Avsnittet om Peters disippelkallelse innleder Luk 5 og regnes som Jesu første disippelkallelse. Kallelsen av tolleren Levi avslutter Luk 5 og omtales som Jesu siste disippelkallelse, dvs den siste av de tolv.
Tollernes yrkesgruppe var tallrik på Jesu tid. Romerne hadde delt Herodes den stores kongerike i fire deler, en til hver «fjerdingsfyrste» (= fyrste over en fjerdedel). Galilea og Perea ble styrt av Herodes Antipas. Han måtte ifølge Josefus betale romerne 200 talenter sølv per år i toll og avgifter. Følgen ble tollboder nærmest overalt (sml. avsnittet om Sakkeus i Luk 19:1ff).
I Kapernaum krevde Levi trolig toll av fiskere som Peter og Andreas, kanskje til og med hver gang de sendte de to yngre brødrene, Jakob og Johannes, til Jerusalem for å selge fisk til hovedstadens kunder. (Blant kundene deres var trolig visse tjenestefolk i yppersteprestens hus, se Joh 18:16).
Toll-innkrevingen var «privatisert». Hver overtollmester betalte årsavgiften inn på forskudd. Det han siden krevde inn, måtte for fortjenestens skyld utgjøre mer enn forskuddet. Hvis ikke, gikk han med tap. Derfor er det ikke rart at tollernes yrkesgruppe var ille ansett.
Så møter Levi Jesus, sitat:
27 Deretter gikk Jesus ut. Og han så en toller som hette Levi sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg!
Levi var sønn av Alfeus (Mark 2:13ff). Levi var det arameiske navnet hans, mens han på hebraisk het «Mattai» (= Matteus, se Matt 9:9ff). Med andre ord handler vår tekst om kallelsen av den disippelen som mange år senere ga oss Matteus-evangeliet. Alle som har lest Matteus-evangeliet vet naturligvis at Levi må ha vært en uvanlig ressurserik person.
Bibelen siterer Jesu disippelkall med bare to små ord: «Følg meg!» Rabbiner-disipler på Jesu tid vardret tradisjonelt like bak mesteren sin mens de ble undervist. Disipler delte både hverdag og helg, både natt og dag, både sult, tørst, måltider, tretthet og hvile med mesteren sin. Derfor bor det et vell av betydningsfylde i disippelkallets to små ord: «Følg meg!»
Slik reagerte Levi:
28 Og han forlot alt og sto opp og fulgte ham.
Også om kallelsen av Peter, Andreas, Jakob og Johannes står det at de «forlot alt» (Luk 5:11, sml 14:33 og 18:28). Det de da forlot, var fiskeryrket. De kvittet seg derimot ikke med familiene og husene sine (se Luk 4:38 og 5:19) Derfor er det nok det lukrative toller-yrket Levi nå forlater. Men han forlot neppe familien. Og som Peter beholdt han ennå huset (se v 29).
I tillegg til disippelkallets ytre side, skjer det i v 28 ett eller annet også med Levis hjertetilstand. Men hva det er, får vi først vite nedenfor i v 32. I mellomtiden forteller Lukas om en festbankett med disippelsamtale, sitat:
29 Levi gjorde så et stort gjestebud for ham hjemme i huset sitt. Og det var en stor mengde tollere og andre som lå til bords med dem.
Lukas forteller ofte om måltid med disippelsamtaler. Det skjer så ofte at Joel Green oppfatter det som et fortellingsmessig typeskjema. Green identifiserer i v 29 en kombinasjon av det gresk-romerske symposiet og det gammel-orientalske fellesskapsmåltidet. Blant annet lå man til bords, med vekten på venstre albu, mens man spiste.
Levis gjesteliste er lærerik: «en stor mengde tollere og andre». Den ny-kallede disippelen ønsket åpenbart å la yrkeskollegene sine få møte Jesus. Men både vert og gjester utløser knurring, sitat:
30 Fariseerne og deres skriftlærde knurret da mot disiplene hans og sa: Hvorfor eter og drikker dere sammen med tollere og syndere?
Verbet «gongydsoo» betegner ifølge BDAG «å uttrykke lavmælt, men sterk, misnøye» dvs å «knurre» eller «murre». Uttrykket «fariseerne og deres skriftlærde» avspeiler at ikke alle fariseere var skriftlærde og at noen skriftlærde tilhørte andre partier enn fariseerpartiet. Om gjestene bruker kritikerne uttrykket «tollere og syndere».
Filosofien bak de knurrendes spørsmål tror jeg må se omtrent slik ut: En gudfryktig trenger først og fremst å være hellig og ren, fordi Gud selv er hellig og ren (se 3.Mos 19:1ff). Da må den gudfryktiges hus være like hellig og rent som tempelet. Og gestene må også være hellige og rene, slik at de ikke smitter hus og medmennesker med vanhellig urenhet.
Det ligger ekte bibelske bud til grunn for dette resonnementet. Men det følger mønsteret fra fariseerpartiets «muntlige lov» og setter opp et beskyttende gjerde av forbud godt på utsiden av det som faktisk står i de bibelske budene. Derfor handler knurringen om menneskebud, ikke om Guds bud.
Og Jesus avviser kritikken med følgende to argumenter, sitat:
31 Men Jesus svarte og sa til dem: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.
Jesu første argument, lege-argumentet, er ekko fra Faderens ord til Israel i 2.Mos 15:6: «Jeg er Herren, legen din». Det fins her ikke noe de knurrende kritikerne kan innvende, for argumentet er hundre prosent innlysende og dertil uomtvistelig bibelsk.
Jesu andre argument er et omvendelsesargument. Og det er her Jesus viser oss hva det var for en hjerteforandring som fant sted med Levi i v 28: Ikke bare ble han i ytre forstand en Jesu disippel. Men først og fremst ble han omvendt. Det er dette som er denne tekstens høydepunkt og hovedsak: Læren om omvendelsens nødvendighet for alle syndere.
Omvendelses-begrepene fyller hele Bibelen, både GT og NT (hebr: «sjuv» og «nikham», gr: «epistréfoo» og «metanoéoo»). Omvendelse består av to ting: Å angre syndene sine og å ta imot i tro syndenes forlatelse fra Gud. Tolleren Levi er rett og slett en benådet synder idet han opptrer som vert for en festbankett i vår tekst.
Jesus berører i v 32 fariseerpartiets ideal om å være «tsadik» (= rettferdig). Det er også et uomtvistelig bibelsk ideal. Men Bibelen sier at det «ikke fins noen som er rettferdige, ikke en» (Rom 3:10 = Salme 14:1ff, 53:1ff). Derfor innebærer Jesu ord i v 32 at alle, inkludert fariseerne selv, trenger omvendelse.
