Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 8. kapittel, fra vers 31:
Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært noens treller. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte dem: «Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Den som gjør synd, er syndens trell. En trell blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jeg vet at dere er Abrahams ætt. Men dere vil drepe meg, for mitt ord får ikke rom hos dere. Jeg taler om det jeg har sett hos Faderen, og dere gjør det dere har hørt hos deres far.» Joh 8:31-38
Slik lyder Herrens ord.
Dette er en tekst med høy puls! Samtalen ender med at de som var kommet til tro på Jesus tok opp steiner for å steine ham! Hva var det som var så provoserende i det Jesus sa?
Jo, han påstod at deres store stolthet i livet, den gammeltestamentlige tradisjon, var blitt et fengsel for dem! «Jeg vet at dere er Abrahams ætt. Men dere vil drepe meg, for mitt ord får ikke rom hos dere.» Jesus trakk alle store ord og tradisjoner ned til det helt praktiske liv: «Den som gjør synd, er syndens trell.»
Det var ikke nok for Jesus bare å gjøre noe med syndene deres. Den var en frukt av trelldommen. Derfor måtte han befri dem fra trelldommen. Ellers ville resten av livet deres bare være å luke fruktene av trelldommen, nemlig syndene i hverdagslivet. Jesus kom ikke bare for å gi oss syndenes forlatelse, han kom for å sette oss fri!
Hva er det vi treller under i Norge i dag?
Ja, det går det langt over min forstand å svare enkelt på.
Men vi har i hvert fall ikke en grenseløs stolthet over vår kristne tradisjon. Kateketen vår er nettopp kommet tilbake fra Amerika, der han har giftet bort datteren sin. Han fortalte at når han satt på en kafé, og folk spurte hva han drev med, ble de levende interessert og ville høre mer. I Norge opplever han at mennesker snur seg bort, eller febrilsk begynner å snakke om noe annet. Man kan si hva man vil om USA – og det er det mange som gjør for tiden – men de fleste er stolte av menigheten sin, og må vise kirken til alle sine gjester. Man kan si hva man vil om George W. Bush – det er det også mange som gjør for tiden – men da han ble spurt i en valgdebatt hvilken politisk tenker han identifiserte seg med, svarte han: «Jesus – for han har forandret livet mitt!» Og han vitner åpent om det alle vet, at han ble løst fra sin alkoholavhengighet og berget sin familie da han tok imot Jesus.
En ting vi treller under i Norge i dag, det er skammen. Enten det er personlig skam, eller skam for at vi tilhører menigheten og kirken. Kan vi vente at noen vil være med oss til kirken, hvis vi skammer oss over kristennavnet og menigheten og kirken?
Jesus er her. Jesus kom ikke bare for å gi oss syndenes forlatelse, han kom for å sette oss fri! Fri fra skammen! Det er ikke meningen at vi skal gå rundt og skamme oss resten av livet!
Jesus talte hardt til dem som var bundet av sin stolthet over tradisjonen.
Han talte alltid mildt til dem som var bundet av skam!
1 «Synd og skam»
Når vi skal snakke om skam, må vi få frem at synd er noe annet enn skam. «Det er synd og skam,» sier vi, som om synd og skam er to sider av samme sak. Synd er enklere å håndtere enn skammen.
Synd er noe jeg gjør. Og hvis jeg tar skylda for mine egne synder, da er jeg på god vei til oppgjør og tilgivelse og ny begynnelse. Da lever jeg i lyset. Men hvis jeg ikke tar skylda for mine synder, da er det kort vei inn i skammen. Og med god grunn. For synd er det som går ut over andre, enten det er min neste eller Gud. Og blir ikke synden gjort opp, så fortsetter forholdet vårt å lide under det jeg har gjort.
Synd er noe jeg gjør. Men jeg skammer meg for det jeg er. Det som plager meg i skammen går først og fremst ut over meg selv.
Hvordan kan jeg finne ut hva som plager meg, om det er synd eller skam?
Jeg har forstått at noen medisiner er diagnostiserende. Det vil si at hvis du tar en slik medisin og den virker, så kan legen fastslå hvilken lidelse du har. For eksempel finnes det medisiner som bare virker mot visse typer migrene. Hvis de virker, har du migrene. Hvis de ikke virker, er det noe annet som plager deg.
