Etter gammel fasteskikk hadde fjerde søndag i fastetiden tilnavnet «midtfastesøndag» eller «brødsøndagen». Halvveis i fastetiden fokuserte tekstene på det velsignede brødet fra himmelen: Jesus selv. Tilnavnet er nå blitt borte fra tekstrekkene våre. Men saken er fortsatt i behold i de forskjellige tekstene.
Kapittel 6 i Johannesevangeliet er svært langt. Det begynner med beretningen om Jesus som metter 5000 i ødemarken og fortsetter med disiplenes sjøreise og Jesu vandring på sjøen. Prekenteksten vår forteller deretter hva som skjedde neste dag:
24 Men da folket så at Jesus ikke var der, og heller ikke disiplene hans, gikk de i båtene og kom til Kapernaum for å lete etter Jesus. 25 Og da de fant ham på den andre siden av sjøen, sa de til ham: Rabbi, når kom du hit? 26 Jesus svarte dem og sa: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette!
Folk spør i v 25 etter Jesu reisemåte over sjøen. De hadde sett disiplene gå ombord i én båt og de hadde sett at det bare manglet én båt. Derfor ante de tydeligvis at Jesus måtte ha krysset Galileasjøen på en uforklarlig måte. Men Jesus svarer, som vi ser i v 26, ikke på spørsmålet deres (det gjør derimot apostelen Johannes i v 22-23 like foran vår tekst).
I stedet forteller Jesus folkemengen i v 26 den virkelige grunnen til at de selv dro over Galileasjøen. De hadde opplevd et brødunder, men det hadde bare beveget dem til å lete hos Jesus etter en jordisk løsning på menneskenes klassiske brødbekymringer. På lignende måte må Jesus få avsløre også vår inngrodde materialisme.
I det neste verset fortsetter Jesus med det som er hovedbudskapet i midtfastesøndagens prekentekst:
27 Arbeid ikke for den maten som forgår, men for den maten som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere. For på ham har Faderen, Gud, satt seglet sitt.
Når Jesus sier «arbeid ikke for den maten som forgår», bruker han på grunnspråket en såkalt eliptisk nektelsesform som egentlig har betydningen «ikke først og fremst ..., men ...» (prgr 139b i Leivestads grammatikk). Jesus forbyr oss altså ikke å arbeide for det jordiske levebrødet vårt. Men han befaler oss å gi jordisk levebrød rang og betydning ETTER salighetsspørsmålet.
Uttrykket «mat som varer ved til evig liv» peker på frelse og salighet. Hva slags mat Jesus da snakker om, blir klart først i v 35 nedenfor. Men Jesus gir allerede i v 27 en definisjonsantydning. Han sier at han snakker om «det brødet som Menneskesønnen skal gi dere». Dette brødet har evne til å gi evig liv fordi Faderen selv har satt «seglet sitt» på Menneskesønnen. Seglet var i gammel tid vanlige folks garanti for at et løfte virkelig stammet fra konger og myndighetspersoner. Faderens segl på Sønnen er en slik garanti. Antagelig sikter Jesus til det Faderen sa fra himmelen da Jesus ble døpt (se Johs 1:32ff m.parr.). Det bor treenighetslære i Jesu ord på dette punktet – og i flere av de følgende versene:
28 De sa da til ham: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? 29 Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt.
Folkemengdens spørsmål etter «Guds gjerninger» er tydeligvis ekko av Jesu ordbruk i vers 27: «arbeid for ...». Uttrykket «Guds gjerninger» betyr antagelig «Gud velbehagelige gjerninger», dvs gjernings-rettferdiggjørelse. Jesus korrigerer dette i v 29 ved å fremholde at det dreier seg om tro.
Dessuten signaliserer Jesus enda sterkere enn i v 27 at han med uttrykket «brød som gir evig liv» egentlig siktet til en person: «tro på ham som Gud har sendt». At tilhørerne i alle fall får tak i dét poenget fremgår av neste spørsmål de reiser:
30 De sa da til ham: Hva tegn gjør du da, så vi kan se det og tro på deg? Hvilken gjerning gjør du? 31 Fedrene våre åt manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen gav han dem å ete. 32 Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen. Men Faren min gir dere det sanne brødet fra himmelen. 33 For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.
Folkemengdens spørsmål i v 30-31 avspeiler en velkjent forventning. Mange rabbier hadde sagt at Messias, når han kom, ville mangedoble mannaunderet i tid og rom. Det tilhørerne derfor egentlig sier i v 30-31, er at Jesus må gi dem et nytt storslått mannaunder. Så ville de tro på ham.
Jesus dobbeltkorrigerer dette i v 32-33. Det var ikke Moses, men Faderen, som gav dem «himmelbrødet» (= mannaen). Dessuten var også mannaen egentlig bare av jordisk og forgjengelig slag. Men det brødet Jesus har å gi, er sant og ekte himmelbrød (v 33). Det forlenger ikke bare livet frem til neste måltid. Men det gir evig liv.
Etter dette svaret kommer tilhørerne med samme type reaksjon som den samaritanske kvinnen (se Johs 4:15):
34 De sa da til ham: Herre, gi oss alltid dette brødet! 35 Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste. 36 Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke.
I v 35 får vi det fulle lyset over meningen med det Jesus sa i v 27. Derfor utgjør også v 35 denne tekstens hovedbudskap. At Jesus sier «Jeg er ..» er i seg selv betydningsfullt. Det minner om Faderens gammeltestamentlige navn «Jeg er» (se 2 Mos 3:14f, sml Johs 8:12, 10:7, 10:11, 11:25, 14:6 og 15:1).
At Jesus identifiserer seg som «livets brød» betyr at han i egen person faktisk bringer nettopp det mangedoblede mannaunderet som rabbiene hadde snakket om. Men det handler altså om mye mer enn bare jordisk brød og manna. Det handler om Jesus selv som det evig livets uforgjengelige himmelbrød.
