I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok “Blir jeg aldri bedre?”. Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under “serie” under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.
27. juni
Ingen ting er som å sitte her ved elva. Jeg husker da vi løp omkring her som smågutter. Vi brukte loff som agn. Den ene dagen etter den andre gikk med til fisking. Hvor stolte vi var når familien satt rundt middagsbordet og skrøt av fisken vi hadde fått.
Far og mor har aldri vært fattige. Likevel sa alltid mor om fisken jeg korn hjem med, at det var billig middagsmat. I løpet av gutteårene mine gikk det raskt fremover med økonomien hjemme. Huset ble restaurert fra kjeller til loft, og det ble bygd til en hagestue. Vi fikk nye møbler, vaskemaskin, dypfryser. Hvert tredje år byttet far bil. Det lønte seg, sa han.
Jeg kan ikke la være å spekulere på hva det kan ha betydd for meg å vokse opp under denne store velstandsutviklingen. Jeg kan huske hvordan vi gikk opp i alt det som vi skulle skaffe oss. Og det gikk ganske kvikt å spare sammen til noe nytt. Fra å ha hatt det ganske beskjedent, fikk vi det faktisk flott. Det er pussig å sammenligne stua hjemme i dag med gamle fotografier av den.
Jeg kan godt huske da mor fikk sin første mix-master. Vi var svært opptatt av hvordan den virket, og snakket mye om hvor arbeidsbesparende den var. Vaskemaskinen følte jeg som en hel revolusjon. Jeg hadde pleid å hjelpe mor på vaskedagene. Det var slitsomme dager, ikke minst for mor. Og jeg kunne godt tenke meg å slippe unna. Da vaskemaskinen rykket inn, hadde jeg hjulpet til for siste gang.
Alt syntes liksom å lykkes. De mest dristige høstet de største gevinstene. Vel kunne nok de første par årene i et hus føles noe trange. Men de trange tider var fort over, og så kunne man spekulere på hva nytt man nå burde skaffe seg.
Samtalen ved kveldsbordet i går har uten tvil etterlatt et inntrykk hos meg om at alt går fremover. Far og mor har nok ikke tenkt over det, men vi barna er blitt bevisstgjorte i forholdet til materielle goder på en helt annen måte enn de selv ble det i sin ungdom. For dem gjaldt det å klare dagen og veien. De drømte ikke om at de en gang kunne få et hjem som bar preg av luksus. Slikt noe var forbeholdt de rike, mente man. For meg er velstand blitt en selvfølge. Jeg minnes hvordan vi i ungdomsforeningen snakket om at vi ikke var materialistiske slik som foreldrene våre. Det er rent utrolig hva vi kunne innbille hverandre. Sant nok var vi ikke som foreldrene våre. For dem var velstanden tilkjempet, mens det for oss ble noe selvsagt at vi skulle få det vi ville ha.
Far og mor var alltid glade når de fikk noe nytt. Det er helt annerledes med oss. Det nye vi får, er
velkjent hjemmefra. Vi ser bare på det som noe vi må ha.
Da vi flyttet fra leiligheten vår til rekkehuset, var jeg så naiv å tro at det skulle komme til å bety en masse for familielivet vårt. Jeg mente at støyen i den moderne leiegården hadde gått oss på nervene. Mye skulle bli annerledes når vi først kom inn i huset vårt nede på bakken. Det var der mennesket hørte til, nær jorden, og ikke i leiligheter stablet oppå hverandre.
Nå har jeg ikke lenger noen tro på at det går an å bo seg til eller kjøpe seg til livskvaliteter. Vi har ikke råd til å kjøpe enmannsbolig eller en bondegård på landet. Og selv om vi hadde det, tror jeg ikke det ville bli et bedre forhold mellom Birgit og meg av den grunn.
Av og til tenker jeg på om vi burde kvitte oss med bilen. Da kunne vi lettere hamle opp med økonomien vår. Den volder oss så mange vanskeligheter. Birgit har aldri lært å spare. Spør jeg henne om hun ikke kunne bruke klærne sine litt lenger, så svarer hun at hun tjener selv penger til klær, og at litt må hun da ha lov til å ofre på seg selv. Dessuten peker hun straks på områder der heller ikke jeg alltid lever opp til mine idealer om sparsommelighet. Så snart vi drøfter økonomien, blir det en amper stemning.
