Det er vanlig å tenke seg et stort avsnitt bakerst i Luk 9. Der avslutter Lukas avsnittet om Jesu virksomhet i nordfylket Galilea. Og så, bare noen få vers foran kommende søndags tekst, påbegynner han et nytt hovedavsnitt om Jesu reise sørover til Jerusalem. Der skulle Jesus lide og dø.
Starten på det nye avsnittet faller lett i øynene i v 51. Lukas skriver at Jesus «vendte ansiktet mot Jerusalem». Men i den samaritanske landsbyen der han ba om husrom for reisens første overnatting, ble han nektet overnattingsplass, nettopp fordi han hadde «ansiktet vendt mot Jerusalem» (v 51-56).
Denne ansiktsretningen, pluss disippel-føttene som var begynt å traske og gå like bak Jesus, er den umiddelbare tekstsammenhengen for de tre små samtalene som fyller kommende søndags tekst.
Alle de tre samtalene handler om kallet til disippelskap. Det gjelder å fullføre disippelkallet med usvekket troskap helt frem til reisens endemål. De traskende disippelføttene, som bare går og går, like bak Jesus, på veien sørover mot lidelse og død, er derfor et lærerikt bilde på tekstens budskap.
Her er den første av tekstens tre små samtaler, sitat:
57 Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!
58 Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle hodet sitt til.
I paralellteksten hos Matteus (Matt 8:19ff) blir det opplyst at mannen som her snakket til Jesus, var en skriftlærd. Og det han sier, er utvilsomt et sant og rett ekko av Jesu disippelkall: At disipler må følge Jesus hvor han så går.
På grunnspråket er det verbet «akolouthéoo» som betyr «følge». Det er et svært karakteristisk disippel-begrep. Rabbiner-disiplene på Jesu tid «fulgte» i hælene på rabbien sin. Rabbien underviste mens han gikk. Og disiplene fulgte like bak læreren sin og tok imot undervisningen. Slik må vi også se for oss Jesus og disiplene. Og slik bør derfor alle vår tids disipler av Jesus også tenke om livsvandringen sammen med Jesus mens vi nøye innprenter oss Jesu lære-undervisning.
Den skriftlærde i v 57 vet nok alt dette. Tilsagnet hans om disippeltroskap er i så måte forbilledlig. Likevel finner Jesus grunn til å gi ham en advarsel, med ord som ligner litt på et ordtak. At rever har huler og at fugler har reder, vet alle. At Menneskesønnen ikke en gang hadde et sted å helle hodet sitt til, hadde disiplene nettopp erfart – i episoden foran vår tekst om den fiendtlige samaritanske landsbyen. Nå poengterer Jesus dette i en advarsel til en skriftlærd disippel-kandidat – for at han skulle vite på forhånd hva det kunne komme til å koste ham å være en sann disippel helt frem til reisens slutt. Da risikerer man gang på gang å måtte dele skjebne med Jesus.
Vi vet ellers ikke hvordan det videre gikk med denne disippelkandidaten. Men episoden er nok fortalt oss for at også vi skal kalkulere realistisk om disippelskapets omkostninger. Neste samtale:
59 Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave faren min.
60 Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike.
I disse to versene handler det ikke om en mulig kandidat til disippelskap, men om «en av disiplene», se parallellavsnittet hos Matteus (Matt 8:22f). Her er det Jesus selv som bruker det karakteristiske verbet for disippeletterfølgelse: «Følg meg» (gr: «akoloúthei moi»). Ingen av de ytre omstendighetene for episoden er nevnt. Budskapet er derfor sikkert av generell natur: Slik kaller Jesus alle disipler.
Men denne disippelen har et (meget respektabelt!) personlig motiv for en aldri så liten permisjonssøknad: «Herre la meg først få begrave faren min». Noen tolker dette slik at faren lå på dødsleiet og at fraværet fra disippeletterfølgelsen kunne bli langvarig. Andre tror faren nettopp var død, og at dette handlet om de 24 timene med hektisk begravelsesarbeid innen familien pluss de seks sørgedagene etterpå. En tredje tolkning sier at det handlet om årsdagen etter farens begravelse, da den dødes ben ble flyttet fra gravkammeret til den lille benkisten i hulen under gravkammeret.
Uansett tolkning virker Jesu svarord rimelig krasse. Og nok en gang ligner de et ordtak: «La de døde (les: de åndelig døde) begrave sine døde (les: de fysisk døde)». Men betyr dette at Jesus påbyr bare rent sekulære begravelser? Sier Jesus at troende disipler ikke skal engasjere seg i egen families gravferdsforpliktelser?
Nei, det tror jeg ikke. Jesu tilspissede poeng er heller at selv en så høyverdig familieforpliktelse som begravelse av en avdød far, må prioriteres lavere enn disippelkallets forpliktelser (se til sammenligning Matt 12:48 og 10:37).
I v 60b repetere Jesus disippelkallet slik: «Gå du av sted og forkynn Guds rike». Og nok en gang får vi ikke vite noe om fortsettelsen.
Tekstens tredje mini-samtale har samme poeng, sitat:
61 Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme.
62 Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.
Her fins det ikke noe parallellavsnitt hos Matteus, men til gjengjeld fins det et beslektet avsnitt i 1Kong 19:19ff. Der er det profeten Elia som ledes av Gud til å kalle en profetdisippel, Elisa. Og Elisa sier straks ja til kallet, men ber om å få ta farvel med familien sin, først. Det får han straks innvilget av Elia.
Sammenligningen tyder på at Jesus i v 62 er mer radikalt kravstor i disippelkallet enn Elia. Og nok en gang svarer Jesus med et ordtak. Det ligner på en liten lignelse. «Legge hånden på plogen» fotograferer bilde av starten på et disippelkall. «Se seg tilbake» har på gresk et vedvarende preg: «se seg – lenge – tilbake». Det må være bilde på en halvhjertet disippel, som stadig tillater hjertet sitt å lengte tilbake til et liv uten det radikale disippelkallet. Når det er slik fatt med en disippel, er han ikke «skikket for Guds rike», sier Jesus.
