Denne søndags tekst består av to bergprekenvers om bønn, pluss Herrens bønn, sitat:
7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror de blir bønnhørt når de bruker mange ord. 8 Vær ikke som dem! For Faren deres vet hva dere trenger før dere ber ham.
«Ramse opp mange ord» heter på gresk «battalogéoo» . Det kan bety «bable», «snakke uklart», «stamme». Men på vårt sted står det parallelt med «polylogia» (mange ord) i neste setningsledd. Derfor tror jeg «ramse opp mange ord» her må være riktig oversettelse. I kontrast mot slike hedenske avgudsbønner gir Jesus Fadervår til alle disipler, sitat:
9 Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.
Jesus gir oss Fadervår som forbildebønn. Vi kan be den ord for ord. Da er alle bønnebehovene våre dekket. Men vi står også fritt til å etterligne den med egne ord.
Tiltalen «Fader vår» er lærerik. Vi kan bare si «Fader vår», så hører Gud straks. At Gud er Far betyr samtidig at vi er barn og har barnekår (se Ef. 3:15). Med barns tillitsfullhet kan vi legge alle ting frem for Gud, uten å tenke på om det vi sier er «dumt», «umodent» eller «ikke kult». Gud kjenner oss til bunns uansett.
Det er ikke galt å modernisere det gamle ordet «Fader» til Far. (Inspirert fra hebraisk og arameisk kunne vi til og med ha «pappa» i tankene). Men den gamle formen korresponderer med «father» på engelsk. Derfor kan vi ikke si at den gamle formen er blitt ubegripelig. I tiltalebønnen i Fadervår fins det så et pietetsmotiv som bør få oss til å vente i det lengste med modernisering.
BS2011 har satt eiendomspronomenet først: «Vår Far». Det er akademikerghettoens språk. Det norske idiomet beveger seg i motsatt retning og velger etterstilte eiendomspronomener. Alle som har hørt pårørende i båreandakter utbryte «Pappaen min!» over åpen kiste, vil måtte erkjenne at det norske hjertespråket nå velger etterstilt eiendomspronomen.
Bønnen «helliget vorde ditt navn» ble galt oversatt i BS78/85. Det er nå blitt delvis korrigert i 2011. «Holdes hellig» er rettet til passivformen «bli helliget». Men på gresk står det såkalt tredjepersons-imperativ passiv («hagiastheétoo»). Den formen fins nesten ikke på norsk, bortsett fra «leve brudeparet». Å si «la brudeparet leve» blir galt. La-setninger er ikke noen god måte å gjengi tredjepersonsimperativer på.
Passiv får oss til å spørre etter logiske subjekter. Oversettelsen av Fadervår bør være åpen for to logiske subjekter. Det er naturlig å tenke på oss selv, vi som ber. Vi bør hellige Guds navn. Dessuten bør vi inkludere Esek 36:23 som sier at Gud selv vil hellige navnet sitt. I første bønn ber vi derfor alt i alt Gud om å gi misjon og disippelbevaring fremgang, og hente Israel hjem, se Esek 36 og Joh 17:6+11ff. Det gamle verbet «vorde» lever fremdeles, til og med i moderne norsk tenåringsspråk («en vordende mor»).
De to neste bønnene er parallellbønner, sitat:
10 Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.
I bønnen «Komme ditt rike» ber vi på samme måten om misjonens fremgang og Israels hjemkomst og omvendelse. Guds rike-begrepet har flere aspekter. Det betegner det området (= «riket») som Gud har gitt Jesus kongemakt over. Riket er nærværende i hjerter som tror. Det vokser sterkt. Og det skal komme i kraft og herlighet ved Jesu gjenkomst. Ikke minst utblikket mot Jesu gjenkomst er en hovedsak i bønnen «komme ditt rike».
Bønnen «Skje din vilje» ber om Guds viljes fremgang i våre egne liv og alle andre steder. Jesus ba selv denne bønnen, blant annet i Getsemane, se Matt 26:39-44, Luk 22:42, sml Apgj 21:14. Bønnen sammenligner realiseringen av Guds vilje i himmelen med det som bør skje på jorden.
Mens de tre første bønnene er i «du-form», kommer vi nå til tre-fire bønner i «vi-form». Sitat:
11 Gi oss i dag vårt daglige brød.
I betegnelsen «daglige brød» inkluderes alle behovene våre, sml 2. Mos 16 og Ordspr. 30:8f. Bønnen sier at det er Gud som gir oss skapelsesgavene. Så kommer vi til frelsesgavene:
12 Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Denne bønnen handler om Guds nådige syndstilgivelse, og sikter spesielt til syndeskyld. Synd er selve handlingen. Skyld er den etterfølgende gjeldsbyrden som tynger samvittigheten ned i dyp skyld og skam. Skyld er kanskje den tyngste av alle byrder.
Sammensetningsverbet «afíeemi» betyr «sende bort», «avskrive», «slette» osv. Det beskriver her hvordan Gud sender bort fra oss (= forlater, sletter) syndeskyldens ubetalelige gjeldsbyrde. I sak svarer det til «tilgi» (men det er en noe fri gjengivelse av verbet). I denne bønnen ber vi Gud gi oss fruktene av Jesu stedfortredende soningsdød. Bønnen inneholder også en viktig ettersetning der vi påtar oss å selv tilgi den som står i skyld til oss (sml v 15-16).
Fadervår avsluttes slik:
13 Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen.
Gunnar Innerdal m. fl. har pekt på at første ledd her ikke er riktig oversatt i BS2011 («La oss ikke komme i fristelse»). Verbet «eis-féroo» betyr ikke «la komme», men «bære/føre/lede inn i». Verbet står i såkalt prohibitiv aorist konjunktiv, som ikke svarer til en norsk la-setning, men til norsk imperativ. Vi burde la verbet stå utolket, og heller belyse forholdet til Jak 1:13 og 1. Kor 11:13 i forkynnelsen. For bønnen sier ikke at Gud frister oss, men at han (slik som i Job 1-2 og Luk 22:31f) kan måtte samtykke i at vi utsettes for sataniske prøvelser og fristelser. Da trenger vi at Gud bærer oss.
Bønnen om frihet fra det onde kan forståes som en egen syvende bønn, men er trolig heller annet ledd i sjette bønn. «Det onde» er både vår egen syndighet og Satans ondskap. Til sammen handler da v 13a om veien tvers gjennom fristelser.
Den avsluttende lovprisningen (v 13b) mangler i enkelte håndskrifter, men fins så tidlig som i Didakje og i hele Flertallsteksten. Ordet Amen kommer av det hebraiske verbet «aman» som betyr «være sann». Det kan oversettes «ja sannelig», «i sannhet» eller «måtte det skje».
