Den teksten vi her skal se på, tar sats i bergpreken-avsnittet om læretukt mot falske profeter, som står like foran vår tekst. Selve teksten begynner slik:
21 Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.
I avsnittet om de falske profetene (7:15-20) hadde Jesus anført fruktbæring som kjennetegn på sanne profeter (= sanne Herrens tjenere av alle slag). Det utfordrer oss til radikal selvprøving: Bærer jeg sann frukt? Og det er den utfordringen til radikal selvprøving Jesus her fører videre i mer almen form. I v 15-20 befinner vi oss i forsamlinger her på jord der troende disipler har til oppgave å skille ut falske profeter. I v 21ff forteller derimot Jesus oss hvordan det skal bli ved den endelige dommen. Der skal Jesus selv dømme de falske profetene. Og det er om den dommen Jesus her sier: Ikke enhver som sier «Herre, Herre», skal komme inn i himlenes rike.
Tittelen «Herre» er antagelig ment som en bekjennelse av Jesu guddom. Dobbeltuttrykket «Herre, Herre» er sikkert ment som ironisk herming etter bekjennelser bare med munnen, såkalt «fonetisk ortodoksi». Motsetningen i v 21 er følgende: bekjennelse bare med munnen contra bekjennelse sammen med handling som oppfyller Guds vilje. Kravet Jesus betoner i v 21 er dermed fremdeles fruktbæring. Å «gjøre min himmelske Fars vilje» er å bære frukt. Derfor befinner etisk kjetteri seg her innenfor horisonten.
Vers 21 lærer på den andre siden ikke gjerningsrettferdiggjørelse. Men det er ved å være en gren på det gode treet, Jesu eget tre, vi blir satt i stand til å bære frukt i form av gode gjerninger (se Joh 15:5).
Etter ransakende ord om «forentisk ortodoksi» går Jesus videre til ransakende ord om «fonetisk karismatikk»:
22 Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? 23 Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!
Konkret nevner Jesus i v 22 tre karismatiske gaver som for Guds trone vil bli påberopt av falske profeter: Å profetere, å drive ut onde ånder og å gjøre kraftige gjerninger i Jesu navn. At de dømte påberoper seg slike gjerninger er ingen garanti for salighet, sier Jesus. Å profetere trenger ikke forståes bare «karismatisk» om det å få spesielle budskap, men handler i grunnen om all myndig tale på Herrens vegne. Å gjøre kraftige gjerninger trenger på samme måten ikke bare å være helbredelser, men kan også omfatte alle andre mirakler. (Også 2. Tess 2:9 viser at det fins «løgn-mirakler».) De falske profetene gjør altså slike ting idet de gjør krav på å opptre «i Jesu navn» (= under påberopelse av Jesu autoritet). I v 23 står Jesu dom over slike falsknere. Uttrykket «aldri kjent» betyr ikke at ikke Jesus har visst om dem, men at han aldri har anerkjent dem som sanne tjenere.
Vi bør alle ransake hjertene våre i møte med slike alvorlige ord fra Jesus.
Lignelsen som så fyller de neste fire versene, er samtidig selve avslutningsordene i Bergprekenen:
24 Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. 25 Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. 26 Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand. 27 Og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort.
Bildene i denne lignelsen er lette å forstå. Her sammenlignes to husbyggere som har hver sin type grunnvoll under husene. Det ene kalles «forstandig». Han bygde på fjellgrunn. Den andre kalles «uforstandig». Han bygde på sandgrunn. I lignelsen er det regn, flom og stormvind som er den store prøven husene og husbyggerne utsettes for. Og det er altså bare den ene husbyggerens verk som blir stående. For han bygde på fjellgrunn. For den andre ble fallet meget stort.
Saken som denne lille lignelsen illustrerer, er definert i innledningene til v 24 og v 26. Den forstandige husbyggeren er bilde på «hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem». Den uforstandige husbyggeren er bilde på «hver den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem». Å virkeliggjøre i gjerning Herrens ord er altså fremdeles det store og avgjørende poenget. Det er alt-avgjørende for oss alle.
I og med denne lignelsen utvider Jesus på en oppsummerende måte perspektivet. Han skifter ikke emne i forhold til det han like foran har sagt om de falske profetene. Men i tillegg til å omfatte falske profeter, tror jeg lignelsen om huset på fjellgrunn omfatter også alt det andre Jesus har talt om i Bergprekenen, like fra begynnelsen av kapittel 5.
Og hva er så det? Bergprekenen er en formaningstale til disipler. Jesus begynner talen med å oppgi grunnene til at disse disiplene er salige. Deretter fortsetter han med å gi dem formaninger av mange slag. Felles for formaningene er at de starter i en konstatering av disippelskapets nåde: «Dere er jordens salt og verdens lys». Men de fortsetter i budet om å virkeliggjøre de kvalitetene vi ved frelsen og nådetilsagnet er blitt tilsagt: «Vær derfor ikke kraftløst salt eller lys som skjules. Men la salt- og lyskraften dere har fått, komme andre mennesker til gode i form av gode gjerninger».
Ved avslutningslignelsen om husbygging på fjellgrunn samler Jesus alle formaningene i en stor fellesbukett og ber oss virkeliggjøre dem alle sammen. Gjør vi ikke det, vil livet vårt ligne på den uforstandige husbyggerens hus.
28 Og det skjedde da Jesus hadde endt denne talen, da var folket slått med undring over læren hans. 29 For han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.
