Pinsen må nok gå for å være den mest kjente av våre ukjente helligdager. Alle vet jo at vi har pinse, og ser frem med glede mot denne langhelgen på sommerens terskel. Men hvorfor feirer vi pinse? Hvorfor har folk fri og kan reise på hytten dager i strekk? Det er raskt vanskeligere å svare på. Hvert år virker det som om aviser og andre holder sport i å avdekke folks manglende kjennskap til pinsens innhold. Dersom noen faktisk kan svare, se der har man en som fulgte med på søndagsskolen!
Selve fortellingen er jo godt kjent for de fleste av oss. I det andre kapittel av Apostlenes Gjerninger leser vi at disiplene ble fylt av den hellige ånd og at det viste seg ildtunger som satt seg på hver enkelt av dem. Videre skjer det at disiplene gir seg til å forkynne, og at en mangfoldig menneskemengde alle hører forkynnelsen på sitt eget språk. Pinsen er altså helt enkelt forklart den kirkelige fest til minne om at Den hellige ånd ble gitt til kirken.
Hvis vi leser videre i Apostlenes Gjerninger får vi svaret på det spørsmålet som naturlig nok ofte melder seg om hvor lenge kirken har feiret denne festen. Vi trenger ikke gå til tidligkristne forfattere, for dette ser ut til å være noe som har etablert seg svært tidlig. I kapittel 20 leser vi:
For Paulus hadde bestemt at han ville seile utenom Efesos for ikke å bli heftet i Asia. Han skyndte på for om mulig å være i Jerusalem til pinsedagen. Apg 20:16
Så altså allerede da var pinsefesten blitt viktig for de kristne. Går vi enda lenger tilbake igjen, så kan vi også se pinsens viktighet i tilknytningen til påsken. For på samme måte som den kristne påske har sitt motbilde i den jødiske pesach har pinsen sitt motbilde i høytiden shavuot. Shavuot kommer som pinse 50 dager etter påsken, og feires gjerne som en innhøstingsfestival. Men det religiøse innholdet er ikke mindre viktig, der jødene feirer denne festen for å minnes åpenbaringen av de ti bud på Sinaifjellet. Slik blir forbindelsen mellom disse to høytidene viktig. For pesach, utgangen av egypt, var på mange måter bare begynnelsen. De var fortsatt i fare i ørkenen, og løftene til Guds folk måtte få sin oppfyllelse. Denne oppfyllelsen kommer i stiftelsen av pakten på Sinai, som de ti bud er et uttrykk for.
Selv om jødisk og kristen pinse er to ganske forskjellige høytider, kan vi likevel se en sammenheng. Helt frem til pinse har vi i kirken det vi kaller påsketiden. Påsken får altså også hos oss sin kulminasjon i åndens komme på pinsedagen. Jesus gav løfter flere ganger om at Ånden skulle komme som vår hjelper og vår talsmann. Pinsedagen oppfylles dette løfte og kirken går inn i en tid hvor evangeliet for alvor skal ut til hele verden.
Men kan man dermed si at dette er dagen den kristne kirke har sin begynnelse og sitt opphav? Er pinsen virkelig kirkens fødselsdag, slik vi gjerne hører en fra flere kanter? Selv vil jeg hevde at dette ikke er tilfelle. Faren med å tenke slik er at vi kan tenke oss at den kristne kirke er noe helt nytt. Noe nystartet. Dette er jo ikke tilfelle. Kirken sporer sin historie tilbake gjennom den jødiske frelseshistorie, og vi ser at alt i den gamle pakt peker frem mot Kristus. Den første menighet var samlet i Edens hage og Adam var den første prest. Slik går linjen for Guds paktsfolk ned gjennom Israels historie, og får sin fullendelse i Messias’ komme i Gudmennesket Jesus Kristus.
Så er stadig pinsen en stor fest med mye glede i den kristne kirke. Vi feirer Åndens komme og løftenes oppfyllelse og fullendelse. Så stiller vi oss naturligvis også spørsmålet om hva dette betyr for oss i det praktiske liv, og hvordan Ånden virker blant oss i dag. Men dette er et spørsmål som gjør seg bedre på 2. pinsedag.