Av og til griper jeg meg selv i å drømme om å få starte helt på nytt. Jeg mener ikke at Birgit har all skyld. Men jeg synes at hun har så vanskelig for å godta seg selv, og det gjør henne kritisk. Da jeg ble kjent med henne, var hun en naturlig og livsglad jente. Alle beundret henne den gangen, men nå er det annerledes. Hun er ofte i dårlig humør, og det gjør hverdagen tung.
Jeg undres over at ungene liksom ikke synes å legge så mye merke til det. De er glad i oss begge. Jeg synes også at Birgit er annerledes mot dem.
Jeg tenker jo ikke å gå fra det hele. Likevel kan den tanken komme for meg at livet mitt kunne ha vært annerledes om jeg ikke var blitt gift med Birgit. Hun inspirerer meg ikke. Tvert imot, hun gjør meg tung og nedfor.
Vi har prøvd å snakke ut om dette gang etter gang, men etter hvert har jeg gitt opp troen på at det kan løses bare gjennom samtaler. Hun sier at jeg tar feil hvis jeg tror at det er bare jeg som ikke trives. Også hun kan merke at hun var gladere før hun ble gift med meg. Hun kjenner livet som en tredemølle. Hverdagene er en sump det er umulig å slite seg ut av.
Noen ganger har jeg foreslått at vi skulle gå ut og spise litt god mat sammen. Det synes hun også er hyggelig. Vi har fått naboens jente til å se etter barna. Det må vi betale for, og det er langt fra billig å spise ute. En slik kveld kan Birgit være i godt humør, men det varer bare ikke.
Det hender jeg tenker på om jeg ikke burde ta en tur og snakke med Morten om problemene mine.
2. juli
Så sitter jeg her igjen. Det fryder meg å se på Henrik. Han går inn for fiskingen med liv og sjel. Den urokroppen, med et snakketøy som aldri står stille, sitter naglet fast og stirrer på dubben og venter spent og stum på at den skal gå under. Han godtar helt og fullt at man ikke må snakke, og at man må sitte godt skjult i det høye gresset. Hele den lille personen er engasjert. I går kveld var vi en liten tur her nede. Da fikk han to ørreter. Den ene var så liten at vi satte den ut igjen, men den andre var riktig pen. Gutten gikk hjem i triumf.
Jeg håper at Birgit har en god dag sammen med far og mor. Kanskje jeg burde ha kjørt sammen med dem. Jeg orker bare ikke å rusle rundt i Gjøvik en slik fin sommerdag for å se i butikkvinduer. Jeg blir helt ute av meg av slikt. Da er det noe ganske annet å sitte her. Birgit har ikke den store sansen for fisking. Hun synes at det bryter fellesskapet i familien. Når vi ellers ser så lite til hverandre, bør vi bruke ferien slik at vi virkelig får være sammen, sier hun.
Jeg har forsøkt å få henne interessert i å fiske, men det er visst ikke noe for henne. Snike seg langs elva, plages av insekter og til stadighet vikle krok og snøre inn i sivet. Nei, takke seg til. Til alt uhell fikk hun heller ikke napp. Hadde hun enda fått fisk, så kanskje hun også hadde oppdaget gleden og spenningen ved å gå her og friste fiskelykken. Henrik er i alle fall blitt en riktig lystfisker. Han har mast i ett vekk om å få komme hit ned og prøve igjen. Det var Birgit selv som foreslo at Henrik og jeg skulle dra hit ned, dersom far og mor ville kjøre henne til Gjøvik.
Jeg er stadig opptatt med å tenke på den samtalen jeg hadde med Morten fredag kveld. Jeg undrer meg over ham. Han er verken teolog eller predikant. Men han har åndelig innsikt; ja, visdom.
Jeg kan godt huske hvordan far alltid har omtalt ham med stor respekt. Far syntes at det Morten sa på samtalemøtene, var det beste som ble sagt. Dreide det seg om å vurdere en forkynnelse, la han alltid vekt på hva Morten mente.
Nå kan jeg skjønne far som aldri før. Morten lar seg ikke kjøre hvor som helst. Han er ikke lynrapp i replikken, ingen trenet og dyktig debattant. Man får en følelse av at det tar sin tid før han finner ut hva han vil svare. Men da faller ordene med vekt. Man merker at han har tenkt gjennom tingene. Han sier ikke alt han tenker og mener. Jeg spurte hvorfor han ikke før hadde sagt til meg det han nå sa. Han svarte med å spørre om jeg ikke hadde lagt merke til disse ordene hos Forkynneren: En tid til å tie, en til å tale.
