I dag skal vi dukke inn i en samtale som er ganske anstrengt. Jesus møter en dame som har alle pigger ute, og som vrir og misforstår det Jesus sier. Hun er forknytt av skam og forknytt av stolthet. Men det skjer en forløsning i denne teksten!
Derfor er evangeliet i dag et evangelium til deg som kjenner at du har mange pigger, pigger innover av skam og pigger utover av stolthet, – og du vet at du er vanskelig å føre en samtale med. Du vet at de fleste samtaler rispes i filler av alle piggene dine.
Evangeliet er også til deg som så gjerne skulle komme noen i møte med evangeliet, men så stikker du deg på deres stolthet, og du ser dem stikke seg selv med skam. Og så blir det så vanskelig.
Kvinnen fra Samaria er så full av skam at hun lurer seg ut til brønnen mens andre sover middag. Men hun er stolt også, – stolt av å være kvinne, av brønnen og av folket sitt, og stolt av at de har et bønnefjell som er like viktig for dem som Jerusalem er for jødene. I dag vil vi vel si at hun kompenserer skammen med stolthet. Det er ikke lett å få øyenkontakt med en som både gjør seg liten og hever seg høyt på en gang.
Denne samtalen er én av mange og lange samtaler i Johannesevangeliet. De fleste av disse samtalene er kronglete, ja aggressive i tonen. Men midt inne i samtalen, kan Jesus avbryte seg selv og si: "Dette sier jeg for at dere skal bli frelst!" (Joh 5:34) Jesus gikk ikke inn i disse samtalene for å vinne diskusjoner, men for at mennesker skulle bli frelst.
I dag skal vi få oppleve et frelsens under i evangeliet!
Tekstlesning
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 4. kapittel, fra vers 4:
Jesus måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som hette Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef. Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og han satte seg ned ved brønnen. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Hans disipler var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne. Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa hun, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som gav oss brønnen og selv drakk av den, og like ens sønnene hans og buskapen?» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent din mann, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Med rette sier du at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.»
«Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»
«Jeg vet at Messias kommer,» sa kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han si oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som taler med deg.»
I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville, eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: “Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?” Joh 4:4-29
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Lov og evangelium
Evangeliet som nådde inn til denne skamfulle og stolte kvinnen, hadde et ganske spesielt innhold! Hun som hadde lurt seg ut for å hente vann mens alle andre sov, – nå gikk hun inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!»
En del av oss har gått på bibelskole og fakultet og lært å skjelne mellom lov og evangelium. Det er en god lærdom. Men her møter vi en ganske spesiell variant: Her er det loven som er evangeliet!
- Hun ropte ikke ut: «Kom og se en mann som tilgir uten å spørre hva jeg har gjort!»
Jesus møtte ikke hennes skam på den måten. - Hun ropte ikke ut: «Kom og se en mann som tør å si rett ut at han forakter meg!»
Jesus møtte ikke hennes stolthet på den måten. - «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!» sa hun.
Det var evangeliet for henne, og det ble evangeliet for hele byen!
Hvem sa hun det til? Til folket i landsbyen, kvinner og menn og barn. I denne landsbyen var det fem menn som hadde hatt en historie med henne, pluss en mann som nå holdt lag med henne. Store deler av livet deres var basert på at sånt snakker vi ikke om. Det gjaldt mennene og kvinnene og sikkert barna også.
Det var mange i landsbyen som var styrt av tausheten rundt kvinnen ved brønnen. Nå ble tausheten brutt, og de hørte vitnesbyrdet hennes. Og de forstod at hun hadde møtt en som kunne løfte bort tausheten og skammen som hvilte over dem og over hele landsbyen: alt som ikke skulle snakkes om.
Fortsettelsen
Enden på denne samtalen er like forunderlig som selve samtalen:
Kvinnen lot nå vannkrukken stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham. … Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: “Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.” Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: “Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.” Joh 4:28-30, 39-42
Dette er ord som klinger godt i Misjonssalen, ikke sant?! Dette er misjon! Det er dette vi drømmer om! Både ute og hjemme!
Frem til et gjennombrudd
Kvinnen ved Sykars brønn hadde en skarp tunge og en drepende sosial intelligens. Hun lurte seg behendig unna Jesu fremstøt, og dreide den nærgående samtalen inn i lure teologiske diskusjoner, som hun visste ville irritere enhver jøde. Og så var hun ganske utfordrende. "Jeg har ingen mann," sier hun. Svaret kan høres som en frekk flørt, siden hun var der – helt alene – med en mann: "Jeg er ledig!"
