Det var før påskehøytiden, og Jesus visste at timen hans var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste. De holdt da måltid. Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham. Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg klærne, og tar et linklede og binder det om seg. Deretter slår han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg.
Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte og sa til ham: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere.» Peter sier til ham: «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine!» Jesus svarte ham: «Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!» Simon Peter sier til ham: «Herre, ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg klærne, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort med dere? Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere. Sannelig, sannelig, sier jeg dere: En tjener er ikke større enn herren sin. Heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham. Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det.» Joh 13:1-17
Den tyske teologen Ernt Käsemann ble for noen tiår siden forholdsvis godt kjent. Blant annet skrev han en bok som hadde tittelen «Det vandrende Gudsfolket». Jeg er ikke her og nå ute etter å anbefale denne boken. Men jeg nevner den for å anbefale den tanken som bor i selve boktittelen: Å være en kristen, er å være medlem av «det vandrende Guds-folket». Dét folk hører Gud til. Og det er satt til å vandre på en vei som leder mot mål som Gud har gitt oss.
Det vandrende gudsfolket
Det mest berømte bildet av dette vandrende Gudsfolket er naturligvis bildet av Moses og Israels folk på vandring fra fangenskapet i Egypt, gjennom mange fristelser og farer i ørkenen gjennom 40 år – og med kurs mot det lovede landet. Dette vandringsmotivet er siden blitt stående som selve grunnmønsteret på Guds vandrende folk her i verden. Kristenlivet er et liv der vi hele tiden er kallet til å vandre gjennom de dagene Gud gir oss – i det lovede landet som Gud har klart for oss når vandringen her på jorden er til ende.
Også de bibelske salmene har ord, uttrykk og bilder som har med dette vandringsmotivet å gjøre. Selve Salme 1, den aller første av de bibelske salmene, har vandringsmotivet som hovedpoeng.
Salig er den mannen som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men som har sin lyst i Herrens lov (= Guds ord) og grunner på hans lov dag og natt... Salme 1:1-2
Et annet eksempel er Salme 25, hvor det er kong David som ber til Gud.
Herre, la meg kjenne dine veier! Lær meg dine stier! Led meg i din sannhet og lær meg, for du er min frelses Gud. Salme 25:4-5
Og et tredje eksempel har vi i selve Jesu Bergpreken, der Jesus sier
Gå inn gjennom den trange porten. For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den. Matt 7:13-14
Inn i nattverdsalen
I skjærtorsdagsteksten vår i dag følger vi med Jesu vandrende disippelflokk inn i nattverdsalen i Jerusalem. Også Jesu disipler var en slik flokk med vandrende mennesker som fulgte etter læreren sin, rabbi Jesus, slik som andre jødiske rabbiers disipler fulgte etter sin lærer.
På vandringene i dette varme landet er man dømt til å få støv på føttene. Derfor er fotvasking en fast skikk når man kommer i hus og skal legge seg ned på divanene for å ligge til bords ved et stort måltid etter datidens skikk. Vår tekst forteller om en helt spesiell fotvasking, en hendelse som gikk annerledes enn alle tidligere fotvaskinger disiplene hadde vært sammen med Jesus om, en hendelse som er full av symbolsk betydning. Den engelske teologen Leon Morris skriver om fotvaskingsberetningen i vår tekst at den er «pregnant with meaning». Om vi kunne tillate oss en litt forvridd oversettelse fra engelsk: Vår tekst er «gravid, ja høygravid bærer av dypt symbolsk mening». Det er fotvaskingssymbolikken vi må forstå meningen med i dag. Det er den som er vår teksts budskap og innhold.
Da gjør vi vel i merke oss hvor beretningen starter: ved støvet på vandringsmennenes føtter. For det er naturligvis mer enn bare støv. Det er symbol på en åndelig tilstand som vi må forstå riktig.
Støvet på føttene våre
La oss huske på at teksten handler om mennesker som hører Jesus til. Den handler om dem som allerede er blitt medlemmer av det vandrende Gudsfolket. Mange andre bibeltekster har til poeng og innhold å kalle oss inn gjennom inngangsdøren til Guds rike. Slik er det også med mye forkynnelse: Vi blir kallt på til å søke Gud, til å omvende oss fra syndene våre og ta imot Kristi frelse og rettferdiggjørelse. Men det er altså ikke en slik tekst vi har i dag. Teksten handler om mennesker som allerede er blitt kristne, allerede er blitt medlemmer av det vandrende Gudsfolket, mennesker som allerede er blitt frelst og rettferdiggjort. Det er til slike mennesker teksten taler om støvet som vi får på føttene når vi er på livsvandringen vår på veien mot Guds evige rike.
Og da kan vi naturligvis også lettere forstå hva det er støvet er bilde på. Støvet symboliserer de syndene vi gjør til tross for at vi har fått syndenes forlatelse ved Kristi blod.