Morten tenker helt annerledes om mange ting enn jeg gjør. Jeg hadde tenkt at vi skulle tale sammen om forholdet mellom Birgit og meg. Men det ble ikke noe av det, for Morten sa han syntes vi kunne begynne med å tale om mitt åndelige Iiv. Etter hans mening var det her mitt egentlige problem lå. Først lot han meg fortelle hvordan jeg selv så på det.
Jeg valgte å legge kortene på bordet. Far og mor hadde hele denne tida aldri hatt omgang med Morten. Likevel kunne jeg merke på ham at han hadde en helt klar fornemmelse av hvordan det stod til hjemme hos Birgit og meg. Det kommer ikke av at han har vært nysgjerrig og gått rundt og spurt folk. Det gjør han aldri. Men han hører til disse som gjennomskuer andre. Det kan være litt ubehagelig, men det hjelper når du merker den omsorg han har for deg og for alle mennesker. Den både kristne og ikke-kristne. På en måte er Morten en slags levende forklaring på Jesu ord om at man skal elske sin neste som seg selv.
Morten husket godt at jeg ble omvendt på en vinterleir for mange år siden. Og jeg minnes så godt det varme håndtrykket han ga meg. Jeg kunne merke at han gledet seg. Jeg er helt sikker på at han er en av dem som hadde bedt for oss unge, og at han så det som skjedde som svar på bønn.
Det som overrasket meg mest, var Mortens reaksjoner på det jeg fortalte fra arbeidet i ungdomsforeningen. Jeg vet ikke om jeg oppholdt meg ved det mer enn ved noe annet. I så fall må det ha vært helt ubevisst. Men jeg la nok ikke skjul på at jeg mente de årene jeg gikk i ungdomsforeningen i Lyngbakkveien og var med i sanggruppa, var de absolutt rikeste i mitt kristenliv. Etter som jeg senere gled mer og mer ut av foreningsarbeidet i Oslo, hadde det stille men sikkert glidd ut for meg som kristen.
Det rare er at Morten slett ikke vurderer ungdomsforeningen og virksomheten der like positivt som jeg. Han mener tvert i mot at det kunne være mens jeg var aller mest aktiv der, at jeg fikk min åndelige knekk.
Jeg har, som nevnt, alltid betraktet Morten som en meget åndelig mann. Derfor ble jeg i høyeste grad overrasket da jeg merket at han kunne være så uåndelig når han omtalte ungdomsforeningen. Han var slett ikke imponert over alt det vi hadde satt i verk. Han mente at begeistringen min aller mest skyldtes at jeg hadde funnet sammen med likesinnede i ungdomsforeningen. Vårt sterke fellesskap skyldtes like mye at vi gikk så helhjertet inn for felles sak, og at alle var villige til å ofre noe for den. Med den åndelige substansen hadde det vel heller vært så som så.
Bent frem ubehagelig følte jeg det da han kom inn på den holdningen vi hadde hatt til andre kristne og til gamle stivnede forsamlinger. Også før jeg fikk høre Morten si noe om dette, hadde jeg nok lurt litt på om det egentlig ikke var snakk om en god del hovmod fra vår side. I vår dom over de troende hadde vi oversett at det ikke er uten betydning eller åndelig verdi å samles uke etter uke. Og når jeg tenker på oss selv, så hadde vi nok heller ikke innsett at aktivitet ikke er det samme som åndskraft.
Morten så det slik at i vår iver og vår overbevisning om hvordan et arbeid i Guds rike skulle drives, hadde vi glemt oss selv. Jeg imøtegikk ham med å si at vi hadde inspirert hverandre til å holde ut i bibellesning, vi hadde samles til bønnemøter og vi hadde hørt Ordet igjen og igjen. Det kunne da ikke sies å være å glemme sitt eget åndelige liv.
Men Morten hevdet at det jeg pekte på, ikke var noen garanti. En kunne komme i skade for alltid å be om fremgang for Guds rike utad. Bibellesningen kunne bli preget av at man leste for å bruke det når man kom i samtale med ikke-kristne, eller for å finne stoff til en andakt eller et godt innlegg i bibelgruppa. Man kunne støtte opp om møtene først og fremst fordi man ønsket gode møter for de andres skyld. Slik ville ens eget åndelige liv sykne bort.