Syndsbekjennelsen er et slikt diagnostiserende middel. Bibelen gir oss oppskrift på en ryddig syndsbekjennelse, hvor jeg gjør opp med Gud og de mennesker som synden er gått ut over. Hvis jeg etter et slikt oppgjør fremdeles plages av tunge tanker, da trenger jeg annen hjelp. Hvis tilgivelsen ikke virker, trenger jeg hjelp til å bli løst fra skammen.
Hvordan oppleves skammen?
Vi reagerer så forskjellig. Men de fleste kjenner vel en ekkel følelse i magen. Vi rødmer og begynner å svette i hendene. Vi vil ikke møte andres blikk, og har mest lyst til å gjemme oss.
Den gode skammen og den vonde skammen
Det er ikke all skam som er negativ. En viss porsjon skam er nødvendig.
- Det er ødeleggende når noen er skamløse, når de ikke eier skam i livet. Da har de bare plass til seg selv i livet. Å være tilbakeholdende og beskjeden gir plass til andre mennesker. Jeg må bare ikke bli selvutslettende.
- Å ta vare på en følsom samvittighet, gir meg antenner for det som kan skade andre. Jeg må bare ikke bli handlingslammet.
Hvis skammen gjør meg handlingslammet og isolerer meg fra det gode samliv med andre, da er ikke skammen god lenger. Da er skammen blitt nådeløs og ødeleggende, og jeg føler meg uverdig, skitten og utenfor.
2 Tre slags skam
Kanskje kan vi snakke om tre slags skam: personlig skam, påført skam og religiøs skam.
Jeg vokste opp i et hjem med en lys og glad kristendom. Likevel opplevde jeg at jeg vokste opp med mye skam. Når jeg ser tilbake forstår jeg noe av det: Jeg følte personlig skam på grunn av alle kvisene mine, jeg opplevde at jeg ble påført skam ved masse erting og mobbing, og så fikk jeg med meg en seiglivet religiøs skam.
Forkynnelsen lærte meg å skamme meg over mine synder. Det er greit slik vi ber i den gamle inngangsbønnen «å lære å sørge over mine synder» – men det er ikke greit å fortsette å skamme seg over å være en synder etter at syndene er bekjent og gjort opp. Det er en forkynnelse jeg holder på å ta et oppgjør med. Jeg må bare passe på at jeg ikke kaster barnet ut med badevannet!
a. Personlig skam
Den personlige skammen har endret seg
Hva vi skammer oss over har på mange måter blitt noe annet nå for tiden, en det det var for noen år siden.
- Før var det skammelig å ikke oppføre seg slik samfunnet forventet: Å stikke seg fram. Kjennetegnet på slik skam var Janteloven: Du skal ikke tro du er noe!
- Nå er det først og fremst skammelig å ikke leve opp til sine egne krav og forventninger: Å ikke strekke til, å ikke kunne stikke seg fram.
Men den personlige skammen har vel hatt noe av begge deler til alle tider. Vi kjenner mindreverd fordi vi ikke strekker til. Og så støtter menneskene rundt oss opp under vår mindreverdsfølelse, direkte eller indirekte. Direkte ved kritikk og mobbing, og indirekte gjennom å idealisere det vakre og slanke og rike og suverene og vellykkede. Det er vel få ting som øker skamfølelsen så sterkt som reklamen.
Jeg kan ha komplekser for mitt utseende, for handikap, skamme meg over at jeg har mindre penger enn andre, at jeg ikke tilhører de vellykkede miljøene. Jeg kan skamme meg over at jeg ikke takler livet og vanskelighetene som jeg ønsker. Noen makter ikke å løfte hodet igjen etter en konkurs eller en skilsmisse. I karrieresamfunnet er det ikke lett å være arbeidsløs.
Noen kjenner seg mindreverdige fordi de er kvinner. Både samfunnsstrukturer og mannfolkprat har dukket mange kvinner ned i selvforakt i mange år.