«Ren og rettferdig, himmelen verdig»
Det hører til vår status og tilstand som kristne at vi er rettferdiggjorte av tro. Rettferdiggjørelsen er en engangshendelse, et klart enten- eller. Enten er et menneske rettferdiggjort. Eller så er det det ikke. Noen mellomtilstand fins ikke. Og den som er rettferdiggjort, har fått alle sine synders nådige forlatelse. Da er man helt ren. Da står vi for Guds trone, som det heter i sangen: «Ren og rettferdig, himmelen verdig». Da gjelder det ordet som Jesus sier til Peter i den tankevekkende lille dialogen mellom Jesus og Peter som teksten vår gjenforteller. «Du er alt badet, Peter. Da er du ren. Du trenger bare å få føttene dine vasket».
Slik er det med alle medlemmer av Guds vandrende folk i verden. Ved rettferdiggjørelsen er vi blitt tilregnet frelse, salighet, syndstilgivelse og renhet. Ved dåp og tro er denne gaven gitt til oss. Men samtidig som vi er rettferdige, er vi fremdeles også syndere. Ingen frelste er fullkomne i dette livet. Vi faller stadig i synd på vandringen. Vi trenger igjen og igjen å reise oss fra de fall som vil fange oss og holde oss nede. Mange synder vet vi ikke en gang å sortere fra hverandre, for de legger seg på oss som støv på en vandringsmanns føtter.
Fotvasking og helliggjørelse
Det er her fotvaskingen kommer inn i bildet som et pedagogisk klart og illustrerende bilde på det som heter helliggjørelse.
Til forskjell fra rettferdiggjørelsen er nemlig helliggjørelsen en gradvis prosess. Vi må hele vårt troende liv helliggjøres. Vi må hele tiden leve i daglig bot, hele tiden si synden farvel og la den gamle Adam i oss dø. Vi må igjen og igjen få støvet vasket av føttene våre.
Det er dette som er så dypt og merkelig et poeng i nettopp vår tekst: Også helliggjørelsen er nemlig en frelsende prosess der det er Jesus som gjør arbeidet med å få oss rene. Mange tenker at vi må ta oss sammen og helliggjøre oss litt. Da forestiller vi oss at det dreier seg om kraftanstrengelser vi selv skal utføre. Men det er et for dårlig bilde av hva det dreier seg om. For riktignok må vi med tanke, vilje og hjerte selv arbeide på vår helliggjørelse. Vi må virkelig kjempe med viljen vår så den bøyer seg for Guds bud og ikke leder oss ut i nye fristelser. Men det egentlige arbeidet med helliggjørelsen vår er det likevel Jesus som skal gjøre. Det illustrerer Jesus med den fotvaskingstjenesten som vår tekst forteller oss om i dag.
Både rettferdiggjørelse og helliggjørelse er den treenige Guds verk i oss. Det er Kristi Ånd som helliggjør den troende som er på vandring mot det lovede landet. Med stor og billedlig klarhet maler skjærtorsdagsteksten akkurat denne sannheten for øynene våre i dag.
Jesus er vår fotvasker
Likevel er det et annet bilde som enda mer skal males for øynene våre i denne teksten. Og det er et bilde av Jesus selv, idet han gjør seg til tjener for dem som han er Herre for og Lærer for. Det er et paradokspreget Jesusbilde vi da møter. Og paradokset beskrives meget klart i teksten, både med bilder og med ord.
La oss ta bildene først. Disiplene er kommet på plass i nattverdsalen. Påskemåltidet er tilberedt etter den gamle skikken. Bordet er dekket. Det usyrede brødet er på plass. Vinen er på plass. De bitre urtene og skålen med rosinblandingen som man dyppet brødet i, er på plass. Og påskelammet er slaktet, stekt og dekket på bordet. Alt er klart.
Vandringsmennene ankommer og skal få føttene sine vasket før de legger seg på divanene rundt bordet. Men da er det at Jesus griper den rollen som kanskje ingen av de andre egentlig hadde lyst på: fotvaskerens rolle. Jesus tar av seg ytterklærne, binder et linklede om seg, heller vann i et vaskefat og vasker så hver enkelt fot og tørker den med linkledet, helt til også Peter — først litt motstrebende, siden meget ivrig — er gått med på å bli fotvasket av Jesus.
Dette er altså bildet. Dette er symbolet. Og det er naturligvis ingen tvil om at det nettopp er en tjenerrolle Jesus da går inn i. Han som er alles Herre, gjør seg selv til alles tjener.
