Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå. Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham: “Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.” Men Jesus snudde seg og sa til Peter: “Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.” Matt 16:21-23
Det er litt av en reaksjon Peter får i retur for sin velmente irettesettelse! Jesus, som ellers var så lydhør, må ha kommet i en dramatisk situasjon ved Peters ord, siden han kunne reagere så voldsomt.
Kanskje har det med stedet å gjøre? Lukas forteller at det skjedde ved Jeriko, denne glitrende oasebyen under Har Qarantel, Førtidagersfjellet. Etter tradisjonen var det fra dette fjellet djevelen viste Jesus alle verdens riker og deres herlighet. De skulle djevelen gi ham, hvis han bare ville falle ned og tilbe ham.
Det var en annen vei som var lagt opp for Jesus til å få all makt i himmel og på jord: Han måtte dra til Jerusalem og lide, bli slått i hjel og stå opp fra de døde. Djevelen fristet ham med en lettvint vei. Men Jesus vek unna. Det var ikke tiden. Og det var så visst ikke måten. (Matt 4:8-9)
Grunnstein og snublestein
Og nå er det Peter som ville friste Jesus bort fra veien han måtte gå. Peter, som rett før hadde bekjent: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Og Jesus sa: "Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke."
Og så kommer fristelsen fra akkurat Peter, klippen, kirkens nyutnevnte, apostoliske grunnvoll: "Dette må ikke hende deg." Bare fem vers etter at Peter fikk oppdraget, fikk han Jesu voldsomme avvisning: "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall." Ordrett står det: Du er en snublestein (skandalon) for meg. Du lager skandale for meg!
Den lettvinte veien
På samme måte som andre mennesker, møtte Jesus stadig fristelser til å gå den lettvinte veien. Én gang kom de og ville gjøre ham til konge med makt. Det var jo konge han skulle bli. Men Jesus vek unna. Det var ikke denne måten det skulle skje på. (Joh 6:15)
Den lettvinte veien er også en av våre hovedfristelser. Langt inn i den kristne tjeneste fristes vi til dette. Hvis vi bare mener det godt, fristes vi til å manipulere, plukke bibelord ut av sin sammenheng, og hoppe over bibelord som ikke er så populære for tiden. Guds ord er offentlig i den forstand at alle skal ha fullt innsyn i det vi sier, og alt vi forkynner skal ligge åpent for Guds ansikt. Trikse-, mikse- og fikse-kulturen må ikke få feste seg i menigheten!
Vi har tatt avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet. (2 Kor 4:2)
Jesus brøt av fristelsen til å søke innflytelse ved offentlig berømmelse eller ved skjulte gjerninger. Han forankret seg i målet: at Faderens navn skulle bli det herligste over hele jorden. – Vi innvier oss til det samme hver gang vi ber Herrens bønn: "La ditt navn holdes hellig! For riket er ditt og makten og æren i evighet."
Da mønsteret ble lagt
Det går linjer fra dagens tekst tilbake til vår urhistorie, – til skapelsen, Adam og Eva og syndefallet. Urhistorien er vår historie. Urhistorien beskriver våre livsrammer i dag: Vår lengsel etter Gud og hans stengsel mot oss. Guds lengsel etter oss og vårt stengsel mot ham. Den innerste kjerne i våre stengsler mot hverandre er stengslene mellom oss og Gud. Når båndene til Gud ødelegges, flises straks båndene mellom mennesker i stykker også.
De første menneskene løp fra sin selvstendighet og sitt livsansvar, og begynte å unnskylde seg: De skyldte på hverandre og på Gud og på slangen. De la ansvaret et annet sted, – og ble handlingslammet. Våre reaksjonsmønstre i dag bekrefter urhistorien.
De tre grunnleggende unnskyldningene
Det er temmelig avslørende å se de umiddelbare konsekvenser av syndefallet i 1 Mos 3.
Det første som viste seg var skammen. Mennesket som Gud hadde skapt til å herske over fugler og dyr og fisker, – mennesket som Gud hadde satt til å verne og dyrke haven, – mennesket som Gud ga den tillit å få bestemme dyrenes navn, – dette frie og taleføre mennesket gjemte seg for Gud.
Det andre som skjedde, var at mennesket begynte å unnskylde seg. De tre grunnleggende unnskyldningene ble tatt i bruk med en gang: "Kvinnen fristet meg" – "Kvinnen som du gav meg" – "Slangen fristet meg". Vi bekrefter syndefallet hver gang vi trekker oss unna ansvaret og unnskylder oss.