I vår tid har det snudd om, så mange menn er blitt handlingslammet. I enkelte miljøer har kvinnene tatt enerett på egenskaper som omsorg og ansvar, innlevelse og barmhjertighet. Det eneste som skal være typisk for menn er å bestemme og dominere. Hvem tør å si noe da?
b. Påført skam
En type skam er vi heldigvis blitt flinkere til å sette ord på, og det er den påførte skam. Til alle tider har mennesker ydmyket andre ved mishandling og overgrep, voldtekt og trakassering. I krigen i Serbia ble det ekstremt tydelig hvordan voldtekt var en del av krigføringen. Det har det alltid vært. Det er den sterkeste måten å ydmyke en motstander på. Og det skjer både i kriger mellom folkegrupper og i kriger i familien.
Det er fælt å sitte på kontoret og høre en kvinne som hvisker: «Det er ikke rart at mannen min slår meg, så dum som jeg er!» Da er det ikke blåmerkene som er verst! Da har han maktet så slå selvrespekten ut av henne. Da er hun dukket ned i skammen, i selvforakt, motløshet og ensomhet.
Når andre har skylden og du bærer skammen
Når en er inne i slike ting er det nødvendig å skille mellom skyld og skam. La meg ta et eksempel: Sett at du sitter i et selskap og har pyntet deg med din fineste kjole eller hviteste skjortebryst. Så søler kelneren saus ned over brystet ditt, og festen er spolert. Du kan ikke gå rundt med en svær, brun sauseflekk som alle ser! Det er kelneren som har skylden, men du sitter med skammen. Du vil bare forlate selskapet fortest mulig
For meg er dette et godt eksempel. I forrige uke kom en kollega med en god løsning på problemet. Hvis kelneren ber om ordet, og forklarer for alle at det var han som sølte på deg, og beklager dypt det som har skjedd, og ber om at alle gjør sitt til at det må bli en hyggelig fest for deg likevel, – ja, da vil du kanskje få mot til å bli i selskapet resten av kvelden.
Når du bærer skammen, mens en annen sitter med skylden, bør han eller hun ta ansvaret, så du kan settes fri!
Skam over egne overgrep
Kanskje kjenner du nå skam fordi du har bragt skam over et annet menneske. Da er det godt at du er her. Da er det håp både for deg og for den du har krenket!
Hvem får deg til å skamme deg?
Det er nødvendig å stille seg noen spørsmål for å komme seg opp av skammens gjørme: Er det noen som alltid får meg til å skamme meg? Er det noen som alltid får meg til å føle vond samvittighet? Bruker du å si: «Det er bare jeg som er dum!»?
Dessverre er det noen som – med stor nøling – må innrømme at mor alltid pirker i min vonde samvittighet, at far alltid får meg til å skamme meg. De har en sperre mot å utlevere sine foreldre. I lojalitet mot foreldrene og det fjerde bud, tar de all skyld for skammen på seg selv. Kanskje er pubertetsopprøret et nødvendig opprør for å frigjøre seg fra skammen! De som ikke bryter skammens bånd, kan komme til å la skammen gå i arv til sine barn igjen. Jo utydeligere skammens opprinnelse er, desto vanskeligere er det å hanskes med den!
Her må vi som er foreldre ta ansvar, og kanskje ta en ærlig samtale med våre barn. Har vi brukt skammen som oppdragelsesmiddel? Vil du at barnet ditt skal føle skam hvis det ikke oppfyller dine forventninger?
Jeg har et minne som jeg tar godt vare på. I 1976 ga jeg ut en oversettelse av Luthers lille katekisme. Det er en bok som er en millimeter tykk. Da sa faren min til meg: «Harald, hvis du ikke får gjort noe mer i livet, så skal du være fornøyd med det!» Det er ikke alle som har vært så heldig i valget av sin jordiske far!
c. Den religiøse skammen
Er det synd å ikke strekke til?
Den religiøse skammen sier for eksempel at vi skal bekjenne vår utilstrekkelighet som synd. Vi trenger å få et nytt og sunt syn på Guds skaperverk. Gud har skapt hver enkelt av oss med plan og omtanke. Han har fordelt evner og begrensninger på hver enkelt av oss. Tydeligst kommer dette til uttrykk da Moses unnskyldte seg og mente at han ikke kunne utføre oppdraget Gud hadde gitt ham.