Samtidig tjener og herre
Det samme ser vi når Jesus med ord beskriver denne saken. «Forstår dere hva jeg har gjort med dere?», sier Jesus da. Og i v 13 og 14 forklarer han det så: «Dere kaller meg HERRE og MESTER..», sier Jesus først. To konkrete titler på seg selv nevner han. Mestertittelen er den hebraiske tittelen "rabbi", som betyr "lærer". Og Jesus var ganske riktig sine disiplers Lærer. Han er også vår Lærer. Han er også vår rabbi. Det er en meget høy tittel.
Men den andre tittelen, Herre, er enda mye høyere. For "Herre" er det samme som det greske ordet "Kyrios". Og det er det samme som det hebraiske ordet «Adonai». Som er Det gamle testamentets varsomme betegnelse for Gud Fader selv. Disiplene kalte Jesus «Herre» på en slik måte at de gav ham Faderens egen tittel. Så høy er altså Jesu tittel. Jesus sier i v 13 : «Dere kaller meg Herre og Rabbi, og med rette sier dere det. For det er jeg».
Poenget i vår tekst er altså at det er en som har en så svimlende høy rang og tittel som her legger seg på kne og opptrer som menneskers tjener. Det er Gud selv som opptrer som tjener. Det er dét bildet vi får malt for øynene våre og skildret med ord i denne teksten.
Derfor er det klart at Jesu fotvasking er «pregnant with meaning» — høygravid bærer av symbolsk mening og betydning. Jesu fotvasking peker videre fra selve fotvaskingen og inn mot selve Jesu fundamentale tjenerrolle for oss idet han lider døden stedfortredende i vårt sted på Golgata kors.
Dét er selve det dypeste poenget i fotvaskingsbudskapet vårt. Det skildrer for oss Jesus som Guds og menneskenes tjener.
Bakover i Bibelen og ...
Men det vil igjen si at denne teksten peker både bakover og fremover i Bibelen. Bakover peker Jesu fotvasking til en bestemt gammeltestamentlig profeti som kalles «profetien om Herrens lidende tjener». Den står i den første av denne helligdagens lesetekster, i Jes 53:
Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for ai vi skulle få sjalom(= fullstendig frelse og fred). Og ved hans sår har vi fått legedom Jes 53:5
Den gamle profetien om Herrens lidende tjener forhåndsvarslet Israel – mange hundre år før Kristi fødsel – om at Messias også skulle være en lidende Messias. Han skulle bli «forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom». Og han skulle bli «aktet for intet» av folk flest. Men nettopp ved å gå inn i denne fornedrende tjenerrollen skulle han stedfortredende lide for hele folket sitt.
Selve stedfortredertanken er uhyre sentral i denne gamle profetien. Og den er naturligvis like sentral i evangelieteksten om Jesu fotvasking. Det er i vårt sted Jesus går inn i tjenerrollen. «Jeg er oppfyllelsen av den gamle profetien om Herrens lidende tjener» bevitner altså det dypt symbolske innholdet i Jesu fotvasking.
... fremover i Bibelen
I tillegg til å peke tilbake på oppfylt profeti, peker budskapet også fremover, først mot selve Langfredagens tjeneste. For Jesus lider da lidelsens beger helt til bunns i vårt sted. Deretter peker fotvaskingsbildet enda lenger fremover – mot Kristi oppstandelse, mot vår oppstandelse og mot selve det himmelske festmåltidet der måltidsbordet igjen er dekket og alle de vandringsmennene som har fullført vandringen i Jesu navn skal få sette seg til bords til et stort festmåltid. Der er Jesus igjen både Tjener og Herre. Derfor peker fotvaskingens symbolikk helt inn i endetidens fulle og herlige frelsestilstand.
Nattverdmåltidets legeme og blod
Og da forstår du naturligvis også hva jeg mener når jeg nå til sist også minner om at denne symbolikken må få tale til oss også om selve nattverdmåltidet.
For ved nattverdmåltidet serverer Jesus oss seg selv. Ved nattverdmåltidet er han ikke bare Herren ved bordet og Tjeneren som steller til måltidet Men han er også selve måltidet. Og det han serverer oss, er de mest dyrebare fruktene av lidelsene til Herrens lidende tjener: sitt eget legeme og sitt eget blod, utgytt for oss.
«Ta dette og et det», sier han, idet han serverer oss sitt eget hellige legeme. «Drikk alle derav», sier han idet han serverer oss sitt eget hellige dyre blod.
Ved nattverdmåltidet gir han oss del med seg selv, samfunn med seg selv, arverett sammen med seg selv. «Lar du ikke meg tjene deg, så har du ingen del med meg», sier han til Peter. Og det er naturligvis det samme han sier til oss også når han innbyr oss til nattverd. «Kom og få del med meg», lyder rett og slett innbydelsen til oss fra han som er både Herren vår og Tjeneren vår, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn.
Denne prekenen ble opprinnelig holdt av Odd Sverre Hove i Meland kirke, april 2000.