"Kvinnen fristet meg!" sa Adam. Og vi følger opp: "Jeg kunne ikke noe for det. Det var ikke min feil. Det var hun som sa… Han kom og… De sa at jeg måtte…"
Skyld ikke på andre! – La oss i stedet reise oss og ta ansvar! Det er fristerinnens ansvar at hun frister, og mitt ansvar at jeg gir etter. Jeg er også i stand til å friste andre, og har mitt ansvar for det.
"Kvinnen som du ga meg!" sa Adam. Og vi følger opp: "Hvor er Gud der mennesker fritt driver overgrep og etnisk rensing?"
Skyld ikke på Gud! – La oss i stedet reise oss og ta ansvar! Det er mennesker som står for urettferdigheten. Dette er også vi troendes til, dersom vi vikler oss inn i urettferdighet! Dette må vi rydde opp i! Vi kan nok undres over at Gud ikke griper inn og stopper ondskapen, men ondskapen er vår, og hans verdensstyre ligger langt over vår forstand. (Jes 55:8-9)
"Slangen fristet meg!" sa Eva. Og vi følger opp: "Det var djevelen som var løs under krigen. Landssvikerne var besatt. Det er fordervsmaktene som rår. Vi ble ridd av demoniske styresmakter."
Skyld ikke på djevelen. – La oss i stedet reise oss og ta ansvar! Alt dette er også vi troendes til, hvis vi vikler oss inn i urettferdige strukturer! Dette må vi rydde opp i.
Å skylde på andre og på Gud og på djevelen er å løpe fra ansvaret.
Ingen som blir fristet, må si: “Det er Gud som frister meg.” For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Jak 1:13-14
Adam, hvor er du?
Gud ropte på Adam for å få ham frem i lyset, og for at Adam selv skulle sette ord på hva som var skjedd. Han hørte på mannens og kvinnens unnskyldninger, og så trakk han både mannen og kvinnen og slangen til ansvar.
Det går en klar linje fra Guds første oppgjør med alle tre parter, mannen og kvinnen og fristeren, og frem til dommens dag hvor alle parter skal stå til ansvar, både djevelen og hver enkelt mann og kvinne.
Gud spurte Kain på samme måte: "Hvor er din bror?" Kains unnvikende svar er blitt til to slagord: "Jeg vet ikke!" "Er jeg min brors vokter?". Slagordene blir groteske når en tenker på at Kain nettopp hadde myrdet sin bror. (1 Mos 3:9 og 4:9)
Unnskyldninger på fristelsens tre
Vi forer hverandre med slagord som avdramatiserer synden. For eksempel "Det er menneskelig å feile…". – Det er påfallende at fortsettelsen ikke tas med: "…men det er djevelsk å fortsette med det!" (Errare humanum est, sed diabolicum perseverare.)
Vi forer hverandre med unnskyldninger: Ingen er fullkommen! Alt flyter! Det er så mange tolkninger! Det er så vanskelig! Jeg får det ikke til! Jeg kan ikke noe for det! Når ingen andre er glad i meg, så må jeg være det selv! Gud kan da ikke være så stiv på det! Det er ikke så farlig! Det er lov å prøve seg! Alle andre gjør det! Jeg gjør meg ikke bedre enn jeg er! Pytt, pytt, en pølse i slaktetiden! Det du ikke vet, har du ikke vondt av! Har du lyst, har du lov! Litt må man da unne seg!
På fristelsens tre henger alle disse unnskyldningene, og tusen andre. Det er bare å strekke seg opp og hente dem ned. De andre bruker dem også. Så pynter vi på unnskyldningen med et smil, et skuldertrekk. Og så legger vi på litt vond samvittighet for sikkerhets skyld. Det er blitt sånn at bare vi har litt vond samvittighet, kan vi visst tillate oss hva som helst.
