«Jeg tror kanskje at jeg trenger noen å snakke med». Slik starter en god del av samtalene jeg har med mennesker som tar kontakt. Å arbeide som sjelesørger og veileder er på mange måter spennende og interessant, men aller mest gjør det meg ydmyk for menneskers livshistorie og livsvei. For det er det mye av sjelesorgen handler om, å lytte seg inn i andre menneskers liv.
Hva det betyr
Ordet sjelesorg kan være ukjent for mange. Hva handler det om? Det handler først og fremst om en samtale, der den ene lytter og den andre får fortelle. I ordet ligger det en tanke om at dette er omsorg for sjelen. Og sjelesørgere sier gjerne at man jobber langs fire spor. Vi ønsker å hjelpe den som kommer til oss, å komme til rette med : 1) seg selv, 2) sine medmennesker, 3) sin Skaper og 4) skaperverket.
Dette er ikke en prioriteringsliste, alle disse fire sporene må sjelesørgeren ha med seg inn i samtalene. I den kristne sjelesorgen regner vi også med at det er tre personer i rommet når man sitter slik i fortrolighet og snakker: Det er den som ber om hjelp, sjelesørgeren og Gud. Vi tror at Gud er i rommet, aktiv og til stede, med omsorg og råd. Dette er en stor trøst for meg som veileder! Gud har mye mer omsorg for hvert enkelt menneske som trenger hjelp, enn det jeg har. Og han kjenner den enkelte.
Hvem er det for?
Hvem kan gå til sjelesorg? Alle mennesker kan søke sjelesorg hos et annet kristent menneske. I utgangspunktet er det ingenting som er for stort eller for lite til å snakke om. Det kan handle om vanskelige relasjoner, sår man bærer på, utfordringer i vennskap, kanskje føler man at Gud er langt borte, eller man er rett og slett bare nervøs for eksamen. Spekteret er stort! Og det å snakke med et medmenneske som har tid til å høre, kan bringe mye godt med seg.
Fikses alt i sjelesorg? Nei. Det gjør det ikke. Men det å sette ord på det man bærer på gjør ofte byrden mindre, eller lettere å bære. Og ved å snakke med et kristent medmenneske om det som er vanskelig, så kan man også få hjelp til å få et glimt av Gud. Og sammen kan man finne en vei videre. Kanskje er den veien og søke hjelp i det offentlige hjelpeapparatet? For mange som sliter vil det være veien. En sjelesørger er ikke en psykolog eller terapeut.
Hvem kan være sjelesørgere da?
Kan alle kristne bli det? Nei, jeg tror ikke alle kristne egner seg som sjelesørgere. Dette handler om utrustning og gaver, som så mye annet i det kristne livet. Og her vil jeg peke på noen viktige egenskaper som jeg tenker er viktige:
- En kristen sjelesørger må bekjenne den kristne tro, inneha en god dose selvinnsikt, utvise etiske kvaliteter og også mestre de praktiske ferdighetene i sjelesorgfaget. Dette siste handler om hvordan møte mennesker, hvordan legge til rette for en god samtale osv.
- En kristen sjelesørger må ha dannelse. Det handler om at man har latt seg danne som menneske, både av andre mennesker, men også av Gud.
- Vi peker også ofte på at en kristen sjelesørger må være integrert. Ha et avklart forhold til eget liv. Det betyr ikke at man ikke kan ha vonde sår i eget liv, men man skal vite hva disse gjør med oss, og hvordan det påvirker meg i møte med andre.
- Og denne prosessen må man være villig til å være i. Prosessen med å jobbe med seg selv, og også hvem jeg lar andre få lov å være i møte med meg. Gir jeg de andre plass? Eller er jeg mest opptatt av meg selv? Begrenser jeg andre mennesker? Eller greier jeg være slik at de opplever frihet?
- Og så tror vi det er viktig at en kristen sjelesørger er klar over sine begrensninger. Slik beskytter man både seg selv, og de som kommer til oss.
- Og til slutt: En kristen sjelesørger må anerkjenne at vi alle har en felles mennesklighet. Vi er alle mennesker, med alt det som menneskelivet inneholder. Vi lever under samme rammevilkår og er alle trengende.
