Det er det latinske ordet «adventus» som har gitt navn til adventstiden. Det betyr «ankomst» eller «komme». På andre søndag i adventstiden handler det om Jesu gjenkomst (se v. 27). Teksten underviser oss om hvordan vi bør tenke og forberede oss foran den dagen. Slik introduserer Jesus selv gjenkomsten sin:
27 Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor kraft og stor herlighet.
Tidsangivelsen «da» viser tilbake på versene like foran vår tekst der Jesus har skildret tegn i sol og måne foran sin egen gjenkomst. Jesus henspiller i v. 27 tydelig på Dan 7:13f. Der skriver Daniel at han i nattsynene sine så «en som lignet en menneskesønn» (= Messias). Han kom «med himmelens skyer». Og han ble ført frem for «Den gamle av dage» (= Gud Fader) og tildelt styringsretten over Guds rike.
Kommende søndags adventsbudskap går altså ut på at Jesus varsler en gjenkomst i tråd med skildringen i Dan 7:13f. Guds rikes medlemstall skal da være fulltallig. Til og med de som har avvist Jesus, må den dagen bøye seg i støvet. For han kommer «med stor kraft og herlighet». «Herlighet» er Bibelens navn på den lysglansen som omgir Gud.
Jesu kraft og herlighet var delvis skjult under hans første jordeliv. Da var det primært disiplene og de andre troende som så den, blant annet når han gjorde undere, drev ut demoner eller ble forklart og opphøyet for øynene deres (se Fil 2:6-11). Men på gjenkomstens dag skal Jesu store makt og herlighet derimot være synlig for alle.
Etter katastrofe-skildringene i versene foran vår tekst ligger det Jesus på hjertet å gi oss beroligende ord:
28 Men når alt dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For forløsningen deres stunder til.
Jesus har nettopp minnet om all den overveldende himmelske kraften og herligheten han har fått som gave av Faderen. Derfor bor det trøsterik potens i denne påminnelsen. Vi tilhører en Herre som er sterkere enn alle endetidens katastrofer og fødselsveer.
Forløsningsbegrepet i v 28 er det samme som i Rut 3+4. Der er det Boas som tar ansvar og opptrer som «løser» for kong Davids oldemor, Rut. Uten å vite det opptrådte Boas da samtidig som forbilde på Jesus. For Jesus tar ansvar for hele Guds menighet (som også er av kvinnelig vesen) og betaler seg selv som løsepenge for oss alle. Det er betydningen av ordet «forløsning».
Så forteller Jesus den berømte lignelsen om fikentreet, sitat:
29 Og han sa en lignelse til dem: Se på fiketreet og alle trær. 30 Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. 31 Slik skal dere også, når dere ser disse tingene skje, vite at Guds rike er nær.
Når Jesus sier at vi skal se på fikentreet «og alle andre trær», betyr det trolig «i sammenligning med alle andre trær». I en slik sammenligning særpreges fikentreet av store blad, som nærmest eksplosivt springer ut på en eneste natt like før våren blir til sommer. (Mange av de andre trærne i Israel er vintergrønne og byr ikke på noe slikt sommer-tegn.)
Hva er så fikentreet bilde på? I deler av tekstutleggings-tradisjonen er fikentreet bilde på Israels åndelige ledere. Dette er særlig relevant når fikentreet står i en vingård. Luk 13:6-9 viser at det har vært vanlig å plante et fikentre inne i vingårdene (se også: 1. Kong 4:25; Jes 36:16; Mik 4:4; Sak 3:10 og Hos 9:10). Fikentreet gjør da tjeneste som et slags barometer. Hvis det bærer godt, vil også vintrærne en tid senere på året bære godt.
Slik bør vi kanskje også tolke Jesu lignelse her. I endetiden skal vi se på Israels åndelige ledere, på resten av Israel og på alle andre folkeslag. Den dagen Israel omvender seg (dvs: til Jesus, se Sak 12:10, Rom 11:26, Jes 53 og Matt 23:39), vil åpenbart kommer brått. Men da skal vi vite at Guds rike og Jesu gjenkomst er nær.
Nå følger det to vers om endetidsprofetienes autoritet:
32 Sannelig sier jeg dere: Denne slekten skal så visst ikke forgå før det er skjedd alt sammen. 33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.
Det greske ordet «geneá» kan bety både «familie», «slekt», «serie av slektledd» og «generasjon». Som helhet tyder endetidsprofetiene på at endetidsprofetienes tegntyper vil gjenta seg med ujevne mellomrom og med økende styrke frem mot crescendo-et ved Jesu gjenkomst. Derfor er betydningen «slekt» trolig å foretrekke i v 32 fremfor betydningen «generasjon» (som i tilfelle synes å begrense perspektivet til årene fra Jesu dødsår og frem til Jerusalems ødeleggelse år 70, sml Luk 9:27).
Så slitesterkt og kraftsfullt skal altså Jesu ord vise seg å være (se v 33) tvers gjennom endetidstrengslene – at de ikke en gang rokkes av denne verdens undergang.
Likevel gir Jesus oss avslutningsvis i søndagsteksten en viktig formaning:
34 Men ta dere i vare, så ikke hjertene deres tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere 35 som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden.
Denne formaningen handler om hjertene våre (= tanke og personlighetssentrum). Hjertet må ikke bli tynget av tre bevissthets-sløvende ting: rus (= gr: hemningsløs drikking), svir (= gr: sanseløs drukkenskap), timelige bekymringer (= gr: «bekymringer som hører dette livet til»). For på samme måten som et dyr overraskes av en snare, vil vi i så fall bli rammet uforberedt av gjenkomstdagens plutselige overraskelse.
I siste vers er det en mindre forskjell på to lesemåter blant de gamle håndskriftene:
36 Men våk hver tid og stund, og be om at dere må bli aktet verdige til (eller: få kraft til) å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.
Her er det Flertallsteksten (og NB88/07) som har «aktes verdig til», mens NA-teksten (og BS2011) har «få kraft til». Uansett lesemåte er det Gud som er giveren av både verdig-kjennelsen og kraften vi trenger foran Jesu gjenkomstdag. Derfor er dette et viktig bønneemne. Og en viktig endetidsmålsetting.