Jeg tenkte på dette da jeg snakket med deg for en del år siden, sa Morten. Selv kunne jeg godt huske at vi hadde snakket sammen den gangen, men hva vi snakket om hadde jeg glemt fullstendig. Men det hadde ikke Morten. Han fortalte meg nå at jeg hadde vært opptatt av andre i en slik grad at han ikke rakk inn til meg med noen ord om de farene som lurte også på den som var begynt på veien. Utallige farer lå på lur, hadde han sagt, og jeg hadde gitt ham rett på en så selvfølgelig måte at han tydelig hadde innsett at jeg ikke hadde forstått ham. Det ble helt klart for ham at jeg mente at vi som var kommet til tro, skulle leve og arbeide for at andre også kunne få del i troen. Vi skulle ikke bestandig tenke på oss selv. Det var det som var feilen ved så mange kristne.
Nå spurte Morten om jeg kunne se hvordan det hadde gått. Og det kunne jeg jo. Jeg trengte ikke gå så langt. Jeg kunne bare tenke på meg selv.
Morten kunne også huske fra den gangen at jeg i altfor stor grad bedømte en forkynnelse ut fra det øyeblikkelige følelsesmessige resultat hos tilhørerne. Dersom en taler vakte begeistring og la vekt på den kristne tryggheten, vurderte jeg det høyt. Men nå ville Morten vite hva som ble sagt om lov og evangelium. Det var viktig og avgjørende hva som ble sagt om arvesynden og om Jesus som forsoner.
I det store og hele mente Morten at Jesus var glidd i bakgrunnen for meg mens jeg vanket i ungdomsforeningen. Jeg protesterte vilt og inderlig, men det hjalp ikke. Morten stod på sitt. Det var den gangen jeg hadde sluttet å be om syndenes forlatelse, og det tok Morten som et alvorlig tegn på åndelig sykdom.
Det traff meg. Jeg bad jo aldri om syndenes forlatelse. Jeg har ikke kjent noen trang til det, derfor har jeg sakte men sikkert glemt det. Jeg måtte spørre Morten om han gjorde det. Og han svarte at det gjorde han hver eneste dag. Det er vel en eller annen standardformulering som hører med til kveldsbønnen? sa jeg. Jeg hadde disse ordene i tankene: Jeg ber om at du vil tilgi meg alt det jeg har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger. Men Morten sa at det nok ikke hadde seg slik. Han bekjente konkrete synder for Gud. Til det svarte jeg at jeg ikke kunne forstå at han hadde noe stort synderegister. Da så han alvorlig på meg og sa: Du kjenner meg nok ikke innvendig. Du vet ikke noe om kulden og likegyldigheten der inne. Du vet ikke hvor ofte jeg føler på at jeg er tvers igjennom verdslig. Jeg synes at min kjærlighet til Gud er for ingen ting å regne. Jeg frykter og elsker ham ikke over alle ting.
Jeg tenkte at det der ikke var noe problem for meg, men at det kanskje burde være det. Jeg kunne ikke la være å spørre meg selv om Morten hadde det slik fordi han var levende, mens jeg var død. Enden på det ble at jeg spurte Morten om han trodde at jeg fremdeles var en kristen. Egentlig hadde jeg vel ventet at han nokså selvfølgelig skulle svare at det mente han bestemt. I stedet svarte han at det å være en kristen betydde at et menneske levde i troens avhengighet av Jesus.
Han var sikker på at jeg levde i fornuftens avhengighet av Jesus. Med andre ord at jeg visste hva Jesus betydde. Men det var ikke det samme som at jeg stadig mottok ham i tro. Han ga meg det rådet at jeg skulle rette dette spørsmålet til Gud.
Samtalen om meg selv og mitt gudsforhold hadde ført meg inn i en sinnsstemning der jeg slett ikke hadde lyst til å snakke mer om mine problemer i ekteskapet. Og Morten trengte seg ikke på. Da jeg gikk hjem og nådde frem til huset vårt, fortsatte jeg videre bortover landeveien. Jeg gikk adskillige kilometer før jeg snudde. Det er noe godt ved bare å gå og gå. Det er nesten som om en blir tanketom. Og det kan det være en slags hvile i. Til slutt tenker man ikke på noe. Man bare går.
Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.