"Du kan mislykkes mange ganger, men du er ikke mislykket før du begynner å skylde på andre." (Olaus Petri 1493-1552)
Djevelen er fristeren
Den første rollen vi møter djevelen i, er som fristeren. Han er gjenkjennelig allerede i sin første tilnærming til menneskene. (1 Mos 3:1-6)
Djevelen bruker list:
Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. 1 Mos 3:1
Djevelen sår tvil om Guds ord:
Slangen sa til kvinnen: “Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?” 1 Mos 3:1
Djevelen lyver med halve sannheter om konsekvensene:
Da sa slangen til kvinnen: “Dere kommer slett ikke til å dø! 1 Mos 3:4
Djevelen setter Gud i uheldig lys:
Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.” 1 Mos 3:5
Djevelen får oss til å feste blikket på det forbudte:
Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med henne, og han spiste. 1 Mos 3:6
Djevelens spill
Fristeren har en stemme som gir god gjenklang i våre selvopptatte rom: "Ser du nå hvor urimelig Gud er. Har han virkelig plassert deg midt i en have, og så får du ikke lov å spise av noe tre? Noe så livsfiendtlig! Du får jo ikke lov til noen ting! Se hvor bra alle andre har det! Se på Abels offer! Han har det godt med Gud, han. Gud smiler til ham. Jaja, du har nå ikke fortjent bedre heller! Abel er jo sauebonde, mens du bare graver i jorda." (1 Mos 3:1 og 4:1-5)
Djevelen baktaler Gud, han trekker deg med til steder der Guds handlinger ser ubegripelige ut, og han fyrer opp under enhver tvil og forargelse. Djevelen tar tak i alle dine nederlag og anklager deg til fortvilelse.
Djevelen brukte bibelord da han fristet Jesus, og han er en kløpper i teologi: "Når du likevel ikke kan bli syndfri, kan du bare gi opp. En hver handling du gjør er syndig, derfor er alt bare et spørsmål om grader av synd. Alt flyter! Når andre har laget kaos allerede, gjør det liten forskjell om du også tar deg noen friheter!"
Djevelen er en sjelefiende som vil flise opp mine bånd til Gud.
Han sår tvil inn i min tro, løgn inn i min tillit, baktalelser inn i min takknemlighet, motvilje inn i min tjeneste, likegyldighet inn i min gudsfrykt, og han sår fristelser inn i min kjærlighet.
En annen vei
Jesus måtte tydeligvis ta kraftig i for å bryte fristelsens fortryllelse. Og han lærte disiplene å ta kraftig i for å avbryte fristelsene.
Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kastes i helvete. Matt 5:29
Fristelsenes makt må vi ikke undervurdere. Derfor avsverger vi djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Det stod mye på spill for Jesus. Hans frelsergjerning ville bli avlyst hvis han lyttet til Peters vennlige stemme. Det står mye på spill for oss også. Vår frelse vil bli avlyst om vi lytter til djevelens vennlige stemme.
Veien Jesus måtte gå
Jesu frelsesvei måtte gå til Jerusalem, gjennom lidelse og død til oppstandelse. Han skulle ikke bare fortelle at Gud tilgir og glemmer våre synder. Tilgivelsen er ikke bare noe som skjer under dyna når jeg ber "forlat oss vår skyld". Tilgivelsen skjedde offentlig på korset, åpent og synlig både for meg som synder og for dem som lider under mine synder.
Jesus kom for å sone syndens straff, og åpenbare for hele verden og for alle undertrykte at det er en rettferdig verdensorden. Vi ber om at denne verdensorden må slå inn på jorden vår, når vi ber: "La din vilje skje på jorden som i himmelen!"
Mine synder hører hjemme på korset
Vi kan ikke bruke tilgivelsen på korset som påskudd til å fortsette å synde. Jesus kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger.
Den som synder, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen. Og det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg. 1 Joh 3:8
Korset sier ikke at det ikke er så farlig, men at så farlig er det! Hør hva Jesus ropte da han bar verdens synd på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!?" Så farlig er det å synde. (Matt 27:46)
Her, på korset, uttømmes Guds fortvilelse og vrede over synden, hans fortvilelse og vrede over det jeg har ødelagt i hans skaperverk, over de friheter jeg har tatt meg mot dem som han elsker, og over at jeg har brutt i stykker hans gode planer for akkurat meg og mitt liv.
Djevelen er avvæpnet
Guds vrede uttømmes virkelig på korset. Det skjer full utladning. Guds vrede er uttømt, og det samme er djevelens makt. For i den samme korsdøden blir også djevelen avvæpnet. Djevelen kan ikke lenger bringe meg til fortvilelse ved å minne meg om min skam, mine synder og mine nederlag. Det er alt sammen løftet opp på korset, og betalt og vasket bort.
Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset. Kol 2:14-15
Når djevelen er avvæpnet på denne måten, skal vi væpne oss:
Når Kristus altså har lidd under sitt jordeliv, så skal dere væpne deremed denne tanken: Den som har lidd her i livet, er ferdig med synden. Derfor skal han ikke lenger følge menneskelige lyster, men leve resten av sitt liv etter Guds vilje. 1 Pet 4:1-2
Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ef 6:16
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
