For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Matt 16:25
I Norge i dag handler dette verset i liten grad om fysisk å miste livet. Det er få kristne her som blir martyrer. Andre steder i verden er det annerledes. Kanskje vil forholdene også forandre seg i Norge. Det må vi være klar for.
Men det som gjør disse versene utfordrende for meg i dag er den brede forståelsen av det å miste sitt liv. For hva betyr det å miste mitt liv for Jesu skyld i Norge i dag? Jo det betyr å overlate tronen i hjertet mitt til Ham. Da er det Kong Jesus som er finansministeren min og får bestemme over pengebruken. Det er Kong Jesus som gjennom mitt liv skal æres, ikke jeg. Det er Kongens regler som er bestemmende for hvordan jeg lever livet mitt. Det er Han som disponerer tida mi. Det er Han som bestemmer hvor arbeidskapasiteten skal legges ned. Lemmene mine skal stå til Hans disposisjon i oppdraget som Han har gitt meg, i eget hjem, i lokalmiljøet og til jordens ender. Til de minst nådde, og naboen.
Alt mitt eget skal jeg miste: Min tid, mine penger, min kapasitet, min ære, mitt liv. Eller vent …
Det er jo nettopp det som er poenget: Ingenting av dette er egentlig mitt. Kong Jesus ble ikke kongen min ved en tilfeldighet. Han kjøpte meg fri fra min fortapte stilling. Derfor tjener jeg ham i dag. «Jesus har kjøpt meg, legem og sjel» Derfor synger jeg: «Han er min glede, han er min sang. Ham vil jeg prise livsdagen lang»
Så hva klamrer du deg til? Er det vrakgodset, som ditt eget liv representerer, eller har du funnet det nye Livet ombord i redningsskøyten, i tjeneste for Kongen?
Kanskje kan det være en vel så utfordrende tanke å leve for Kristus, som å dø for Kristus, for en sofa-kristen fra Norge.
Denne teksten er tidligere trykket i bladet Utsyn som en kommentar til søndagens tekst.