Jeg husker en scene fra filmen om Hans Nielsen Hauge. Han var satt i arresten på Sundre oppe i Ål. Så hentet lensmannsfrua inn en av dalens løse fugler, og sendte henne inn til Hauge. Jenta gjorde som hun var bedt om, og smøg seg opp på Hauges fang. Da sier Hans Nielsen Hauge: "Vet du ikke at Gud har tenkt at du skal bli Kristi brud?" Så var det duket for frelsens under der i arresten.
Kvinnen ved brønnen var like kløktig som lensmannsfrua på Ål. Og likevel: Midt i denne kronglete samtalen med Jesus, vokser det frem en erkjennelse: «Jeg ser at du er en profet… Jeg vet at Messias skal komme, og når han kommer, skal han si oss alt.» Og så sier Jesus de forløsende ord: «Det er jeg, jeg som taler med deg.»
Messias – sant menneske og sann Gud
Aldri er Jesus så tydelig på at han er Messias som i samtalen med kvinnen ved brønnen, og i samtalen med Marta da Lasarus var død. Vanligvis holdt Jesus igjen med å identifisere seg med forventningene om Messias, fordi de fleste ønsket seg en politisk frelser. Jesus kom for å frelse sitt folk fra deres egne synder, det var tydeligvis viktigere enn å frelse dem fra okkupantenes synder.
"Det er jeg, jeg som taler med deg!" sa Jesus. Jesus viste seg som sant menneske og sann Gud for kvinnen ved brønnen.
Han var trett etter vandringen, ja utmattet, står det. Og han ba om vann. Jesus svevde ikke over bakken som en supermann. Han var et sant menneske som ba om hjelp.
Vi kan godt be om hjelp når vi ønsker å komme i kontakt med andre mennesker, ikke minst når vi krysser grenser til våre nye landsmenn, slik Jesus krysset grensen til det samaritanske folket. Å be om hjelp, gjør noe med rollefordelingen når vi møter mennesker fra andre kulturer.
Jesus var sant menneskelig. Og samtidig viste Jesus seg for henne som sann Gud: «Kjente du Guds gave,» sa han. «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»
Alt kan misforstås, hvis man er vrangvillig. Levende vann kan rett og slett bety rennende kildevann til forskjell fra stillestående vann i sisterner. Kvinnen hoppet ut av Jesu billedtale, og ønsket seg en lettvint vannforsyning. Men Jesus ga seg tid til å bli enda tydeligere med hva han vil gi:
«Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» Joh 4:13-14
Hva betyr det? Det går an å si mye om dette. Men hovedsaken er å erfare det. Her åpenbarer Jesus hva han vil gi. Og han bruker tilstrekkelig med ord til at den som tørster kan forstå. Likevel: Man blir ikke utørst av å forstå. Man blir utørst av å drikke, av å erfare.
La det være en bønn for oss selv, og for hverandre: La det bli en erfaring for oss at Jesus gir oss livets vann, det levende vann, at han gir oss å drikke slik at det blir en kilde i oss som veller fram og gir liv. Skal det skje, må vi holde oss nær til Jesus, og gi ham frie hender i våre liv.
At Jesus orker!
Her ute i Samaria stanset Jesus ved en brønn. Du som har vært i Israel, har kanskje vært der, selv om guidene fraråder å reise dit. Det har i perioder vært et av de mest betente områdene i Midt-Østen, i vår tid som den gang! Det er en dyp brønn. 32 meter dyp. Om du slipper litt vann ned i brønnen, må du vente flere sekunder før du hører plasket fra vannflaten dypt der nede. Lyden av plasket kastes opp igjen, som et 4000 år gammelt ekko.
Jakobs ben var gravlagt her, nær byen som i dag kalles Sikem eller Nablus (Neapolis = gresk: nybyen). Byen ligger i landområdene som i dag kalles Palestina eller Vestbredden. Jakob hadde kjøpt dette jordområdet av en som het Sikem og brødrene hans. (1 Mos 33:18-20; Josva 24:32)
Det var Jakob som ga byen denne brønnen, to tusen år før Kristus. Jakob, som en gang sloss med Gud selv, og sa: "Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!" (1 Mos 32:26) Og Gud gav seg, – og gav Jakob et nytt navn: Den som kjemper med Gud! Det er litt av et navn! Isra-el. Vi merker at kvinnen ved brønnen har noe av Jakobs guts og pågangsmot overfor Gud og mennesker!
Vi møter flere slike kvinner i Det nye testamentet. Oppe i nord, i grenseområdet mot Syria, var det en kvinne som kranglet seg til helbredelse av datteren, selv om turen ikke var kommet til de andre folkeslagene enda. Og Jesus roste henne for hennes tro! (Matt 15:21-28)
Og tenk på Marta. Flere ganger merker vi hvordan hun styrte sine omgivelser ved å gi vond samvittighet: "Bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene?" (Luk 10:40) Og den såre og sårende anklagen da Lasarus var død: "Hadde du vært her, da var min bror ikke død!" (Joh 11:21)
Jeg må innrømme at jeg sliter med å takle slike anmassende mennesker! Jeg får mest lyst til å trekke meg unna. Derfor beundrer jeg Jesus: At han orker!
