Det skjer så mye i påskeuken. Voldsomme begivenheter med verdenshistoriske konsekvenser – ja, med kosmiske konsekvenser. Og så alle de små detaljene som hjelper oss å få del i det store. Kan jeg få trekke frem ett lite trekk fra skjærtorsdag? Ett ord? «Minne» «Gjør dette til minne om meg!» «Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg!»
Denne påsken har jeg sittet mange ganger hos en som kjenner at minnet glipper. Og jeg prøver så godt jeg kan å hekte minnet hennes opp på gamle minner. Og så, når hukommelsen er festet på et bilde eller en bønn, en håndbevegelse eller en familiehistorie, så begynner minnet å feste seg. Livet henger sammen igjen, og hjertet slår med større glede.
Vi vet at Jesus er stått opp fra de døde. I menigheten bekjenner vi det hver eneste søndag: «Stod opp fra de døde tredje dag.» Men vi trenger at oppstandelsen festes på minnet, om igjen og om igjen. Vi trenger på-minnelse. Vi trenger å gi oppstandelsen plass i tanken vår og bevisstheten. Vi trenger å ihukomme, at oppstandelsen kommer inn i vår husk og hug. «Gjør dette til min i-hu-kommelse,» stod det i en gammel oversettelse. I dag, når vi leser oppstandelsesberetningen, og når vi tar imot brødet og vinen, da begynner minnet å feste seg. Livet henger sammen igjen, og hjertet slår med større glede!
Høytidsverset
Vi reiser oss og synger høytidsverset på nummer 177 i Norsk Salmebok.
Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!
Min Jesu seierrike død
fordømmelsenes piler brøt og knuste mørkets våpen!
Å røst, min trøst!
Ved hans seier, som jeg eier, helved bever.
Han var død, men se, han lever!
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel fra vers 1:
Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»
Da gikk Peter og den andre disippelen av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.
Men Maria ble stående og gråte like utenfor graven. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven, og fikk se to engler i skinnende hvite klær som satt der Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sa de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sier Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Joh 20:1-16
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Vi merker at det som skjedde står spikret fast i hukommelsen hos Jesu venner. Først kom Maria Magdalena til graven. Hun løper og forteller det til Peter og Johannes. De spurter av gårde. Johannes kommer først. Han bøyer seg og ser inn i graven. Så kommer Peter. Han går helt inn i graven, og da går Johannes også inn. Johannes trodde, og begge forstod. Så gikk de hjem. Johannes var raskest til å løpe og raskest til å tro.
Det er mye i fortellingene om påskedagen som virker så unødvendig å fortelle. Hvorfor var det så viktig akkurat hvordan linklærne lå, og at kledet som Jesus hadde hatt rundt hodet lå for seg selv? Kanskje betyr disse detaljene noe som vi ikke forstår? (Tenk på teoriene om linkledet i Torino.) Men i hvert fall viser alle detaljene at disiplene var ivrige etter å få fortalt hver lille ting slik som de kunne huske dem fra denne dagen.
Alle disse små detaljene hjalp dem til å holde oppstandelsen fast i hukommelsen
Men alle detaljene er bitte små i forhold til at de fikk Jesus tilbake. «Maria!» sa Jesus. Da skjønte hun at det var Jesus. Hun kjente ham på stemmen! Det kjennes godt når en du er glad i bruker navnet ditt. Det er akkurat som navnet går rett inn i øret og ned i hjertet, når jeg hører navnet mitt fra en som er glad i meg.
Marias øyne var fulle av tårer. Hun trodde det var gartneren som stod der. Han passet så godt inn i hagen! Men så var det Jesus!
Våre vitner
Disiplene – Maria Magdalena og Johannes og Peter – er våre vitner. De så graven med egne øyne, og de møtte Jesus, fikk ta på ham, og fikk se hvordan han spiste. De fikk merke hva slags kropp han hadde. Det var tydeligvis om å gjøre for Jesus at de virkelig fikk se ham, snakke med ham, ta på ham og merke hvem han var og hvordan han var. Og vitnene var som oss. Alminnelige mennesker, kvinner og menn med menneskelige erfaringer og menneskelige reaksjoner. Det står til og med om hvem av dem som løp fortest. Derfor er vitnene troverdige for oss.
Jesus lever!
Jesus ble levende igjen på påskedag for nesten 2000 år siden. Det vi har lest, er så levende at vi skulle ikke tro at det var skrevet for 2000 år siden. Likevel trenger vi ikke tenke oss 2000 år tilbake i tiden for å tro på Jesus. Han ble levende for nesten 2000 år siden, og han lever akkurat nå. Vi sier det hver gang vi bekjenner troen på ham: «Sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd.» Jesus er kommet hjem igjen til Far, og sitter i armkroken hans. I begynnelsen av Johannesevangeliet står det så fint:
Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. Joh 1:18
Jeg forstår godt at Gud holder rundt Sønnen sin, og har ham i sin favn!
Jesus sitter ved sin Fars høyre hånd, akkurat som kronprinsen sitter ved kongens høyre hånd. Der følger de med i alt som skjer på jorden, og sender ut sine engler for å hjelpe alle steder hvor de slipper til.
Når vi leser 2000 år gamle tekster i Bibelen, er det viktig at vi ikke bare prøver å tenke oss hvordan det var for 2000 år siden. Paulus oppfordrer oss til å la sinnet være vendt mot ham som sitter ved Faderens høyre hånd – akkurat nå!
Er dere da reist opp med Kristus (i dåpen), så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Kol 3:1-2
Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Matt 6:20-21
I dag er Jesus to steder: Ved Faderens høyre hånd og i våre hjerter
Noen av oss er vokst opp med påskesangen «He lives!»: «You ask me how I know he lives. He lives within my heart!» Det er fire forbindelseslinjer mellom Jesus og oss: ordet, sakramentene, Ånden og englene
- Joh 14:23 Jesus sa: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.»
- 1 Kor 10:16 Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme?
- Gal 4:6 Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper «Abba, Far!»
- Hebr 1:14 Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?
Dette må vi ikke gå glipp av!
Dette må vi ikke holde for oss selv!
For eksempel når vi møtes etter påskeferien. Da er det vanlig å spørre hverandre hvordan vi har hatt det i påsken. Det er en gyllen anledning!
Spørsmål: Hvordan har du hatt det i påsken?
Eksempel på svar: I år er påsken blitt det viktigste for meg! Jeg tror den begynner å bety mer enn julen!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
