Pinsen er for mange en ukjent høytid, men sammen med påske og jul er pinse den viktigste festen vi kristne feirer. Vi feirer at Den hellige ånd ble sendt over Guds folk, at Gud flyttet inn i hjertet til hver enkelt som tror på Jesus. Gud bor ikke lenger i et tempel laget av stein, men i et tempel bygget av levende steiner (1 Pet 2:4-5).
På Jesu tid var påske og pinse fester jødene hadde feiret i mange århundrer og fremdeles feirer jødene disse høytidene. Vi tror at Jesus fylte disse to gamle høytidene med et nytt innhold, et innhold som står i forlengelsen av det opprinnelige. Vi kjenner til at påsken ble, og blir, feiret av jøder til minne om frelsen fra Egypt. Som kristne tror vi på en større frelse enn utfrielsen fra faraos slaveri. Vi tror på en utfrielse fra satans, syndens og dødens slaveri. Det er likedan med pinsen. Den har også dype røtter i Det gamle testamentet (GT) og det er en forbindelse mellom røttene og den blomsten vi ser.
Vi skal, gjennom tre artikler, se nærmere på tre forbilder, tre store røtter, som forbinder Israels pinsefest med Guds gjerning i Jesus, og Åndens gjerning i lys av dette. De tre er:
- Pinse og førstegrøden (denne artikkelen)
- Pinse og Sinai
- Pinse og Babel
Pinse og førstegrøden
Jødenes pinsefest ble feiret om våren og i høytidslovgivningen i GT er det en jordbruksfest hvor man feirer kornhøsten. I følge 3 Mos 23 skulle man bære fram et offer av den nye grøden. Dagen etter påskehøytidens sabbat skulle man telle sju fulle uker fram og så feire pinse (3 Mos 23:15). Det går med andre ord 50 dager fra påske til pinse. Det greske ordet for 50 er pentekoste, et ord vi kjenner igjen fra det engelske navnet på høytiden (Pentecost) og det engelske ordet for pinsevenner (pentecostals).
Ut fra høytidslovene i 3 Mos 23, 4 Mos 38 og 5 Mos 16 kan vi rekonstruere følgende handlingsgang.
- Dagen etter sabbaten svingte man det første kornbåndet av årets innhøsting for Herrens åsyn (3 Mos 23:11). Det er litt uvisst hvordan man skal tolke tidsangivelsene i dette verset. Men en mulig tolkning er at «sabbat» her ikke sikter til ukens sjuende dag, men betegner hviledagen etter påsken. I så fall svinges kornet dagen etter hviledagen etter påsken. Det vil i så fall bety 16. nisan, i og med at påskelammet ble slaktet og spist 14. nisan.
- Etter å ha svingt kornbåndet tatt fra førstegrøden, skulle man telle sju uker fram og feire pinse. Pinse er da forstått som en feiring av selve innhøstingen (2 Mos 34:22).
Denne handlingsgangen har noen interessante paralleller til begivenhetene vi leser om i NT. Nå er det noen uklarheter med tanke på eksakte datoer også i NT, men en mulig tolkning og parallell blir som følger:
- Påskelammet ble slaktet fredag 14. nisan. // Ifølge Johannesevangeliet døde Jesus samtidig med at påskelammet ble slaktet i templet (14. nisan). (Dette er forresten vanskelig å avpasse med beretningen hos Matteus, Markus og Lukas. Slik de forteller det, får vi inntrykk av at Jesus døde dagen etter spisingen av lammet, altså 15. nisan. Det får bli tema for en annen artikkel.)
- Førstegrøden ble presentert og svingt for Herrens åsyn første arbeidsdag etter påskesabbaten, det vil si 16. nisan. // Jesus stod opp «den første dag i uken», altså søndagen etter påskesabbaten, ut fra Johannes vil det si 16. nisan. I lys av dette er det spennende å trekke parallellen til 1 Kor 15:20 hvor vi leser at: «Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn». Hans oppstandelse gir en forsmak på og et glimt av vårt oppstandelseshåp.
- Pinsefesten ble feiret for å markere innhøstingen og da bar man fram de første foredlede produktene av det innhøstede kornet. // Pinsedag ble Ånden utgytt og gjennom sin gjerning i menigheten gir han oss en forsmak på den verden som venter.
Timingen er kanskje ikke tilfeldig, og kanskje er det heller ikke tilfeldig at Bibelen så ofte bruker bilder av korn og innhøsting. Jesus snakker om marker hvite til høst og klager over at det er så få arbeidere. Og den siste dom beskrives som en innhøsting der korn og ugress skilles fra hverandre.
Ikke minst kan vi ta med Rom 8:23, hvor apostelen taler om lengselen etter den kommende herligheten vi skal få i Guds fullendte rike:
Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. Rom 8:23
De kristne beskrives som «vi som har fått Ånden som førstegrøde». En viktig gjerning Ånden gjør i oss er å peke ut for oss den herlighet som ligger foran. Han er en pant på det som skal komme, en forsmak på de himmelske gleder. Og denne erfaringen skaper en lengsel i den troende, en lengsel etter den dagen vi får oppleve akkurat dette.
På samme måte som GTs pinsefest var en dag man bar fram de første foredlede produkter av høsten, en forsmak på det som siden skulle produseres, gir Ånden oss en forsmak på det som skal komme. Ånden er som en bro mellom nåtid og framtid, og han skaper i oss en forbindelse mellom disse. Og det er Åndens gjerning som gjør at Paulus i Fil 1:23 taler om at: «Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.»
Vi kan også leke litt med en annen parallell i 3 Mos 23. For rett etter beskrivelsen av pinsefesten legges følgende til:
Når dere høster inn kornet i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen når du har høstet, skal du ikke sanke inn. Du skal la dem ligge til de fattige og innflytterne. Jeg er Herren deres Gud. 3 Mos 23:22
Velsignelsen og godene skal også gis til de fattige og innflytterne. Her aner vi Guds omsorg, en omsorg som strekker seg til alle folkeslag. Disiplene fikk jo beskjed om å vente på Ånden. Deretter skulle de gå ut og forkynne evangeliet til alle folkeslag (Luk 24:45-47).
