Kommende søndags evangelietekst inneholder et velkjent «mannakorn-ord», det vil si et bibelvers som mange er glade i og gjerne lærer utenat. Vi har alle godt av å være glad i Bibelens ord og lære dem utenat. Derfor bør vi aldri forakte folks kjærlighet til mannakorn-ordene. Men på den andre siden: Også mannakorn-ordene fortjener å bli studert i den tekstsammenhengen de faktisk står i.
Kommende søndags evangelietekst rommer tre små vers fra Matteusevangeliet. Tidligere inngikk de i en lengre tekst på 22. søndag etter pinse. Men det var en søndag som ofte falt bort fordi den kolliderte med enten Bededag eller Allehelgensdag. Derfor er det på flere måter en ny situasjon når vi nå for første gang har fått disse tre versene som egen søndagstekst.
Generelt kommenterer Jesus i Matt 11, spørsmål rundt Kristus-vekkelse og Kristus-frafall (se Matt 11:1-24). Så løfter han blikket mot Gud og lovpriser ham fordi han har skjult Kristus-budskapet for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige (Matt 11:25f). Ergo er det dypest sett Faderens åpenbaring som avgjør om noen kommer til tro på Jesus eller velger frafallets vei.
Etter denne bønnen kommer verset foran vår tekst, Matt 11:27 (= Matteusevangeliets høydepunkt, sier noen): «Alt er overgitt meg av Faren min. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnen velger å åpenbare ham for». Altså: i v 25 er det Faderen som dypest sett avgjør hvem som kommer til tro, men i v 27 sier Jesus at Faderen har delegert denne avgjørelsen til Sønnen.
Og akkurat på dét punktet i Jesu tanketråd er det så at det berømte mannakorn-skriftordet innleder søndagsteksten vår, sitat:
28 Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
I lys av tekstsammenhengen åpner Jesus her døren til frelse og salighet opp på vid vegg. Etter å ha fått beslutningeretten over menneskenes frafall eller frelse delegert fra Faderen – gjør Jesus bruk av denne retten til å slå den nådige innbydelsens dør opp på vid vegg: «Kom til meg, alle ..».
Hva kjennetegner så de menneskene Jesus her taler til? I v 25 har Jesus karakterisert dem som ikke primært vise og forstandige, men snarere umyndige. I v 28 lærer vi at umyndigheten beror på at de «strever» (gr: «kopiáoo» = arbeide seg utmattet) og er «be-byrdede» (gr: «fortídsoo» = bære tung byrde). Jesu alternativ er: «Jeg vil gi dere hvile» (gr: «ana-pávoo» betegner både pause, hvile og oppfriskende fornyelse).
Jesu ord er her utvilsomt forbundet med sabbatshvile. Jesus lover disiplene sine et (evig) liv der de har vedvarende del i endetidens nådige sabbatshvile.
Vi moderne mennesker er dessverre ikke fullt så godt kjent med GTs visdomsbøker som oldkirkens kristne var. Men i Matt 11 kryr det av ekko fra slike bøker (se f. eks Matt 11:19). Visdommen er i GT en person som helt fra opphavet bor hos Faderen. I Ordspr 8:22f sier Visdommen:
Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av veien sin, før gjerningene sine i fordums tid. Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til ...
Og i NT, inkludert vår tekst, lærer vi at Visdommen i GT er identisk med Jesus selv (= såkalt «visdomskristologi»).
Jesu løfte om troende disiplers evige sabbatshvile er tidligere gitt av Faderen i GT (se Jer 6:16). Her i v 28 går Jesus inn i Faderens rolle og sier: «JEG vil gi dere hvile». Det vitner om såkalt «jahvistisk kristologi» (Sverre Aalens uttrykk). Jesus taler og handler i roller som i GT tilkommer Faderen. Slik pløyer dette verset dypt i kristologiens to-natur-lære.
Så avslutter Jesus søndagsteksten vår med å be oss ta på oss et annerledes åk, sitat:
29 Ta åket mitt på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for sjelene deres. 30 For åket mitt er gagnlig, og byrden min er lett.
«Åk» (gresk: «tsygos») er et landbruksredskap av tre. Det brukes når mennesker skal bære tungt eller når okser skal trekke en tung plog. Åk har alltid to virkninger på en gang: vektfordeling og overstyring. På den ene siden fordeler åket vekten fra den tunge byrde på hver av bærerens to skuldrene, hvis det er en enkeltperson som bærer. Eller det fordeler belastningen mellom de to oksene, hvis det er to dyr som trekker plogen. Åkets vektfordelende funksjon handler egentlig om å lette byrden, ved å fordele den. Men åkets overstyrende funksjon handler samtidig om plagsom tvang: Åket styrer og tvinger den som bærer det.
Begge funksjonene kan spille med når åket brukes som bilde. I GT tales det ofte om faraos åk eller Nebukadnesars åk. Da er åket bilde på brutal undertrykkelse (se 1.Mos 27:40; 2.Mos 6:6–7; 1.Kong 12:4–14; Jes 58:6, 9; Jer 28:2–14). På den andre siden talte rabbinerne kjærlig om «lovens åk», og da mente de den kjærkomne lettelsen i livsbyrdene som et liv etter Guds lov medfører.
Til forskjell fra begge disse tingene taler Jesus i vår tekst om sitt eget åk, og da handler det om troens og disippelskapets åk. En mulighet er å tolke Jesu ord i lys av de to oksene. Den enkelte troende er da den ene oksen, mens Jesus selv stiller opp som okse nummer to og drar det tunge lasset for oss.
Det er for så vidt et trøsterikt bilde. Men jeg tviler likevel på at det er slik Jesus her innbyr oss til å tenke. Sannsynligvis er det heller enkeltperson-åket Jesus bruker som bilde, slik som i v 28. Jesus utdyper billedbruken med en liten (og ofte oversett) setning: «... og lær av meg». Å lære av Jesus er å bli disippel. Derfor er Jesu åk det samme som disippelskapets åk. Og setningen «ta mitt åk på dere og lær av meg» betyr det samme som disippelkallsetningen «følg meg» (se Matt 4:19).
At Jesus er nedbøyd og ydmyk av hjertet, handler ikke om selvros, men om forbilde i disippelskap. Vi kalles til å etterligne Jesus. Og at Jesu åk er «gagnlig» (gr: «kjreestós» = god, nyttig, passende, veltilpasset) og «lett», betyr at Jesus selv alltid går foran disiplene sine på livsveien.
