12 Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Grunntekstens ord betyr ”skyld”, eller helst ”gjeld”. Vår gjeld til Gud kan ikke betales, Matt 18, 21-35, den må ettergis. Saklig sett lærer Efeserbrevet oss den rette rekkefølgen:
Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus! Efes 4,32
13 Og led oss ikke inn i fristelse.
Gud frister ingen, Jak 1,13, men han kan ”prøve”, lutre, modne, med mål om vekst og modning. Mest av alt blir dette en bønn om å bli bevart som en Jesu disippel. Frafallet kan true, jfr. Luthers forklaring: Vi ber i denne bønnen at djevelen, verden og vårt eget kjød ikke må bedra oss og føre oss til vantro.”
Men fri oss fra det onde.
Det er ikke brukt verbet for å frelse (sozein), men redde, berge fra fare (ryomai). Vi kan også oversette med hankjønn: ”Fri oss fra den Onde” =(Satan). Den Onde står bak det onde. Gud fritar ikke sine fra alt vondt. Men han vil fri oss fra å havne i den Ondes klør.
For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen.
Denne avsluttende lovprisningen står ikke i en del av de eldste håndskriftene til Bibelen. Noen tror den er føyd til senere. Vi skal slippe å tenke på stilkarakterer når vi ber. Ufullstendige setninger og hjelpeløse sukk når frem til himmelens konge. Men klarer vi slett ikke å formulere noen bønn skal vi meget gjerne få bruke Fadervår.
