Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. kapittel, fra vers 1:
Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dag i uken, gikk Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett kom det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lynet å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde og går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham. – Nå har jeg sagt dere det.» De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede, og løp for å fortelle det til disiplene. Da kom Jesus mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet hans føtter og tilbad ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» Matt 28:1-10
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet!
Dette er påskedagens glade budskap: Jesus kommer lys levende, han rusler i haven og møter sine gamle venner.
Han er sin Far opp av dage. Det står så vakkert om Gud i den første have på jorden: "Da hørte de Herren Gud som vandret i haven i den svale aftenvinden." (1 Mos 3:8) Det blåser en sval vind fra skapelsens morgen til påskemorgen, og vindpustet finner vei videre til paradiset, til haven på den nye jord.
Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Åp 22:1-2
Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» Åp 21:3-4
Ja, i Jesajaboken står det ikke bare om hver tåre, men
Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Jes 25:8
Slik en Gud har vi!
Denne stemningen fra påskedagen suger til seg våre spørsmål om vår død og vår oppstandelse, om våre kjæres død og deres oppstandelse.
Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom. Joh 5:24, 28-29
Her taler Jesus om frelsen og oppstandelsen så klart og tydelig at det lyser av ordene.
Frelsen
Først om frelsen. Tydeligere kan vi vanskelig få det. Det er tre betingelser:
Den som hører Jesu ord. Det gjør vi akkurat nå.
Den som setter sin tro til ham som sendte oss Jesus. Vi har valget i dag om vi skal sette vår tro til Guds nåde og bli frelst, eller sette vår tro til oss selv og miste motet. Troen er ikke en prestasjon. Tro er det lille signalet Gud venter på for å slippe til og frelse.
Den som har gjort det gode. Her står det ikke om å være god i seg selv, men å velge den gode gjerning.
Hvis du prøver å gå den andre veien, vil du slite deg ut. Hvis du først skal bli god, og så skal få til å tro, og så håper å høre Jesu nådesord til slutt, – da brekker du nakken før du ser noen lysning. Du må la Jesus begynne, la ham tale til deg, og vekke din tillit, – så må du ta et valg mellom å sette din tro til deg selv eller til Gud som vil frelse deg, – og så må du slippe hans godhet frem gjennom deg, og gjøre det gode mot din neste.
Da har du allerede her og nå evig liv, og er allerede nå gått over fra døden til livet.
Og da blir døden og oppstandelsen en gjennomgang til det evige liv, og ikke til det uavvendelige oppgjøret og den uavvendelige dommen.
Kjære menighet, og kjære deg, du enkeltperson som hører akkurat nå: Dette må du ikke gå glipp av! Det er derfor vi feirer påskedag, for å ta imot oppstandelsens gave, og for å dele ut oppstandelsens gave.
Men hvordan skal oppstandelsen bli?
Vårt eneste svar på dette spørsmålet er fortellingene om Jesu oppstandelse: Jesus kommer lys levende, han rusler i haven og møter sine gamle venner.
Da Jesus vandret i påskedagshaven, hadde han frelsesbragden bak seg, og kunne rope: «Hallo! Vær hilset! Frykt ikke!» Å hvor Jesus må ha gledet seg til å kunne hilse sine gamle venner slik. Nå hadde han fullbrakt frelsesverket for dem. Det var jo for dem han hadde gått gjennom påskens lidelser. Han trengte det jo ikke for sin egen del!
En dag skal han berge oss inn i paradisets have. Påsken forteller også om hvordan Jesus lengter etter dette. På skjærtorsdag leste vi Jesu innledning til påskemåltidet:
Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: aldri skal jeg spise det mer, før det har fått sin fullendelse i Guds rike. Luk 22:15-16
I den lange bønnen Jesus ba mens disiplene hørte på, åpenbarte han sitt inderlige ønske:
Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får de min herlighet. Joh 17:24
Men hva slags kropp vil jeg få? Og hva slags kropper vil mine kjære få?
Det er så viktige spørsmål at vi får klare svar på dem.
Et hovedord i troen på legemets oppstandelse er:
Han skal forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det legeme han har i herligheten. Fil 3:21
Denne forvandlingen skal skje helt konkret. Det sier den eneste som har greie på slike ting:
Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram. Joh 5:28-29
Vi leser fra det store oppstandelseskapitlet, 1. Korinterbrev 15:
Men nå vil vel noen si: “Hvordan står de døde opp; hva slags legeme har de?” 36 Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det så få den skikkelse som han ville, hvert enkelt slag får sin.
Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er uforgjengelig. Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft. Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et Åndens legeme står opp. 1 Kor 15:35-38, 42-44
Våre kropper skal bli like virkelige som Jesu kropp, da han var stått opp fra de døde.
Det var om å gjøre for Jesus at disiplene skulle oppfatte hva slags beskaffenhet kroppen hans hadde, for de skulle jo være oppstandelsesvitner for oss. Legg merke til hvor konkrete beskrivelsene er!
Mens disiplene talte sammen, stod Jesus midt iblant dem og sa: “Fred være med dere!” De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: “Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.” Dermed viste han dem sine hender og føtter. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: “Har dere noe å spise?” De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Luk 24:36-42
Apostelen Johannes startet sitt første brev slik:
Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. 1 Joh 1:1
Samtidig som Jesus hadde en kropp som vennene kunne ta i, hadde kroppen hans en beskaffenhet som vi antagelig ikke har eksempler på før oppstandelsen. Jesus kom inn gjennom stengte dører (Joh 20:19) og han ble plutselig usynlig for dem (Luk 24:31).
Når det var så om å gjøre for Jesus at disiplene skulle vite hvordan oppstandelseslegemet hans var, så han ba dem ta på ham og se, – så er det for å gi oss et konkret og levende håp. Vi leser om dette i hver eneste begravelse:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny, og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. 1 Pet 1:3
Skal vi kjenne hverandre igjen?
Jesus var gjenkjennelig, selv om det tok en stund før det gikk opp for Maria at det virkelig var ham:
Maria snudde seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. “Hvorfor gråter du, kvinne?” sier Jesus. “Hvem leter du etter?” Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: “Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.” “Maria,” sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: “Rabbuni” – det betyr mester. Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: “Jeg har sett Herren!” Og hun fortalte dem hva han hadde sagt til henne. Joh 20:14-18
Slik skal vi kjenne hverandre igjen, – selv om vi ganske sikkert må utbryte: "Er det virkelig deg?! Du er ikke til å kjenne igjen! Du verden, som du har kommet deg!" Sånt er godt å høre, ikke sant! Dette må vi ikke gå glipp av. Og dette må vi ikke holde for oss selv!
Neste kapittel
Allerede på påskedag retter Jesus øynene fremover. Han begynner på neste kapittel i frelseshistorien: «Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» (vers 10) Veien gikk til hedningenes Galilea, for nå var frelsen fullført, nå kunne misjonens tid begynne. Misjonen er vårt kapittel av frelseshistorien. Vi har fått evangeliet også i vårt folk, og vi er opptatt av å gi det videre, både til våre egne og til nye folkeslag. «Mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