Men Moses sa til Herren: «Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener; jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg.» Da sa Herren: «Hvem er det som har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? Gå nå, så skal jeg være med deg når du taler, og lære deg hva du skal si!» 2 Mos 4:10-12
(Se også Rom 9:20)
Gud har skapt akkurat meg, men han trengte visst bare ett eksemplar. (Harald Schøyen)
Har du tenkt på at hviledagen er en markering av vår utilstrekkelighet? Den er en ukentlig påminnelse om at vi trenger å komme oss! Hvis vi ikke tar den ukentlige hviledagen på alvor, da lever på tvers av de grenser Gud har satt for oss. Det er et stort selvbedrag, og vi er garantert å bli helt nedkjørt.
Vi skal ta vare på kroppen og utvikle våre ressurser, men vi skal respektere grensene, og ikke gjøre livet til en ekstremsport. Det er ikke synd å ikke strekke til, det er Gud som har gitt oss evner og begrensinger. Gud har også porsjonert ut vår tro:
I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand og vær sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. Rom 12:3
Det er positivt å strekke seg etter det gode, men det er negativt å jages av skam.
Vi skal strekke oss etter modning i troen, men vi skal ikke skamme oss over hvor liten den er!
3 Veien ut av skammen
Hvordan skal jeg komme meg ut av skammen, og hvordan skal vi hjelpe hverandre ut i friheten?
Jesus vil fri oss fra skammen
Vi må innse at vi ikke når fullkommenheten så lenge vi lever på jorden. Men det er ikke meningen at vi skal leve i skam. Jesus vil føre oss ut i frihet. På samme måte som han gjorde opp for våre synder, så har han også tatt skammen opp på korset. Dette skjedde for 2000 år siden, midt i vår historie. Frihet fra skam er ikke noe som bare hører fremtiden og himmelen til, like lite som tilgivelsen hører fremtiden og himmelen til. Den er fullbyrdet her på jorden!
Guds mål for oss er den kjærlighet som springer fram av et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro. 1 Tim 1:5
Ros eller kjærlighet og tilhørighet?
Skal vi motvirke skammen ved å rose hverandre opp i skyene? Vi skal være rause med ros og takk. Men det spørs om ros er en god medisin mot skam. Tvert imot kan ros og beundring skape prestasjonspress til å leve opp til all rosen. Og så fortsetter bare stresset.
Mange som sliter med skam, kommer inn i et febrilsk jag etter anerkjennelse og beundring. Det er slitsomt for den som har det slik, og det er slitsomt å rose når vi føler at den som gjør noe fint hungrer etter ros hele tiden.
Hvis du er ute etter å få takk for det du gjør, skal du ikke velge å arbeide med konfirmanter, da skal du drive med kor, eller være prest og sånt! (Kateket Harald Vekrum)
Vi lærer konfirmantene en sang om Guds kjærlighet og tilhørighet til ham. Jeg skal lese den, før jeg avrunder med å si litt mer om veien ut av skammen. Salmer 97, nummer 37:
Han skapte skogen og han skapte vannet. Han skapte skyers lek og vindens spill.
Han legger varsomt hånden på din panne og sier: Det er godt at du er til.
Det ropes ut i stormer og orkaner at han er sterk og hellig, vill og fri,
og det står skrevet i planeters baner at visere enn han kan ingen bli.
Han ga deg livet og alt godt i gave, ja, han er all din gledes kildevell.
Men likefullt gjør livet deg til slave om ikke du vil ta imot ham selv.
Å, kom, vår Skaper, vi vil ta imot deg, slik du er kommet til oss i din Sønn.
Kom, gjenreis alt som brast da vi forlot deg, kom, vær vår frihet, Gud, det er vår bønn!
Fellesskap med Gud og med hverandre
Da Jesus lærte disiplene å be Fadervår, plasserte han oss som barn overfor vår himmelske Far. Han plasserte oss ikke som ansatte som skulle strebe for at Gud skulle bli fornøyd, eller som treller som skulle frykte for å komme nær vår harde Herre.
