Som helhet har kapittel 12 hos Lukas likheter med Bergprekenen. Det dreier seg om formaningsord rettet til disipler. Foran vår tekst advarer Jesus mot menneskefrykt. Så går Jesus over til å advare mot mammondyrking – etter en forespørsel fra en tilhører, sitat:
13 En i mengden sa da til ham: Mester, si til broren min at han skal skifte arven med meg!
Situasjonen som dette spørsmålet avslører, er antagelig at to brørdre har arvet en eiendom etter faren sin. Den ene (kanskje den eldste) ønsker å holde hele arven samlet, og vil derfor at den andre (kanskje yngstemann) skal bo og drive eiendommen sammen med ham. Den andre vil derimot foreta fullt skifte, dvs selge eiendommen og dele salgssummen.
Slike arvekonflikter var ikke uvanlige i Israel. Det var heller ikke uvanlig å be den rabbineren man regnet som «sin», om hjelp til konfliktløsing. Men Jesus ville ikke inn i den rollen, sitat:
14 Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?
Med dette avvisende svaret signaliserer Jesus at han ikke ville gjøre krav på formell status som denne mannens rabbiner. I ordvalget etterligner ellers Jesus det retoriske spørsmålet som Moses ble konfrontert med da han prøvde å avverge en slåsskamp mellom to jøder (se 2Mos 2:14: «Hvem har satt deg, Moses, til dommer over oss?»).
Men Jesus ser åpenbart også et bakenforliggende mammonbegjær i spørrerens motivasjon. Det gir Jesus foranledning til å komme med følgende formaning til troende mennesker, inkludert denne søndagens kirkegjengere:
15 Han sa til dem: Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har livet sitt av eiendommen sin, selv om han har overflod.
Formaningen retter seg mot all slags «pleonexia». Det betyr: «grådighet», «havesyke», «profittbegjær», «brennende begjær etter å skaffe seg mer og mer eiendom». Ordet er satt sammen av «pleon» (= mer) og «ekjein» (= ha). Det norske ordet «havesyke» fotograferer derfor et godt bilde av den mentale innstillingen Jesus retter denne advarselen mot.
Begrunnelsen i annet halvvers er grammatisk komplisert på gresk. Men meningen er klar nok. Den tilsvarer 1Tim 6:7ff («For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra.»). Ingenting av det vi kan eie her på jorden, kan sikre selve livet vårt.
Dette er deretter også hovedbudskapet i den følgende lignelsen:
16 Han fortalte dem så en lignelse og sa: En rik mann fikk stor avling av jorden sin. 17 Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle avlingen min i.
18 Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele avlingen min og godset mitt.
19 Så vil jeg si til sjelen min: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad!
20 Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?
Billedsiden i denne lignelsen er tydelig og klar, og lett å tolke. Den rike mannen er bilde på et menneske som lider av det mammon-livssynet som i denne teksten kalles «havesyke», dvs troen på at en kan sikre seg for både liv og død og evighet med dennesidig gods og gull. Behovet i v 17 for mer rom til avlingen, handler om å forlenge velstandsvirkningen av den gode avlingen. Men at dette dreier seg om noe kvalitativt annerledes enn vanlig sunn omsorg for klok forvaltning, blir først tydelig i v 19. For der er det mammondyrkerens innerste hjertespråk, mammonlivssynet, som fører ordet. Det blir ikke minst tydelig av at mannen her faktisk taler til sin egen sjel (= mannens innerste hjertelag og tanke).
I v 20 avsløres så mammonlivssynets håpløse utilstrekkelighet. Det skjer ved at mammonlivssynet konfronteres med Gud. Det er Gud som bestemmer over alle menneskers livslengde. Og i møtet med Guds suverenitet avsløres mammonlivssynet som impotent. Det er nådeløst kortsiktig. Og det er en grov og skammelig krenkelse av Første bud.
Grunnteksten sier antagelig i v 20 at menneskesjelen i døden vil bli «krevd tilbake igjen» («apaitéoo» = «kreve tilbakelevert»). Menneskelivet er altså grunnleggende sett noe vi bare har fått utlånt av Gud. Desto skammeligere er det å forakte den Gud som eier det, ved å sette vår lit til Mammon i stedenfor til Gud.
Jesu egen utleggelse av lignelsen om den rike bonden begynte ovenfor i v 15, allerede. Og den avsluttes med følgende konklusjon:
21 Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.
En kjent lignelsesforsker skal ha utlagt denne lignelsen som en endetidslignelse som advarer troende mot en kollektiv endetidskatastrofe. Men dette verset gjør det, synes jeg, svært tydelig at Jesus retter lignelsen til hver enkelt av oss og taler om vår individuelle siste time. Med samme betydning som ordet «havesyke» i v 15 taler Jesus her om «skattesamling» («theesavrídsein» = «samle seg skatter», «være gjerrigknark»).
Jesu anbefalte alternativ heter: «Å være rik i Gud» («eis theón ploutoôn»). Det betyr utvilsomt det samme som å «samle seg skatter i himmelen» (Matt 6:20, 19:21, Luk 12:33, 18:22). Konkret betyr det å søke Gud først, å ha Gud selv som altavgjørende og høyest prioriterte herre i livet, og å søke frelse, salighet og evig liv ved å be om syndenes forlatelse ved Jesu kors.
Samlet sett påbyr ikke de bibelske mammontekstene noe konsekvent fattigdomsideal. For den rike unge mannen var fattigdom en nødvendig omvendelsesvei. Men for Sakkeus var omvendelse og godtgjøring av gjort urett tilstrekkelig. Paulus gjør oppmerksom på at han hadde erfaring med både livet som rik og livet som fattig. Formaningen om «gudsfrykt med nøysomhet» bør nok egentlig oversetter «gudsfrykt med fornøydhet» (1 Tim 6:7). Også fattige mennesker kan være mammondyrkere. Men enten vi er rike eller fattige, bør vi bruke jordisk gods til å «vinne oss venner for de evige boligene» (= misjon og diakoni, se Luk 16:9).