Jesus orker! Det betyr at det er håp for deg som føler at bitterheten din støter andre fra seg. Men det er også håp om at vi andre kan få noe av Jesu sinnelag og pågangsmot, så vi orker å nærme oss bitre mennesker.
Jeg gikk på kurs på et sykehus en gang, sammen med noen andre prester. Vi fikk ansvar for hver vår avdeling, og ble etter hvert kjent med pasientene, – på godt og vondt. En gang snakket vi om hva vi skulle gjøre når vi fikk motvilje mot en pasient. Da var det en som sa: "Jeg gjør det sånn at jeg stopper et par sekunder før jeg banker på døra. Og så sier jeg: ‘Herre, du vet at jeg ikke kan fordra han som ligger der inne. Men nå skal jeg inn og gjøre tjeneste for deg! Amen!’ Så er jeg klar til å gå inn."
Levende vannstrømmer
Dagens evangelium innbyr til direkte tale, både til Gud og til mennesker! "Sannheten skal gjøre dere fri!" sa Jesus. Når sannheten får gjøre oss fri, slik sannheten satte kvinnen fra Sykar og hele byen fri, da kan de levende vannstrømmer få fritt løp. Litt lenger ut i Johannesevangeliet står det:
Jesus ropte: “Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.” Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. Joh 7:37-39
For noen rører ordet om levende vannstrømmer ved såre erfaringer som kristen, – eller rettere sagt: sår mangel på erfaringer. Det blir så store ord! Vi synger glade når vi er sammen: "Levende vannstrømmer, Frelser, fra deg, led dem til tørstende sjeler fra meg!" (Sangboken 494) Men hvor blir det av disse vannstrømmene? Hvor blir det av det åndelige overskuddet i mitt liv?
Når Jesu ord blir for store for oss, må vi begynne fra en kant
La meg få antyde en vei: Jesus traff på denne kvinnen ved brønnen. For de fleste av oss er det vel kjøpesenteret som er den nærmeste brønnen. De som jobber der, vet at det er forskjellige grupper som kommer og ikke kommer til ulike tider på dagen. Rullatorgjengen kommer når nitimen er slutt, elevene raser inn i storefri, travle foreldre kommer tre minutter på fire for å handle før de henter barn i barnehagen. Så er det stille perioder innimellom. Da er det kanskje noen forhutlete enkeltpersoner som glir usynlig mellom hyllene. Kanskje kommer innvandrerne til spesielle tider. På kjøpesenteret ser vi at misjonsmarken er kommet til oss.
Kjøpesenteret er stedet for å se mennesket i kunden og mennesket i kassadamen og ryddehjelpen. "La alle mennesker få merke at dere er vennlige!" skrev Paulus i gledens brev til filipperne. (Fil 4:5) Vennlighet er et personlighetstrekk ved Jesus, som han ønsker å prege inn i oss.
Vennlighet er en god begynnelse, hvis du vil bringe frelsens under til andre mennesker. "La alle mennesker få merke at dere er vennlige!" skrev Paulus, og så la han til: "Herren er nær!" De to setningene henger sammen!
I Teie menighet, som jeg tilhører, går det omtrent like mange til gudstjeneste som her i Misjonssalen. Hvor langt når Teie menighet? Når vi bare 150 av Teies 7500 mennesker? Da må vi spørre: "Hvem er vi?" Er det oss som arrangerer gudstjenester? Eller er det oss som samles til gudstjenester?
Dersom hver av oss 150 møter 50 mennesker hver uke – jeg tror de fleste av oss gjør det, hvis vi regner med kassadamene og de andre kundene på kjøpesenteret, familie, venner, naboer og arbeidskamerater. Dersom vi 150 smiler vennlig til 50 personer hver i løpet av en uke, da når vi 7500 mennesker hver uke!
Da kan det hende – etter mange uker med vennlige smil – at en av disse 7500 sier til deg: "Du smiler alltid så vennlig når vi møtes!" Og så svarer du kanskje: "Ja, det er egentlig ikke så naturlig for meg, – men du skjønner, jeg har gått på smilekurs i Misjonssalen!" Sånn kan frelsens under begynne, ikke sant?!
La oss være stille for Herren!
Kjære Jesus! Vi slipper deg ikke før du velsigner oss, og lar oss bli til velsignelse! Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