Når jeg bekjenner troen, inntar jeg denne barneplassen og bekjenner Gud som min skaper og Far. Da bekjenner jeg at det er han som har satt meg sammen med mine evner og med mine begrensninger, og at han lytter til meg og følger med meg, slik han lytter til Jesus og er opptatt av det han holder på med. I lille katekisme starter forklaringen til trosbekjennelsen slik: « Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger, at han har gitt meg kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og fremdeles holder alt dette ved like.»
Det aller første som sies når vi kommer sammen til gudstjeneste, er: «Kjære menighet!» Lytt etter de ordene! La det være Guds første hilsen til deg! Og så fortsetter det: «Nåde være med deg, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Amen.» Kjære, nåde, fred og Far – det er ord som kan åpne et skamfullt hjerte. Kanskje skulle vi ha dvelt lenger ved denne åpningen, før vi går videre til noe annet som også er viktig, nemlig syndsbekjennelsen. Dette er noe det arbeides med i kirken for tiden. Det er ikke vår syndsbekjennelse som starter vårt forhold til Gud, det er hans kjærlighet, fredsvilje og nåde!
Når vi bærer barn til dåpen, blir de Guds barn og skal tilhøre ham. Hør godt etter ordene som sies: «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn for at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham… Den allmektige Gud har nå gitt deg sin Hellige Ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Han styrke deg med sin nåde til det evige liv. Fred være med deg.»
I forbindelse med skam, snakker vi ofte om selvfølelse. Det er ikke et helt godt ord, men det er ikke lett å finne en god oversettelse. Self-esteem heter det på engelsk, og handler om hvordan vi verdsetter oss selv.
Jeg har nevnt fire elementer som hjelper oss til et sunt, kristent syn på oss selv: Fadervår, trosbekjennelsen, inngangsordene i gudstjenesten, og dåpen. Vi kan samle dette i et vers som vi gjerne kan gjenta hver eneste dag:
Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. 1 Kor 15:10
Hva kan vi gjøre i menigheten for å hjelpe hverandre ut av skammen?
Skam er en ensom greie. Gud har gitt oss menigheten som et fellesskap hvor hver av oss er like mye verdt. Noen skammer seg for at de er avhengige av andre menneskers hjelp. I menigheten snus dette til takknemlighet fordi vi hører sammen.
Som menighet har vi noen grunnleggende bidrag til å avlaste skammen hos hverandre.
- Skammen er en lidelse som medkristne kan lytte til, og slik la den skamfulle få åpne slusene for skammen, uten frykt for avvisning eller bagatellisering: “Neimen det er da ikke noe å skamme seg over!” Vi skal ta hverandres skamfølelse på alvor, og vi kan være åpne for hverandre om at skam er noe alle føler på, noen mer og andre mindre.
- Den skamfulles skam kan settes i forbindelse med Jesus på skammens tre. (Gal 3:13)
- Den skamfulle settes i forbindelse med han som reiste opp skamfulle mennesker, og møtte dem med respekt, uansett hvor langt nede de lå. Tenk på Jesu spørsmål “Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” i Luk 18:41, og “Vil du bli frisk?” i Joh 5:6.
- I menigheten skal den skamfulle møtes med det han og hun trenger mer enn noe annet: Å bli elsket og føle seg elsket, å oppleve respekt og få en ny verdighet.
- Den delen av skammen som har med synd og skyld å gjøre, skal flyttes over på korset, så den skamfulle kan settes fri fra skylden. Mange kan ikke helt kjenne seg hjemme i menigheten, fordi de gjemmer på sin skam. «De skulle bare visst hvem jeg egentlig er!» tenker de. Men Jesus vet! Han kom både med nåden og med sannheten. Joh 1:17
- Vi kneler vi sammen i nattverden og viser hverandre at vi hver for oss trenger Guds nåde, og skylder ham alt godt vi får oppleve.
- Vi deler troen med hverandre, så ingen trenger å skamme seg over sin lille tro.
Et troens ord til slutt:
Selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.21Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud. 1 Joh 3:20
La oss støtte hverandre i troen. La oss reise oss og bekjenne vår hellige tro!
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,
fór opp til himmelen,
sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen
for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allmenn kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv.
Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
